Nietzsche, Gud og intellektuelt mot

Det finnes konklusjoner det sitter langt inne å trekke, skriver lege og idéhistorie-student David Wikstøl. Refleksjoner over «Guds død» flørter med en av dem. 

Utsnitt fra Edvard Munch: Friedrich Nietzsche, 1906. Olje på lerret, 200×160 cm. Thielska Galleriet, Stockholm. Woll 690. © Munch-museet / Munch-Ellingsen Gruppen / BONO 2013 (Foto: © Munch-museet)

Er det én ting man kan lære av Nietzsche så er det intellektuelt mot. Å tørre å tenke de skumle tankene man helst vil la ligge. Å stille spørsmålene man kanskje ikke vil vite svaret på. Og faktisk følge dit tankene leder. Koste hva det koste vil.

Nietzsche ville blant annet avsløre at vår moral er et resultat av mer eller mindre tilfeldige historiske prosesser, og ikke noe man kunne snakke om som objektiv sannhet. Ingenting er egentlig rett eller galt, uavhengig av hva noen måtte mene om saken. I det hele tatt må man slutte å tenke på noe som helst som sant eller usant. Alt er perspektiver for Nietzsche. Dette var de uhyggelige konklusjonene han trakk av “Guds død”. Et verdensbilde uten Gud.

Da sprang den gale innpå dem, gjennomboret dem med blikket sitt og ropte: «Hvor er Gud?». Jeg skal fortelle dere det! Vi har drept ham, dere og jeg! Vi er hans mordere. Men hvordan kunne vi det? Hvordan maktet vi å drikke havet tomt! Hvem ga oss svampen så vi kunne stryke bort hele horisonten! Hva gjorde vi for å rive denne jorden løs fra sin sol! Hvor beveger den seg nå? Hvor beveger vi oss? Bort fra alle soler? Faller vi ikke kontinuerlig? Bakover, sideveis, i alle retninger? Finnes det lenger noe opp og ned? – Nietzsche

I en verden uten Gud finnes ingen faste holdepunkter eller allmenngyldig målestokk. Nietzsches gale menneske forsøker å få samtiden til å innse disse konsekvensene, men må konkludere “jeg har kommet for tidlig”.

LES MER: Meditasjoner over privilegert lidelse

Det finnes konklusjoner det sitter langt inne å trekke. Vår egen psykologi med forsvarsmekanismer og systematiske skjevheter trumfer som regel filosofiske argumenter når det kommer til det virkelige liv. Men dersom man vil vokse som menneske og leve ærlig med seg selv, er intellektuelt mot en viktig egenskap.

Men bak dette lurer det en betydelig fare. Mot har lett for å bli til overmot. Den som tror han er kjent med alle relevante fakta, evner å se alle sider ved en sak eller har ufeilbarlig resonneringsevne, tar ikke bare feil, men har stivnet i sitt sinn og blitt blind for egne blindflekker. Dette betyr ikke at det er umulig å ha nok kunnskap til å trekke en konklusjon. Det er heller slik at konklusjonene som trekkes alltid bør være åpne for oppdateringer eller revideringer. Samtidig som man husker på at man alltid underbevisst søker å bekrefte sitt eget ståsted.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Er det noen som egentlig forstår gamle Thomas? Hentet fra: https://ceasefiremagazine.co.uk/thomas-aquinas-1/

La oss for eksempel ta Nietzsches oppfatning om at Gud er død. Dette virker å ligge som et selvfølgelig bakteppe i den norske allmennbevisstheten. Og de som mener å ha resonnert seg frem til dette virker, som oftest, ikke å være klare over at dette diskuteres på høyt nivå med sofistikerte filosofiske argumenter. Det er sjelden jeg møter ateister eller agnostikere som er klar over Alvin Plantingas løsning på det ondes problem, har hørt debatter med William Lane Craig eller har lest siste bok av Edward Feser. Selv mange profesjonelle moderne filosofer virker å mangle grunnleggende forståelse for Aquinas sine fem veier til Gud.

Nå er det jo slik at alle filosofiske argumenter kan ha svakheter eller det kan finnes gode motargumenter. Men denne teoretiske muligheten eller en appell til en slags filosofisk konsensus eller tidsånd er ikke tilstrekkelig for å avvise eller ignorere dem. I hvert fall dersom man ønsker å komme til bunns i hva som faktisk stemmer i et gitt spørsmål. Den eneste løsningen er å gå inn i materien og bli kjent med diskusjonen. Kun på denne måten kan man gjøre ideene og innsikten til sin egen. Dette handler om å ta ansvar for sine egne oppfatninger. Å kunne gi en gjennomtenkt grunn for hva hva man tror og ikke tror på. Sokrates satte det på spissen da han uttalte at det uutforskede liv ikke er verdt å leve.

LES MER: Ved teppefall faller også vi

Når det gjelder å trenge inn i spørsmålet om Guds eksistens kan dette kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende. I noen kristne miljøer finner man en motvilje for å stille for dype spørsmål om disse tingene. Frykten virker å være at man kan oppdage ting som ikke passer og dermed stå i fare for å miste troen. Men, som Thomas Aquinas skrev på 1200-tallet, så er det slik at all sannhet er Guds sannhet. Tror man virkelig at Gud finnes så er det ingenting å frykte siden all virkelighet som kan utforskes er Guds virkelighet. Det som kreves av intellektuelt mot for den gudstroende blir da egentlig å stole på Gud. Stole på at det man tror på virkelig er sant.

Så kan man tenke at det ikke kreves særlig mot av den ikke-troende for å utforske dette spørsmålet. Den ikke-troende har tilsynelatende ingenting å tape, men alt å vinne. Men stemmer dette? Å endre mening om slike grunnleggende spørsmål er ikke daglig kost. Foruten alt ubehaget det medfører å skifte mening generelt, så risikerer man som kristen å bli møtt med alle de fordommene mot kristne som er utbredt i dagens sekulære Norge. Man kan risikere å bli sett på som mindre intelligent, opplyst eller rett og slett som om man kommer fra en annen planet. Man må også ta innover seg at det plutselig finnes en objektiv standard. At det finnes noen som vet bedre enn deg hvordan livet ditt burde leves, og at man er avhengig av en kraft utenfor seg selv. Kanskje det å oppriktig utforske denne muligheten krever mer intellektuelt mot enn man skulle tro ved første øyekast.

Teksten er opprinnelig publisert på David Wikstøls egen blogg, nostos.blog. Bloggens Facebook-side finner du her. Bloggen utforsker temaer knyttet til det å være et menneske på søken etter tilhørighet, lyset og livet, og tar opp mange forskjellige idéhistoriske emner. 

Legg inn en kommentar