Rapport fra studieturen til Praha

 

1024px-Prague_old_town_tower_view

Årets studietur for filosofi og idéhistorie gikk til byen med de tusen spir. Les en av reiseledernes nedtegnelser fra turen. 

Av: Endre Ugelstad Aas

Den årlige studieturen for filosofi- og idéhistoriestudentene ved Universitet i Oslo er en begivenhet de fleste studenter som har vært innom IFIKK, burde ha god kjennskap til. Den kjærkommende tradisjonen, som opprinnelig var et initiativ fra fagutvalget fra filosofi sin side, og som i de senere år i enda større grad har blitt supplert av fagutvalget for idéhistorie, er studieårets største og viktigste sosiale ”happening”.

Her blir halvlitere konsumert over en lav sko om kveldene, mens øst-europeiske akademikere for alvor får testet engelskkunnskapene ovenfor et kresent norsk publikum. Avsindige planer om verdensovertagelse og kulturrevolusjon legges i de vakreste hostelobbyer. Overdådige måltider konsumeres på utsøkte nabolagsrestauranter. Èn beskjeden uke i året får fattige studenter fra verdens rikeste land lov til å spise og drikke – men vel ikke akkurat bo – som konger. Men bare for en liten stund, for de mørke skyene over Blindern kan allerede skimtes ut av flyvinduet når reisefølge gjør seg klare for innflyingen til Gardermoen.

1024px-Sovovy_mlyny_2006-03-30

Elven Vltava renner gjennom Praha. (Foto: Wikimedia Commons)

Tradisjonen tro sto en prisvennlig ”østeuropeisk” by på plakaten også denne våren, da 35 forventningsfulle studenter i sin beste alder møtte opp i 8-draget på Gardermoen en kjølig morgen i begynnelsen av april. Kriteriene for hvilken by som utvelges av reisegruppen er forholdsvis enkle: I. Den må være billig, og II. Byen må ha et anerkjent Universitet, med et filosofisk/historisk institutt som det er mulig å samarbeide med.

Dette vil i praksis si at yndede kulturdestinasjoner med strålende universiteter som London, Paris, Roma og København alltid blir stemt ned. På den andre siden åpner dette for muligheten til å utforske andre steder, hvor man både faglig, og ikke minst økonomisk kan få like så mye ut av et besøk. Av tidligere destinasjoner, kan jeg foruten Berlin, nevne Warszawa, Edinburgh og Budapest. Etter en forholdsvis problemfri avstemningsrunde i de to fagutvalgene, falt valget i år på pittoreske og eventyrlige Praha.

Dag 1

Siden undertegnede hadde sittet i turgruppa og gjort avtaler med både hostel og Karls-Universitetet, var pulsen ekstra høy da vi landet i Tsjekkia og vandret med den bestemte, fremadrettede minen som kjennetegner alle passasjerer i strekningen mellom gaten og bagasjebåndene. Heldigvis gikk både reisen fra flyplassen til hostellet og den følgende innsjekkingen smertefritt for seg. På den andre siden kan det likevel være på sin plass med en utførlig rapport, slik at senere turarrangører forhåpetligvis kan ta lærdom av:

Den første utfordring var å skaffe kollektivtransportbilletter til hele gruppa. Jeg hadde selv benyttet meg av kollektivtilbudet i byen flere ganger tidligere, og det ble derfor avgjort på planleggingsmøtene at det var en god løsning både økonomisk og…. vel kanskje mest økonomisk, å geleide hele følge gjennom en kort, men trang busstur, en mer behagelig t-banetur, og til slutt en uutholdelig trikketur. Trikketuren var forøvrig helt tipptopp for meg og min snartenkende venn, da vi så sjansen til å snike oss inn i den bakerste av to trikkevogner, mens de resterende 35 måtte inhalere hverandres reisesvette opp de svingete bakkene mot bydelen Holesovice og nabolaget Delnicka, hvor hostellet lå.

Da vi endelig fikk karret oss sammen i den relativt smale hostelobbyen i påvente av romfordelingen ble vi møtt med et noe forbauset blikk fra resepsjonisten, da vi forklarte at vi ikke hadde bestemt hvem som skulle sove på rom med hvem på forhånd, slik skikken har pleid å være på disse turene. Heldigvis gikk hele seansen som vanlig helt problemfritt for seg da vår kjære fagutvalgsleder tok initiativ, og utnevnte fire romkommandører som de litt forvirrede turdeltagerne rask klamret seg til. Lykkelig fordelt på to tolvmannsrom, to femmannsrom og et par andre ymse installasjoner var vi klare til å se hva Praha hadde å by på.

