Fragmenter fra Havanna

15226494_10154615940275140_2029261946_n

Et av verdens politiske ikoner er død. Fidel Castro – elsket og hatet – ble 90 år gammel. I den anledning publiserer vi nå Geir Magne Staurlands reisebrev fra Cuba på nett; en av tekstene som er å finne i papirutgaven av Molo #4 “Å leve Sammen”.

Av Geir Magne Staurland

Patria es humanidad leser jeg gjennom flyvinduet. Jeg har akkurat landet på cubansk jord og får først av alt øye på dette sitatet som står skrevet med store blokkbokstaver på flyplassbygget. Fedrelandet er menneskeheten, betyr det. Det er rørende internasjonalisme. Ordene tilhører José Martí, samme mann som flyplassen er oppkalt etter. Til sammenligning er det kanskje som å kalle Gardermoen for Henrik Ibsen. Men godeste Ibsen døde ikke i krig, slik poet og nasjonalhelt Martí gjorde. Deres status i henholdsvis Norge og Cuba kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Om Oslos krye, glassbygde «hjerte» hadde endret navn til Henrik Ibsen Blu og satt opp et lysende kinnskjegg på toppen – da kunne vi kanskje innledet en diskusjon.

Taxien jeg har funnet for å komme meg til Havanna heter El Animal. Den er lysegrønn og angivelig en Volkswagen. Jeg betaler overpris fra flyplassen, men er for trøtt til å bry meg om småpenger. I bilen finnes det naturligvis ikke noe setebelte og døren nekter å la seg lukke fullstendig – et tynt tau hjelper derfor til. Jeg er for trøtt til å ofre det flere tanker. Jeg legger i stedet kinnet trykkende mot bilruta og faller i en liten siklende søvn, men blir vekket ikke lenge etter av en nesten smeltende skosåle. Gulvet er tynt nok til at jeg kan føle alt som foregår under meg, varmen som stiger fra motoren – eller hva fanden det er – opp i mine føtter. En liten kul i pannen har jeg også fått. Bilen rister når den kjører. Ingen av delene er imidlertid noe overraskende: Jeg har jo vært ute i 50-tallets anstendige karosseri en sommerdag i palmeland før.

15175357_10154615945185140_1682711098_n
(Foto: Geir Magne Staurland)

Med øynene åpne studerer jeg Havannas forsteder og får øye på en forunderlig, høyreist bygning langs veien. Den er inngjerdet. Taxisjåføren, som er utdannet bioingeniør, bemerker seg min gapende og tenksomme munn og vi utveksler øyekontakt.

– My friend, sier han. – Embassy of Russia! Han smiler slik at hans ene gulltann kommer til syne. Hva som er estetisk lov er sannelig av bevegelig art, tenker jeg flåsete filosofisk, før jeg utbryter: – Stalin!

Adjektiver som «erkestalinistisk» og sovjetisk har aldri gjort seg bedre. Makan til ukameratslig og overvåkende høy betongklump reist fra jorden! Dersom George Orwells 1984 er lik Cuba – slik mange liker å tro – må dette være være tankepolitiets hovedkontor.

En prins i fattigmannsklær, tenker jeg og later som det er mine egne ord. Det er Cubas hovedstad Havanna jeg beskriver. Fra min altan skuer jeg ut over det lave og forfalne bybildet. De koloniale husene er ikke noe å se på fra fuglens perspektiv, men fra froskens er de særegne og fargerike. Rett ved skjærer Havannas sykehus til værs som en skyhøy bolk, mens landets regjeringsbygg er ovalt lik det i Washington DC.

15209110_10154616056550140_2031788293_n
(Foto: Geir Magne Staurland)

Havannas puls er lett å fange. Blant mørk eksos fra tjokkfulle busser og rådville hunder banker den sart og sakte. De eldre har satt gyngestolen ved dørstokken for å glane på fortauskantene, men flytter den av og til enda litt lenger ut for å delta i nabolagets brettspill-turnering. De middelaldrene sipper av en kartong rom på deling i byens mange parker, mens ungdommene samtaler over en lav sko med høylytt cubansk reggaeton – cubanernes egen musikksjanger – i bakgrunnen.

Jeg tar meg frokostløs forbi mylderet og til den lokale fruktsjappa. Det er fortsatt morgenkvistens timer. Jeg går ned havguden Neptunos gate og øyner en tusjtegnet bursdagshilsen til nå over 90 år gamle Fidel Castro.

