«Trist som faen»: Hvorfor viser mannen penis?

«Trist som faen»: Hvorfor viser mannen penis?

Eilif Guldvog Hartvedt

En gang i måneden tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det idéhistoriske studenttidskriftets redaksjon  å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

Den siste tiden har det kommet mange historier om seksuelle overtramp og overgrep fra brede lag i skandinavisk offentlighet. Vi hører fortellinger om misbruk av makt og om utnyttelse av andre mennesker i sårbare situasjoner.

Mens idéhistorikeren ofte lar seg fascinere av de skjulte, underliggende maktstrukturene, finnes ikke noe slikt her. Det er et åpenbart patriarkalsk makthierarki basert på fysisk styrke, hvor mannen anser sitt begjær og sin tenning som spennende og langt viktigere enn den andre personens grenser. Kanskje kan man si at mannen lider av en gal virkelighetsforståelse, men hva hjelper det om et overgrep skjer i en misforstått verden

Men allikevel: Det finnes en situasjon som for meg framstår ekstremt spesiell. Hva får en mann til å blottlegge sin penis?

«Fallogosentrismen» grytidlig foregripet i middelaldersk peniskunst (Ukjent)

«Jeg og en gitarist jeg spiller en del med hadde akkurat fullført en dag med øving da han låste døren og dro ned buksen. Foran meg var hans erigerte penis, og jeg var perpleks. Først og fremst: Hvorfor i alle dager tror han jeg tenner på penisen hans an sich?»

Spørsmålet er godt, og absolutt en kulturkritisk vandring verdig. Hvordan kan man finne svar på blotterens virkelighet ved å fritt bruke lesninger av post-strukturalister som Gilles Deleuze og Shoshana Felman? 

Den første teksten i serien «Trist som faen» har derfor følgende utgangspunkt:

Hvilken virkelighet vokser mannens penis fram i? Hvilket bilde av situasjonen besitter blotteren? Hvorfra kommer sikkerheten om at bare synet av hans majestetiske glans vil få den begjærte kvinnen til velvillig å oppgi sine klær, der inne på det antakelig låste rommet, hvor de av forskjellige grunner befinner seg alene, kanskje på et toalett; kanskje på et øvingsrom; kanskje ute i naturen hvor mannen ser seg selv og kvinnen som virkeliggjøring av naturen: du og meg i det frie som to dyr mens bilene kjører forbi.

Mannens blottlegging av fallos er et enkelt psykoanalytisk studie og i feministisk teori er det selvfølgelig utførlig behandlet: I den patriarkalske virkelighetsforståelsen (illusjonen) som mannen (den schizofrene) aldri virkelig greier å fri seg fra (deliriet) ser han kvinnen (det begjærte) som sin andre part, som sin selvbekreftelse, sitt objekt. Hans mannlige selv kan først fullt realiseres og ideelt sett forøkes av kvinnen. 

Som Virigina Woolf helt riktig påpeker: «Kvinner har i alle disse århundrer fungert som speilet som innehar den magiske og deilige makten av å speile mannens skikkelse som dobbelt så stor som han er i virkeligheten»

Det mannlige «jeg», slik det vokser fram der inne i det låste rommet, vokser beviselig og begjærlig – uhåndterlig (den åpenbare, kanskje biologiske, ironien i mannens narsissistiske selvbilde som, i likhet med hans penis, skal vokse seg stor for kvinnen for å få gjennomført sitt mål, sitt telos). 

Kvinnen, som er et konkavt speil for mannens selvbilde, besitter ingen egeninteresse annet enn å være der for mannen. Hun er hans «andre», og uten henne blir han aldri den Ene. Og der er hun jo, i rommet, rett framfor ham! Begjæret, som åpenbart ikke er myntet på henne, men på ham selv og hans selvbilde, bryter med nåtiden og plasserer ham ikke i dyrenes rike; ikke i kvinnenes rike; men i historien og stamfedrenes rike.

For som Rainer Maria Rilke sier:

Å jente, prøv å forstå at
vi ikkje elska det nye fram, tvertom uralders
mylder inni oss; ikkje barnet vi fekk, tvertom
ætte-fedrane, dei som lik styrta fjell
er grunnen under oss; tvertom fjerne urmødres
uttørka elvefar – ; tvertom heile det
lydlause landskapet under ein skytung skog eller
skyfri lagnad – ; dette fanst der alt, før deg.

Så hør på Rilke, jenter: Det er aldri dere. Det er alltid oss.

Når mannen står framfor deg med handen godt plassert på skaftet kan det være vanskelig å se at i hans hode er han ikke lenger på øvingsrommet, toalettet eller ved motorveien. Mannen står snarere på et fjell, destruert, knust og gjenreist av begjærlige forfedre; han står med handen på kuken og tenker som den schizofrene stuperen som, overbevist om at syndefloden hadde meldt sin ankomst, stuper i asfalten med hodet først.

Splæsj! Med alt hva det innebærer.

Legg inn en kommentar