1024px-PragueCzechRepublicMalaStranaMostecka

En av mange pittoreske brosteinsgater i Praha. (Foto: Wikimedia commons)

Her skorter det dessverre litt i min gjengivelse av det eksakte hendelsesforløpet, da jeg hadde pådratt meg et magevirus, eller noe av det slaget, helgen før avreise og for øyeblikket holdt meg noenlunde intakt med kulltabletter og paraset. Følgelig hadde jeg på forhånd bestemt meg for å tilbringe ettermiddagen på det nærmeste og billigste hotellet jeg kunne finne. Men da sjansen bø seg til å tilbringe en natt på 4-stjerners for drøye tre hundre kroner måtte jeg bare slå til. Til min store glede viste det seg at hotellet lå like ved hjemmebanen til ishockeylaget Sparta-Praha. Angivelig var det altså et spillerhotell jeg hadde sjekket inn på, noe som veiet opp for den litt skuffende standarden tatt de fire stjernene i betraktning – selv om det dessverre ikke var noen lag som residerte på hotellet den natten.

Her vil jeg også benytte meg av anledningen til å hylle online-booking tjenester som Booking.com og Hotels.com, hvor du kan reservere et rom i siste liten til markant nedsatt pris, og møte opp i resepsjonen en halvtime senere for å sjekke inn.

Uansett, etter å ha fått hvilt litt ut var det klart for fellesmiddag samme kveld på byens eldste pizzeria, “Pizzeria Kmotra”, en institusjon på byens kulinariske scene som visstnok hadde holdt det gående helt siden 1993! Sett bort i fra en litt rotete bestillingsordning, som ikke trenger nærmere utdypning, smakte den steinbakte pizzaen fortreffelig, og nye bekjentskaper ble stiftet under det som i det hele tatt var en trivelig avslutning på en lang og strevsom dag.

Noe av det rareste med det å dra på utenlandstur er at man gjerne husker avreisedagen best. De andre dagene, enten turen bare varer en uke eller en hel måned går liksom litt i ett. Jeg kan derfor ikke garantere for at alle de foreliggende beretningene blir presentert i kronologisk rekkefølge, men skal likevel forsøke så godt det lar seg gjøre.

Dag 2

Etter en rolig natt – for de fleste – var vi alle klare til å ta fatt på en ny og vakker dag i byen med de tusen spir. Selv om magen fortsatt var litt uggen, bestemte jeg meg som den gode, og svært lite hotellbortskjemte, nordmannen jeg er for å forsyne meg grovt av hotellets frokost, med det i tankene at jeg de neste dagene mest sannsynlig ikke kom til å ha en slik frokostbuffé tilgjengelig. Det skulle vise seg å være feil. For der hotellfrokosten var grå og industriprega på ”Hotel Expo”, kunne ”Sir Tobys hostel” varte opp med både pannekaker og diverse kjøttpålegg. At spillerhotellet til Sparta Praha i det hele tatt kan smykke seg med fire stjerner er ikke noe annet enn ren skandale.

Kafka

Franz Kafka. Foto: (Wikimedia Commons)

Etter å ha tuslet tilbake til hostellet hvor jeg ble møtt med den trivelige beskjeden om at jeg så mye bedre ut i dag enn hva jeg hadde gjort dagen før, bar det av sted til Kafka-museet på bredden av elven Vltava, eller Moldau som den heter på tysk. Den tsjekkiske komponisten Bedrich Smetana har tonesatt elvens løp tonedikt-syklus Ma Vlast. I det mesterlige musikkstykket kan vi følge elvens fra kilden i fjellene i Krknose til den breier seg ut i all sin prakt gjennom Praha; før den til slutt slår seg sammen med den kanskje mer kjente ”Elbe”, som blant annet renner gjennom Hamburg. Smetanas ”Vltava” møtte oss også på museet til byens store forfattersønn Franz Kafka, i form av en videoinstallasjon som viste deler forfatterens daglige spasertur over gamletorget på veien til sitt advokatkontor.

