Bokanmeldelse: Latterens historie

Bokanmeldelse, Latterens historie

Å lese Bakhtins Latterens historie er en påminnelse om at det ikke er gitt at verden er som den er, skriver Eilif Guldvog Hartvedt i sin anmeldelse av Mikhail M. Bakthin.

Kilde: http://vidarforlaget.no/boker/latterens-historie

 

Mikhail Bakhtins Latterens historie: Francois Rabelais’ forfatterskap og folkekulturen i middelalderen og renessansen ble i 2017 utgitt i norsk oversettelse av Geir Pollen på Vidarforlaget. Som idéhistoriker er ikke Bakhtin en selvsagt fyr å gi seg i kast med. Han skriver, som vi ser i tittelen, om folkekultur. Vi bryr oss lite om folkekultur. Vi bryr oss om elitekultur.

Idéhistorie som dannelsesfag, som en åndshistorisk innføring i de store fjelltoppene i europeisk tenkning, er under angrep. I jakten på historisk-empirisk legitimitet skal ikke idéhistorikeren lenger skumme historiens fløte, som Trond Berg Eriksen sier med Ibsens Peer Gynt, mer som en advarsel enn en oppfordring i Hva er idéhistorie. Idéhistorikeren skal nå dykke dypt inn i en nitidig synkron, historisk rekonstruksjon. Vi skal virkelig forstå motivet for historiens gang, vi skal forstå hvilke hendelser og motivasjoner som trigget historiens tenkere til å skrive akkurat det de skrev. Heller ikke her er Bakhtin særlig relevant. Latterens historie er grand history, det er en stor overordnet teori om hvordan verden har blitt som den er i dag, og hvordan verden som var er annerledes enn den i dag.

Hvorfor da lese Mikhail Bakhtin? Hva kan Latterens historie gi en idéhistoriestudent? For det første er Bakhtin en av 1900-tallets store teoretiske tenkere, særlig for litteraturvitenskapen. Med andre ord har verket i seg selv en idéhistorisk verdi. Bakhtin står særlig i rekken av tenkere som fremmer litteraturens dialogiske karakter, altså at all tenkning står i relasjon til en annen tenkning, og at alle ord og setninger du sier eller skriver, dypest sett bare er sitater av allerede-sagte utsagn. Med andre ord finnes ikke originialitet, alt slekter på noe tidligere. Denne idéen om mennesket som en slags språkets historiske lynavleder, som liksom står på toppen av et fjell og absorberer historien, bringes videre til fransk tenkning, hvor vi får tenkere som Roland Barthes og Michel Foucault som i en forlengelse av Bakhtins posisjon erklærer forfatteren for død, fordi forfatterens ord og tanker jo aldri egentlig er forfatterens; alt er sagt, alt er gjort – forfatteren er bare disse tankenes foreløpige stoppested.

LES MER: Bokanmeldelse: Odyssevs åre

hva med Latterens historie? Hva er prosjektet? En del av prosjektet er å reaktualisere Francois Rabelais’ forfatterskap. «Av alle de store forfattere i verdenslitteraturen er Rabelais den minst kjente, minst studerte, forståtte og verdsatte hos oss», åpner Bakhtin sin innledning med. Årsaken til at vi neglisjerer ham, er ifølge Bakhtin at vi overhodet ikke forstår ham fordi vi heller ikke forstår hans tid. Rabelais’ litteratur er, som all annen, et sammensurium av diverse kulturelle og litterære innflytelser. Denne referanserammen som omgir Rabelais kan vi ikke lenger forstå ettersom verden er kvalitativt forandret, særlig hva gjelder latterens rolle i samfunnet. Den dialogiske tradisjonen som leder til forfatterens åndelige forløsning er utenfor vår forståelseshorisont, og for å forstå litteraturen må vi forstå dens opphav. Latterens historie er Bakthins forsøk på å redegjøre for opphavet til Rabelais’ roman, og veien dit er, ifølge Bakthin, latterkulturen i middelalderen og renessansen, som særlig står i forbindelse karnevalet og andre folkelig-festlige arrangementer.

