«Trist som faen»: Kulturindustriens ekstremalpunkt

En gang i måneden tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det idéhistoriske studenttidskriftets redaksjon  å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

Her er denne månedens henvendelse til Molo-redaksjonens «Trist som faen»-spalte.

Kjære Trist som faen,

Når jeg til daglig blar meg nedover facebook-feeden kan jeg knapt unngå å legge merke til alskens «relatable» memes fra for meg ukjente – men store – Facebook-sider. Som den bitre studenten jeg er kan jeg dog ikke unngå å merke meg at disse innleggene iblant er fullstendig intetsigende, og tar gjerne opp allmenne temaer som søvn eller mat. Andre ganger tar de opp kjærlighet på det mest banalt tenkelige vis. Vitner det om kulturelt forfall? Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

SVAR: Ved første øyekast er det fort gjort å avskrive dine innsigelser som en elitistisk klisjé. Internett-kultur har tross alt alltid bæret preg av å være for de innvidde. Det som gjør memes morsomme er nemlig deres obskuritet; de er interne vitser. Memene du refererer til – de tilsynelatende allment relaterbare – er dermed den egentlige memens onde tvilling, anti-memen om du vil, som i stedet for å appellere til et lukket fellesskap av innvidde, appellerer til de store massene. Vi står med andre ord, ved første øyekast, ovenfor den eldgamle konflikten mellom eliten og massene.

Likevel frykter jeg at du har mer rett enn du aner når du antyder at relaterbare memes i Facebook-feeden din er symptomer på en kultur i forfall. Ja, min frykt er at vi dessverre står ovenfor kulturindustriens foreløpige høydepunkt, og fullstendig dekadense. «Det var en dramatisk vending», innvender den kritiske leser. Hvordan kan jeg hevde dette?

Påstanden min hviler på Adornos analyse av kulturindustrien, hvori vare og konsument ses i sammenheng. Ifølge han inngår nemlig varene (relaterbare memes) og konsumentene i en vekselvirkning som på den ene siden krever at innholdet tilpasses konsumentene, men på den andre at konsumentene tilpasses innholdet. Sistnevnte må av nødvendighet triumfere, for det lar seg umulig gjøre å tilpasse ett innlegg til millioner av unike individer. I stedet må det skapes en homogen masse – konsumentgruppen – som spontant kan forholde seg til sin type, og således frarøves sin individualitet samtidig som de på overflaten tilsynelatende uttrykker den ved å identifisere seg med den gitte typen. Relaterbare memes lurer konsumentene til å tro de har funnet seg selv idet de ukritisk relaterer til memen, mens de har egentlig bare funnet en generisk type, og blitt ett med den.

Du nevner behovet for søvn og mat som gjengangere i relaterbare memes. Disse er kanskje mindre bekymringsverdige, for de er i stor grad allmenne behov, og inngår således ikke i den nevnte vekselvirkning hvor en konsumentgruppe skapes. Så selv om disse memene utvilsomt er idiotiske, er de ikke nødvendigvis skadelige.

LES MER:  «Trist som faen»: Når ord blir fattige

Enda skumlere er nok ditt siste eksempel: kjærligheten. Tiden da store filosofer kunne snakke om eros, agape, caritas og cupiditas er nok forbi, og kjærlighetsstiger skal du lete lenge etter. I stedet for filosofene er det den nevnte kulturindustrien som leverer forestillingene om kjærligheten. Adorno nevner Hollywood som leverandør av en viss fortelling om kjærligheten. I vår tid er den dog enda mindre uforskammet og langt mer direkte. I relaterbare memes på Facebook uttrykkes fortellingen helt eksplisitt og fullstendig overfladisk: «The best relationship is when you can act like lovers and best friends at the same time.» skriver TheLoveBits. Facebook-maskineriets enorme omfang tatt i betraktning, er det naivt å tro at ideen om kjærlighet ikke lar seg påvirke av den slags banaliteter.

Den en gang stolte filosofiske tradisjonen må vike for banale, intetsigende oppgulp fra kulturindustriens kjeft. Slik kastes vi ut i åndelig fattigdom.

Kjærligheten er imidlertid ikke den eneste ideen som lider under kulturindustriens velde. Umerkelig degenereres enhver idé den berører: «Overcome the notion that you must be regular. It robs you of the chance to be extraordinary», skriver Goalslayin, og legger ved et bilde av et påfallende ordinært massemenneske. Adorno forstod utmerket godt det paradoksale ved alle «individenes» påfallende likhet:

Den måten en ung pike takker ja til og gjennomfører den obligatoriske date, tonefallet i telefonen og i den mest fortrolige situasjon, valget av ord i samtalen, ja, hele det indre livet inndelt etter den forfalne dybdepsykologiens ordensbegreper, vitner om et forsøk på å gjøre seg selv til et suksessadkvat apparat, som helt ut i driftslivet tilsvarer den modellen kulturindustrien presenterer. Menneskenes mest intime reaksjoner er så fullkomment tingliggjort overfor seg selv at ideen om ens særpreg kun fortsatt består på en ytterst abstrakt måte […] Dette er reklamens triumf i kulturindustrien, konsumentenes tvangsmessige mimesis av de kulturvarene de samtidig gjennomskuer. – Adorno

Kroneksempelet på kulturindustriens triumf er den unge piken som takker ja til daten, og påfallende nok er de to degenererte ideene som gjennomsyrer eksempelet nettopp dem om autentisitet og kjærlighet. Den unge pikens særpreg, hennes autentisitet, eksisterer nemlig kun på en ytterst abstrakt måte, idet hun reduseres til type, og følgelig etterlever denne typens gitte modell for kjærlighet, som igjen er nøye fastsatt av kulturindustrien ved hjelp av relaterbare memes. Hun har ingen egenart; hun er kun kopi av kulturindustrien, av relaterbare memes.

Det viser seg altså at det er relaterbare memes på Facebook som leverer våre innerste forestillinger om kjærligheten og livet for øvrig. Det finnes med andre ord ingen forløsning. Ikke engang i vårt mest intime driftsliv er vi frie. Relaterbare memes på Facebook er altså nok et steg mot filosofiens død og den fullstendige standardisering og fremmedgjøring av menneskene. Så for å svare på spørsmålene dine: Vitner dette om kulturelt forfall? Jepp. Hvordan skal man forholde seg til det? Dessverre med vissheten om at kulturindustriens klør aldri kan unnslippes.

Alt vel, Martin Jonassen

Legg inn en kommentar