Han bodde og arbeidet som kjent i byen hele sitt liv, før han døde av tuberkulose 40 år gammel i 1917. Om du tilfeldigvis skulle befinne deg ved Vltavas bredder er museet absolutt verdt et besøk. Her får du sett originale dokumenter og brev skrevet av forfatteren selv, og fiffige installasjoner inspirert av forfatterens verker. Jeg lyste opp som et lite barn da jeg fikk et glimt av førsteutgavene ”Prossesen” og ”Slottet”. Som alle andre museer dedikert til en avdød forfatter må du forberede deg på en del tekst, så et besøk tidlig på morgenen i oppvakt tilstand er kanskje å fortrekke.

Etter å ha slurpet i oss en god porsjon hvitløksuppe servert i et ovalt brød – som også var spiselig – begynte vi sakte å peile oss inn mot dagens høydepunkt, besøket ved Charles Universitetet, hvor både jeg og en tsjekker, vi ikke helt hadde oversikt over skulle holde foredrag.

 

1024px-Fil_fakulta_DSCN1903

Fasaden til det filosofiske fakultets hovedbygning ved Karlsuniversitetet i Praha. (Foto: Wikimedia Commons)

Saken var nemlig slik at vi hadde på forhånd hadde avtalt å holde et lite ettermiddagsseminar med fagutvalget for filosofi der nede med temaet ”Europa”. I Utgangspunktet skulle en fra våre gruppe stille med et tre kvarters langt foredrag, mens tsjekkerne skulle stille med det tilsvarende. På tross av noe laber innboksfrekventering fra tsjekkernes side i planleggingsprosessen, hadde begge parter ordnet seg i god tid før turen.

Til vår store forskrekkelse fikk vi derimot sjokkmeldingen en uke før avreise om at deres foredragsholder hadde trukket seg, men at de skulle prøve å finne noe annet så fort som mulig. Hele livsgrunnlaget til turen stod følgelig i fare, men det var jo igjen egentlig svært lite vi kunne gjøre med dette. Til vår store glede fikk vi heldigvis beskjeden dagen vi reiste ned om at tingene hadde ordnet seg – de hadde funnet en ny foredragsholder!

Charles Universitet, eller Univerzita Karlova – som det så fint lyder på tsjekkisk – er Sentral-Europas eldste universitet, som ble grunnlagt allerede i 1348. Det filosofiske fakultetet, hvor ettermiddagens aktiviteter skulle finne sted, holdt sted i en storslått bygning ved østbredden av Vltava, et par kvartal nordover fra Karlsbrua, med strålende utsikt opp mot Petrin-høyden og slottet. Her ble vi godt tatt imot av våre tsjekkiske venner, som var akkurat så imøtekommende og nysgjerrige at det ikke ble slitsomt.

 

1024px-Praha_Old_Town_sq_from_St_Nicholas

Det berømte gamletorget med Tyn katedralen i bakgrunnen. (Foto: Wikimedia Commons)

Til vår store overraskelse og begeistring hadde de også klart å huke tak i en av få studenter ved fakultetet som – av en eller annen grunn – studerte skandinaviske språk, og følgelig vartet opp med en imponerende velkomsttale om viktigheten av samarbeid på tvers av landegrenser osv… Mest imponerende var det likevel at han hadde klart å flette inn ordet ”grunnpilar” i talen sin, uten at jeg helt kan erindre i hvilken sammenheng så lenge i ettertid.

Førstemann ut var forfatteren av dette innlegget. Foredraget tok utgangspunkt i en eksamensoppgave jeg hadde skrevet i faget ”On Cosmopolitansism”, som jeg passende nok hadde skrevet under et utvekslingsopphold i nabobyen Hradec Králové.* Etter å ha langet ut om demokratiske iterasjoner og kosmopolitiske rettsnormer i tre kvarter til et forbløffende oppvakt publikum, var det den tsjekkiske stipendiatens tur til å skinne. Han snakket om den tsjekkiske filosofens Jan Patockas erkjennelsesteori; et foredrag som nok vakte større begeistring hos filosofene enn oss idéhistorikere, men vi fulgte da likevel med så godt vi kunne.

Patocka_1971

Jan Patocka. (Foto: Wikimedia Commons)

Dessverre må jeg i ettertid innrømme at det eneste jeg husker fra det 45 minutter langet foredraget var ”I was born in Czechoslovakia” innskriften på stipendiatens t-skjorte. Så bar det videre til en pub i nærheten, hvor vi diskuterte alt fra språkfilosofi, sport og den obligatoriske sammenlegningen av norske halvliterpriser som sniker seg inn under ethvert møte med utlendinger.

