Bokanmeldelse: Odyssevs’ åre

Odyssevs åre er en bok som berører og undersøker kjønn fra et mannlig perspektiv, uten noen gang å forsøke noe annet, og som i alle fall ønsker seg langt vekk fra det han selv anser som den hysteriske svenske kjønnsmanien, skriver Eilif Guldvog Hartvedt i sin anmeldelse av Øygardens bok. 

Kilde: Gyldendal.

Geir Angell Øygarden slapp i høst boken Odyssevs’ åre, en bok om en mann som lengter etter hjemkomst og hvile. Boken kan sees som avslutningen på en trilogi om mannsrollen og maskulinitet i dagens skandinavia. Dens forløpere er Den brukne neses estetikk (2004), Øygardens doktoravhandling i sosiologi om et boksemiljø i Stockholm; og Bagdad Indigo (2011) hvor vi følger Øygardens reise med fredsaktivistene i The Human Shields til Irak under den amerikanske okkupasjonen i 2004. Øygarden plasserer seg selv i slektskap til Homer og den antikke verden i alle disse bøkene: I Den brukne neses estetikk ønsker han å finne bindingen mellom den moderne verden og den antikke verden, noe han mener å finne i kroppsforståelsen i boksemiljøet; Bagdad Indigo skildrer mannen og krigen, slik Iliaden også gjør det; og endelig følger vi Øygardens reise hjem i Odyssevs’ åre.

Hva er så Øygardens hjemkomst? Han kommer hjem fra Irak i 2004 og sitter de neste årene og skriver Bagdad indigo. Hver dag gjør han det. Uten stans, skal vi tro ham selv. Han er hjemme, men hodet hans er ikke det – hele hans tenkning spinner omkring krigen og Irak, ikke familielivet og hverdagen. Dermed er allusjonen til Odysseen klar: Etter krigen bruker Øygarden, slik også Odyssevs gjør det, mange år på å komme hjem til sin familie og sin trofaste kone. Riktignok er han hjemme, men ikke fullt og helt. Odyssevs åre er refleksjoner over hva det vil si å være hjemme, hva det vil si å reise vekk, hva det vil si å være en familiefar, og hva det vil si å være mann. I hovedsak er det refleksjoner over å bli eldre og kjenne at verdiene du har hatt tidligere i livet glipper gjennom fingrene dine, at livet slik det har vært ikke lenger er det ønskelige, men at kroppen og hodet ikke helt har kommet til fred med den nye virkeligheten enda. Hjemkomsten er en reise fra en del av livet til en annen. Det handler om å finne et hjem i seg selv, å være fullt og helt der, i sitt eget liv, uten å ønske seg vekk, uten å ønske seg videre, men å finne roen med familien. Det dreier seg om å bli tilpass med det jeg og så mange av mine ambisiøse, unge venner kaller å resignere, ikke lenger å søke ut av seg selv for å utvide ens personlighet og erfaringshorisont.

Anmeldelsen fortsetter under (det hysteriske) bildet.

Geir med åren i handa. Foto: Privat.

Øygardens måte å komme hjem på er å reise vekk. En «siste gang». Han reiser til Afghanistan i perioden hvor USA trekker sine soldater ut av landet. Han ønsker å oppleve spenning og risiko en siste gang. Ved å reise vekk, tenker Øygarden, vil han i større grad kunne forberede seg på å komme hjem. Boken starter med refleksjoner omkring begjæret etter flukten. Øygardens tese er at menn i større grad enn kvinner har denne driften – at det alltid har vært familiefaren, ikke mor, som har reist vekk, og at dette er forankret i en slags apriorisk kjønnslig drift som ikke behøver å være der i alle tilfelle, men som i overhengende grad finnes mer hos menn enn hos kvinner. Mannen lengter etter det store, kvinnen etter trygghet. Denne spenningen legger Øygarden fram i en samtale mellom ham selv og hans kone, Christina. Geir sier: «Familien er målet, men også endemålet … for det hender aldri noe etter det, bortsett fra skilsmissen og døden». Christina svarer at dette er en «typisk mannlig måte å se saken på», og at den er drevet av egoistiske mål.

Spenningen mellom de to synene er tilsynelatende stor. For Geir er det å innlede et ekteskap og å få et barn store størrelser, det er målet sier han. Men spenningen og storheten stanser der, deretter kommer hverdag og opprettholdelse, et sted hvor det ikke er storhet som rår, men alle de små og ubetydelige hendelsene. Det å ha barn er vedlikehold, man er ankret fast til noe. Ankeret er ikke et problem som sådan, han ønsker jo å være med barne sine – nettopp det er problemet: Han ønsker å være med familien samtidig som han ønsker så mye annet. Livet er fylt av muligheter som ikke lenger ligger for ham.