Det første Bakthin ønsker å poengtere er at det finnes et skille mellom det offisielle språket og dagligtalen. Når vi leser Rabelais i dag er det vanskelig å forstå hvor dette skillet går, og hva det innebærer. Rabelais’ litteratur kan lett sees som barnslig og vulgær med all dens overdrivelser og gjennomgående kroppslige, lave motiver. I historien, sier Bakhtin, er en slik lesning helt vanlig, og den vokser særlig frem i opplysningstiden. På 1700-tallet hadde forståelsen for 1500-tallets språk forsvunnet, og Rabelais ble sett på som en naiv og laverestående forfatter, akkurat slik som alle andre på hans tid var laverestående naut. Det var denne neglisjeringen Bakhtin ville til livs.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Kilde: http://vidarforlaget.no/forfattere/bakhtin-mikhail-mikhajlovitsj

Bakhtin viser, i løpet av bokens 562 sider, hvordan disse groteske og vulgære motivene er forankret i folkets kultur, og hvordan de ikke bare symboliserer en barnslig glede over enkle tematikker, men hvordan Rabelais ved å feste sin roman til den folkelige kulturen kan gjøre et oppbrudd med historien og fornye seg selv og språket ved å trekke på den folkelige kulturen heller enn den offisielle. Ved å bringe dagligtalen, markedsplassen og karnevalet inn i litteraturen kan Rabelais omgås det strikte og trange språket som ligger som et jernteppe over menneskets frigjøringskamp fra skolastikkens håpløse rasjonalitet. Det er ved aldri å angripe tingene direkte, aldri påpeke og si noe rett ut, at Rabelais kan si noe i det hele tatt – det er ved å skrive om det kroppslig lave at Rabelais kan fortelle om skolastikernes religiøse misforståelser. Rabelais’ litteratur er, ifølge Bakhtin, et glitrende eksempel på virkelighetsendringen som skjer på 1400- og 1500-tallet i Europa: Vendingen fra en vertikal verdensanskuelse, til en horisontal; vendingen fra å forankre mennesket i den platonske stigens hierarkiske inndeling fra det høye til det lave, til en horisontalisering, det vil si historisering, av virkeligheten. Livets og menneskets temporalitet er ifølge Bakhtin et helt sentralt trekk ved folkekulturen i middelalderen og renessansen. Og dette var ikke sett som et onde, men som en letthet – alt forgår og gjenskapes. Døden forbindes med fødselen, ekskrementer forbindes både med avfall og opphør, men det forbindes også med fornyelse, omdannelse og gjenfødelse.

Å lese Bakhtins Latterens historie er en påminnelse om at det ikke er gitt at verden er som den er. Med et mindre kvasifilosofisk og mer faglig orientert blikk er Latterens historie en påminnelse om hvor vanskelig det egentlig er å forstå noe av historien, og hvor vanskelig det er å se storheten i andre tiders tenkning uten å se den gjennom egen tids lupe. Og det er nok her Bakhtin også gjør seg gjeldende for idéhistorikeren. Selv om Latterens historie er en grand history som studerer diakront heller enn synkront, og som trekker de store linjene fra fortid til nåtid, så er den grundig i sin presentasjon av et av idéhistoriens virkelig store problemer, men også ett av våre store fortrinn: Hvordan i alle dager kan vi si at noens tenkning eller litteratur har større eller mindre verdi enn noen annens når vi egentlig aldri dypest sett forstår hva tenkningen spinner ut av? Dette er en av idéhistoriens fundamentale erkjennelser, nemlig at sannheten er situasjonsbetinget og aldri absolutt, og at å forstå historiske kilder forutsetter et nitidig og grundig arbeid før du kan trekke ut noe som kan minne om noe egentlig fra teksten. Og kanskje, til syvende og sist, at denne tekstens egentlighet også bare vil være en foranderlig midlertidighet som ganske snart vil forgå som alt annet, for deretter å gjenfødes til noe nytt.

Legg inn en kommentar