Dag 3

Ny dag og nye muligheter. På programmet stod vandring fra Petrin-høyden til slottet. For å komme seg opp på høyden som ligger på slottsiden av Vltava, tar man vanligvis en liten kabelbane opp til toppen, evt. kan man også gå om man gidder det. Da vi forhørte oss om veibeskrivelsene i hostellobbyen fikk vi derimot den sure beskjeden om at denne var ute av drift, og at vi dermed måtte ta en annen vei. Vi bestemte oss for å angripe toppen fra baksiden. Etter mye styr og forvirring med trikkebillettene, klarte vi endelig å karre oss avgårde en liten gruppe som i hovedsak bestod av idéhistorikere (filosofene kjørte så vidt jeg vet sitt eget opplegg den dagen).

Å nærme seg toppen fra baksiden viste seg å være vanskeligere enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Da vi hadde vandret langs en motorvei i 15 minutter nådde vi fram til kommunistregimes gamle monsterarena, ”Strahov stadion”, som under regimets dager var hjemsted for enorme massemønstringer. Arenaen er visstnok verdens største stadion med en kapasitet til 220000 tusen tilskuere, og med et areal som dekker hele 9 fotballbaner. Arven fra kommunistregime var veldig synlig i denne delen av byen, for rett ved gigantarenaen lå en større ansamling av nedslitte boligblokker, som åpenbart fungerte som studentboliger.

14-09-30-Velký-strahovský-stadion-RalfR-010

Synet av Strahov stadion som møtte oss på veien. (Foto: Wikimedia commons/ Ralf Roletschek)

For de av dere som husker tv-spillet ”Call of Duty Modern Warfare”, syntes forholdene å være en ren avspeiling av enkelte spillebrett fra skytespillklassikeren. For de av dere som ikke kjenner til spillet, foregår deler av handlingen i Tsjernobyl. Om noen mot formodning skulle klage over forholdene på Kringsjå her hjemme kan en tur til Strahov-nabolaget i Praha anbefales. Midt oppi all denne ulykken fant vi endelig en passasje inn til høyden, hvor en utbrytergruppe ventet på oss under utsiktstårnet. Til min store skuffelse ville ingen opp i tårnet.

Men dette var til gjengjeld en av de dager hvor enhver nedtur syntes å bli fulgt opp av en opptur, for Petrin-høyden kunne også by på både en speillabyrint og fine grøntarealer. Turen ned til slottet gir også en fantastisk utsikt over byen. Da vi ankom byens fremste turistattraksjon, som ifølge Guinness Book of World Record innehar rekorden for verdens største historiske slott, trengte vi en matpause. Her i idylliske omgivelser omsluttet av vakker renessansearkitektur og slurpende til diverse kaffevarianter, tok vi noe så originalt som en ”klasserunde”, som et slags initiativ til å bli litt bedre kjent med de andre turdeltakerne.

Det skulle fort vise seg at lavere og ”standard” middelklasse dominerte, med diverse innslag av høyere og lavere økonomisk eller kulturell kapital innad i gruppen. Deretter gikk turen videre til selve presidentpalasset og St-Vitus katedralen. Sistnevnt er et imponerende kirkebygg fra midten av 1300-tallet i gotisk stil, som møter deg som en vegg opp mot skyene i det du kommer ut fra presidentpalassets bakgård.

1024px-St_Vitus_stained_glass

Fra innsiden av St. Vitus katedralen. (Foto: Wikimedia Commons).

Om kvelden ble et av turens bete måltider konsumert på byens beste mexicanske restaurant ”Las Adelitas”, før vi bestemte oss for å sjekke ut hva Praha hadde å by på av uteliv. Dette resulterte i en ganske så trivelig Pub-Crawl som det nok ikke sømmer seg å gjengi i detalj her. Stikkordene: Allsang, forskrekkede italienere og treklatring burde holde i førsteomgang.

Dag 4

Fredag. Faglig opplegg, deretter fri. Igjen var det filosofiske fakultetet åsted for dagens fagrelaterte seanse. Dette var i utgangspunktet idéhistorikernes dag, der onsdagen hadde vært reservert filosofenes interesser. Jeg hadde avtalt med en universitetslektor i litteraturvitenskap at han skulle holde et lite foredrag om Tsjekkias historier under kommunisttida, med særlig fokus på litteraturen som jo var hans spesialfelt. Planen var at han skulle holde et lite introduksjonsforerdag for å trigge en diskusjon i plenum.