LES MER: Meditasjoner over privilegert lidelse

For Øygarden er det gitt at det finnes en iboende forskjell mellom kvinner og menn. Det er gitt at kjønnene er ulike, og det er gitt at de ikke skal gjøres like. I begynnelsen er refleksjoner omkring dette fraværende, det tas for gitt at det er slik, det diskuteres ikke hvorfor mannen lengter til det store, hvorvidt dette er en sosialt konstruert virkelighet, eller om det er biologisk determinert. Bokens store styrke, foruten gode tolkninger og lesninger av diverse Odyssevs-skikkelser opp gjennom tiden, fra Homer, via Vergil, til James Joyca og Virginia Woolf, er de samtaler Øygarden har med kvinner om kjønnsroller. Særlig interessant er samtalen med de to amerikanske marinejegerne sersjant Miller og sersjant Shamon. Det er flere motiver som åpner gode poenger her. For det første har vi toppsoldater som er i Afghanistan for å virkeliggjøre og kjempe krigen landet har bedt dem om å kjempe. Den vestlige kulturen, slik den framstilles her, elsker og er avhengig av militæret som et slags symbol på friheten, vi liker at vi kan kjempe for oss selv og at ingen kan bryte inn i oss. Samtidig hater vi alt det militære står for. Vi liker beskyttelsen, vi misliker realiteten.

Det andre poenget er at sersjantene Miller og Shamon er to av få kvinnelige marinejegere i Afghanistan. I felt må de og deres mannlige kolleger stole fullt og helt på hverandre, de skal verne om hverandres liv og ta en kule for å redde en annen. Det er kjernen for marinejegerne: full selvutslettelse. Denne tilliten er der. Men hva med ellers i tjenesten, på basen og under middagen? Hva med alle de mannlige blikkene? Alt det mannlige begjæret i en virkelighet hvor seksualitet er utelukket, hva med alle disse 19-25 år gamle mennene som egentlig, i de fleste tilfeller i «den virkelige verden», er ute på byen, studerer sine fag, lever et ganske harmonisk og frittflytende liv hvor begjæret får løpe løpsk. Marinejegerne er unge gutter, de er begjærstyrt, som alle andre. Sersjant Miller har ved flere anledninger opplevd menn som kommer inn i teltet og på rommet hennes om natten. Hun anser det som en selvfølge, en bitter realitet. Som kvinne vil hun alltid bli lagt merke til i et så mannsdominert miljø. Miller sier det slik:

«Når du er i en kampsituasjon, er det på liv og død, og tro det eller ei: Du kommer til å beskytte folkene ved siden av deg, enten det er menn, kvinner, homoseksuelle, jøder, eller hva som helst, fordi de er dine nærmeste søstre og brødre. Men når du forlater kampen … da er alt annerledes. Jeg stoler fortsatt på at de marinesoldatene som sa de stygge tingene om meg, vil kaste seg foran meg hvis jeg skulle bli beskutt … Det lyder sprøtt: Jeg kan ikke stole på dem hva gjelder personlige ting, men jeg kan stole på dem hva gjelder livet mitt.»

Anmedelsen fortsetter under bildet.

Odyssevs blinder kyklopen med det som kunne vært Øygardens åre, her i en fremstilling fra 520 f.Kr.

Slik står mannen og kvinnen i Øygardens univers: adskilt, men sammen. Kvinnen er kvinne, og mannen mann. Det betyr ikke at de ikke kan arbeide sammen, eller å være sammen.

Odyssevs åre er en bok som berører og undersøker kjønn fra et mannlig perspektiv, uten noen gang å forsøke noe annet, og som i alle fall ønsker seg langt vekk fra det han selv anser som den hysteriske svenske kjønnsmanien. Øygarden skriver godt og rørende om livet som familiefar. Han forsøker å finne ro i eget liv, et forsøk som selvsagt aldri vil lykkes, og ut fra innsatsen han ligger i det vil det bare føre til skuffelser. Selvsagt vil han reise ut igjen, selvsagt er han ikke mindre egoist etter denne hans «siste reise» enn han var før den.

Der Øygarden i begynnelsen ikke reflekterer omkring hvorvidt kjønnsmønstrene er biologisk determinert eller en sosialt konstruert lenke, ender boken som en helhet som nettopp en refleksjon over alt dette. .

Legg inn en kommentar