– Trés platanos, ber jeg om. Tre bananer er nok til å fylle mine innkjøpte rundstykker. Komme her og griske seg til, er blikket jeg får tilbake. Det er ikke nok bananer til at jeg skal komme her og spille storkar. Jeg forsøker en fomlete unnskyldning, tar én, og får alt for lite veksel tilbake. Klassisk diskriminering av oss privilegerte, en vanlig sak her på Cuba. Jeg er jo tross alt bare en hvit tulling av en turist som har rotet seg bort i den lokale fruktsjappa. Men som jeg som oftest gjør, spiller jeg rollen som denne hvite tullingen av en turist fullt ut: gidder ikke kreve min rett til veksel.

15207901_10154615945225140_1856420606_n
(Foto: Geir Magne Staurland)

Det er tid for å leve turistlivet, ja som dere vet må det gjøres før det er for sent. Nå har jo amerikanerne begynt å komme, og de ødelegger landet. De ødelegger vårt – turistenes – storskala museum. Stedet hvor tiden skal stå stille, hvor hestekjerrer skal dominere landsbybildet og de gamle amerikanske 50-tallsbilene i pastellfarger skal dominere bybildet, for oss.

Nei, så trist.

Jeg skal ha det autentiske Cuba jeg har betalt for. Jeg skal ikke ha Texas, slik det tidvis er her nede. Det er ikke Texas i antall cowboy-hatter eller kommers-køntri fra karslige pick-uper, men Texas på en annen måte: i grad av klær med det stolte men djevelske amerikanske flagg, med stars and stripes. Det som representerer fristelse, seksualitet og griskhet. Kapitalisme, imperialisme og død. Forfengelig ungdom kledd i USA-shorts og USA-singlet, jeg ser dem jo overalt, de vil ikke engang bli behandlet som forrædere klare for dødsstraff. Det er visstnok greit å kle seg slik. Men ikke for meg. Jeg som er politisk turist, her for å flørte med det autoritære, her for å se rebellene leve og demonstrere deres glinsende alternativ.

Fidel syns det er greit. Mannen som hele verden er på fornavn med. Mannen som ledet Cuba helt fra 1959 til 2008. Det er verdensrekord i tid som leder av en regjering. Fra 2008 måtte han imidlertid gi seg, og hans bror Raúl Castro tok over. Begge to var med fra begynnelsen på Cubas revolusjonære prosjekt. Fidel, Raúl, revolusjonsikonet Che Guevara og et titalls andre skjeggete og sexy geriljakrigere kom seirende inn mot Havanna tilbake i 1959. De hadde skapt revolusjon i landet. Makten var nå deres, etter utallige dager i Cubas glohete jungel. Flere kamerater var døde, men den mafia-vennlige diktatoren Batista hadde flyktet. Landet var nå deres. Det revolusjonære prosjektet kunne starte. Det nye mennesket skulle settes til verden, og cubanerne skulle bli foregangseksemplet.

fidel_castro
(Fidel Castro ble 90 år gammel. Foto: Wikimedia Commons)

Rifleskudd og sosiale reformer tok til om hverandre. Landets rikdommer ble nasjonalisert, mens eliten flyktet til Miami. Der ble motkupp-planer lagt og senere utført. I 1962 gikk flyvende eksil-cubanere til angrep, men de ble kjapt nedkjempet av Fidel og folket. Slik ble Cuba den første latinamerikanske staten til å overvinne imperialismens makt. USAs angrep virket til syvende og sist kun til Cubas fordel. Oppslutningen rundt revolusjonen økte og stoltheten ble større. Også internasjonalt: Landet gjorde seg bemerket ved å utdanne og sende hundretusener av leger for å hjelpe den vide verden.

Fiendene ga seg imidlertid aldri. Sivile har måttet dø i terrorangrep, men deres hovedmål har de aldri maktet å ta livet av. Fidel Castro lever ennå. Han har selv utpekt seg som olympisk mester i øvelsen å overleve, og gjør det særdeles berettiget. Antall attentatforsøk er utrolige 600. Mange av dem forbausende utspekulerte, fra gift i hans sigarer og milkshakes til sprengstoff plassert i skjell der hvor han dykket på fritiden. For å svekke hans popularitet skal det også ha blitt forsøkt å gi ham pulver som får barten til å forsvinne.