Resultatet ble en 2 og et halvt times maktdemonstrasjon uten pause om hele Tsjekkoslovakias historie fra den første republikken ble stiftet etter første verdenskrig, til løsrivelsen fra kommunistregime under fløyelsrevolusjonen høsten 1989. Når vi i ettertid ikke fant noe annet å kritisere ved foredraget enn at det kanskje var litt for langt, sier det seg selv at de fleste av oss var godt fornøyde.

I tillegg fikk vi helt uforberedt en drøy halvtimes leksjon om tsjekkiske legioner under første verdenskrig ,av en særs karismatisk historiestudent. Selv om vi gjennomskuet at foredraget nok var tuktet mest med tanke på at studenten skulle få litt trening i å holde foredrag på engelsk, vartet han opp med masse spennende historiske artefakter, som bidro til å holde konsentrasjonsnivået oppe etter snart tre timer med sammenhengende intellektuelt påfyll.

 

800px-HotelCrownePlazaPrague

Hotel Crowne Plaza i bydelen Dejvicka. Et av de mest synlige eksemplene på arven fra kommunisttida. (Foto: Wikimedia Commons)

Etter foredragene delte gruppen seg, som den gjerne gjør på slike turer, inn i mindre fraksjoner. Fellesnevneren for alle syntes å være at mat på daværende tidspunkt var livsessensielt. For mitt vedkommende gjorde en moderne ”take” på den tradisjonelle tsjekkiske retten ”Svickova” susen. Denne består av svinestek i et bad av brunsaus blandet ut med fløte, akkompagnert av et spesielt lyst surdeigsbrød. Du blir med andre ord litt for mett, og akkurat passe kvalm.

Så bar turen videre til den berømte ”togrestauranten” på toppen av Wensceslas-plassen, hvor alle drikkevarer blir servert med modelltog. Ja du hørte riktig! Et omfattende nettverk av modelltogskinner snirkler seg gjennom det relativt store restaurantlokale, og gleden er alltid like stor når øl-ekspressen ankommer ditt bord. Maten derimot er ikke å anbefale.

Dag 5

Lørdagens faglige alibi var et besøk til byens kommunistmuseum, og en påfølgende byvandring med guide i sentrum. Siden undertegnede hadde frekventert begge ved en tidligere anledning, overlot jeg ansvaret for å holde orden på flokken til mine kolleger i arrangørgruppa. Selv benyttet jeg dagen til å treffe igjen noen venner fra da jeg hadde vært på utveksling i landet. Dette blir naturligvis ganske uinteressant i en rapport som denne, men det bør kort nevnes at du aldri må finne på å besøke den mexicanske turistfella i byens bordellgate.

Nå bør det også skytes inn at vi ikke oppsøkte bordellgata på frivillig initiativ. Sultne kropper har en tendens til å velge det først og beste de snubler over. En finurlighet med bordellgata bør uansett skytes inn. Her har du nemlig sportsbar, strippeklubb og politistasjonen plassert rett ved siden av hverandre langs gata. kveldens program synes med andre ord allerede å være lagt opp…

Tram91

Den ikoniske Prahatrikken som snirkler seg langsomt gjennom gatene. (Foto: Wikimedia Commons)

Det var også i dag at våre venner fra studentutvalget ved ILOS ankom Praha for å overvære den siste innspurten av turen. Den lille delegasjonen var her primært for å observere hvordan dette med studietur foregår, da de ikke kan skimte med noe tilsvarende ved deres eget fakultet. Dagen endte til slutt opp på Cross Club i nærheten av hostellet, som er en nattklubbinstallasjon bestående av flere etasjer med ulike barer og dansegulv. De utallige trappene og korridorene i samspill med det industrielle inviterer til langvarige traumer og uforglemmelige opplevelser.

Dag 6

Søndag og Kafkas grav pluss litt tidsskriftsarbeid stod på programmet for min del. Øvrigheten besøkte byens utsøkte museum for moderne kunst, hvor du kan se alt fra tsjekkiske modernister til franske impresjonister. Kafkas grav er forøvrig vel verdt et besøk. Den ligger i den andre jødiske kirkegården, litt i utkanten av bykjernen i bydelen Sivkov. Graven i seg selv er ganske beskjeden, men selve kirkegården er et imponerende skue, og totalt forskjellig fra byens andre jødiske kirkegård i den gamle jødiske bydelen Josefov. Den alle turistene besøker. Praktfulle gravstøtter står tett i tett langs lange alléer, et besøk på våren eller høsten kan anbefales.

FranzKafkaGravePrague

Graven til Franz Kafka. (Foto: Wikimedia Commons)

På kveldstid stakk noen av oss innom den historiske puben U fleku, som har holdt det gående helt siden 1499. Her brygger de en helt spesiell øl etter den samme oppskriften de brukte under renessansen. Kelnerne var dessverre litt misfornøyde med at vi –som en del andre turister nok også gjør – kun var innom for å smake på det beryktede brygget. Men når det ligger en finere argentinsk restaurant rett rundt hjørnet av gata er det ikke så veldig fristende med pølser, surkål og poteter. Det fine med Praha er at du kan spise veldig godt veldig billig.

Dag 7

Når man har bodd oppi hverandre i nesten en hel uke føler man fort behovet for litt alenetid. Jeg bestemte meg derfor for å besøke et nyere kunstmuseum i nabolaget der hostellet holdt til. ”Dox” het det. Der hadde de blant annet en utstilling basert på Aldous Huxleys roman ”Brave new world” som var ganske interessant. Ellers lignet museet merkverdig mye på alle andre moderne kunstmuseer, som ligger litt utenfor bysentrum i gamle fabrikklokaler eller lagerhaller.

På veien tilbake til hostellet støtte jeg på to andre turdeltakere, og vi bestemte oss for å besøke et nærliggende marked det hadde gått rykter om. Om du er på jakt etter luftpistoler, mansjetter, finlandshetter, eller replika-militærklær var dette markedet for deg.

Utpå ettermiddagen marsjerte vi taktfast en liten gruppe innover mot sentrum, uten noe annet mål enn å reflektere over de dagene vi hadde lagt bak oss, og å nyte den siste dagen hjemme fra kalde og dyre Norge. Jeg vet også at en liten gjeng besøkte byens dyrehage. Min delegasjon hadde blant annet en lengre diskusjon om måltidets betydning som sosialt knutepunkt, om norsk bryggekultur og kvinneundertrykkende toaletter – da et av serveringstedene viste seg å ha reklame for et av de allerede nevnte bordellene, akkurat der man gjør skulle gjøre sitt fornødne. Vi besøkte også en av byens bedre engelske bokhandlere, ”The Globe”, hvor de også hadde en hyggelig café.

 

National_Museum_of_Prague_panorama

Fasaen til nasjonalmuseet som for øyeblikket er under oppussing. (Foto: Wikimedia Commons)

Den siste kvelden er som kjent den hvor man tar den helt ut, og selv om det var mange slitne ansikter å skue i Prahanatten holdt ”rangelen”, for å stjele et utrykk fra Garborgs romanfigur Gabriel Gram, høyt nivå den siste kvelden i Böhmens hovedstad. Kanskje mest nevneverdig var det at en gammel tradisjonen blant studentene på idéhistorie gjenoppstod denne kvelden. Ifølge forfatter Vigdis Hjort, som var idéhistoriestudent på 1980-tallet, var ikke uvanlig ”å kle av seg på fest” i idéhistoriemiljøet på det glade 80-tall**.

Til tonene av The Cure i en svett kjeller en mandagskveld i begynnelsen av april gjentok historien seg, da flere av de gjenværende turdeltakerne kastet skjorta i en ellevill gledesrus. Dessverre for undertegnede sa det nå stopp, mageviruset som hadde holdt seg ganske rolig siden ankomst meldte nå sin tilbakekomst, og med morgendagens flyreise i bakhodet ble det en vemodig taxi-tur tilbake til vårt kjære krypinn.

Når det gjelder hjemreisen er det ikke så mye å rapportere. Vi ble eskortert til flyplassen av et lokalt taxi-firma, som trolig ikke forstod dette konseptet med kvitteringer. Innsjekkingen gikk forøvrig knirkefritt. At flyet var en time forsinket gjorde ikke å mye. Alt som kunne forskyve erkjennelsen av at i morgen var alt tilbake til det normale, ble høyst sannsynlig tatt hjertelig imot av det fleste av oss.

 

* Du kan lese en bearbeidet og oversatt utgave av artikkelen i MOLO #2, samtidig som du kan finne et reisebrev fra utvekslingsoppholdet i MOLO #3.

**Vigdis Hjort. ”Naken dame på fest” i Arr 4. 2015.

 

Toppfoto: Panoramautsikt over slottet og bydelen Malá Strana. (Foto: WIkimedia Commons)

Legg inn en kommentar