15226352_10154616056585140_1694239843_n
(Foto: Geir Magne Staurland)

Barten har han enda, den skrøpelige Fidel, tynn og grå. Like tynn, grå og skrøpelig lever revolusjonen videre etter 90-tallets skjebnesvangre krise. USAs blokade har lenge vært nådeløs, men det virkelige marerittet tok ikke til før det verste som kunne skje faktisk skjedde: Sovjet falt. Ikke lenge etter var Cuba i dyp krise. Totalt isolert og uten handelspartnere sultet mange, mens andre druknet i båter med svunnet håp på vei til Florida. Andre ble skutt og drept som cubanske soldater i Angolas borgerkrig – en krig cubanerne var med på å vinne. Hjemme var imidlertid økonomien rasert. De måtte klamre seg til turismen og senere forsøke et håndtrykk med den evige erkefiende: Estados Unidos.

Slik er min historie om Cuba. Alle har sine egne. På den ene side er det historien om et edelt forsøk som utrettelig har blitt motarbeidet. Hva ville hendt om Sovjet ikke falt og verdens mektigste land ikke var deres verste fiende? På den annen side er det snakk om et kynisk diktatur som vet å appellere til menneskets følelsesregister. Hva kan forsvare at Castro-familien har beholdt makten i 57 år?

15240250_10154616056560140_1579030520_n
(Foto: Geir Magne Staurland)

******
Blant de cubanske krigerne i Angola som ikke kom hjem i kister var Pedros pappa. Han kom hjem i live ved krigens slutt i 2002, samme år som hans sønn Pedro ble født. Pedro fyller snart femten. Han kan lese, skrive og regne som enhver nordmann, men bruker mye av sin hverdag på å finne mat i tomme hyller, lete etter såpe, renske vann for kalk og hjelpe pappa med hans rustne Lada. Han har alltid hatt tilgang på helsehjelp og aldri opplevd sult, men hans familie levde halvmette hele 90-tallet, kun på matrasjoneringskort. Pedro og hans familie er langt unna landets middelklasse, så de nyter derfor godt av goder som rasjoneringskort, gratis hus og elektrisitetsregning på få øre.

Hans far sliter psykisk etter sin tjeneste for den cubanske hæren. Han har sluttet å jobbe, i stedet bruker han dagene til å huke inn tilfeldige turister for å fortelle om hans kulehull på kroppen, og samtidig skylle ned gratis mojitos for å lindre minnene.

Pedros søster er død. Hun døde så sent som i fjor. Hun var langt eldre enn Pedro og hadde flere ganger i livet sett seg tvunget til å prostituere seg for turistenes tykke lommebøker. Så stor kunne håpløsheten bli i Pedros familie. Da hun senere ble syk ble håpløsheten ubegripelig. Det cubanske helsesystemet tok seg godt av henne, gratis, men til slutt manglet de medisinene de behøvde for å redde hennes liv. Amerikansk patent på legemiddelet gjorde det umulig å få tak i. Søsteren døde, som følge av en inhuman blokade – det som etter cubanernes egen mening er historiens verste økonomiske blokade. De har et poeng.

15226620_10154616056555140_1785240855_n
(Foto: Geir Magne Staurland)

Pedro lukter av kropp på vei til skolegården, såpestykker finnes enda ikke i landet. I lunsjen får han servert kylling med ris og bønner for tredje uke på rad. Etter lunsj er det gymnastikk, Pedro drar en t-skjorte med påskriften Tine Fotballskole 2008 på seg, og spiller en runde med nasjonalsporten baseball. Tilbake i klasserommet er det historietime, Pedro er en flittig elev og følger godt med. Læreren leser opp et lite stykke fra landets største avis, nemlig partiavisa Granma. Artikkelen bringer mange spørsmål til Pedros hode, men han liker ikke å snakke høyt i timen. Han tør ikke rekke opp handa. Han sender derfor en melding til storebror for å henge med i det som blir drøftet i klasserommet. På meldingen Pedro skrev står det: «Hva er et demokrati?». Som svar får han kun et spørsmålstegn. Storebror forstår ikke hva Pedro spør om.

Pedros skole ligger rett ved en av byens mange internettparker. I friminuttet er det flere av Pedros klassekamerater som surfer på Facebook til det ringer inn, men Pedro er av dem som ikke har råd. Han kan ikke google demokrati. Internett er for dyrt, det er for de få.

Når Pedro endelig kommer hjem fra skolen er storebror hjemme. Han viser meldingen til lille Pedro og spør hva han lurte på.

«Hva er et _ ?», står det. Resten har på merkverdig vis forsvunnet.

(Toppfoto: Geir Magne Staurland)

Reisebrevet er hentet fra høstens utgivelse av Molo med tema “Leve Sammen” som nå er å finne i stativet i foajeen på Georg Morgenstiernes hus på Blindern.

Legg inn en kommentar