Bilbrenning og kleint vær-snakk

Bilbrenning og kleint vær-snakk

Om fatiske runddanser og svensk politikk – av Eilif Guldvog Hartvedt

I disse dager kan vi lese om opp mot hundre biler satt i brann i de store byene i Sverige. Statsminister Stefan Löfven forsøker å ta på seg rollen som den skuffede, litt strenge faren som sier: «Hva faen holder dere på med?», som om han der, på direkten til Svensk Radio mistet besinnelsen og fikk et spontanutbrudd, helt utenom manus og alle presserådgiveres gode råd. Justis- og innenriksminister Morgan Johansson viser på Twitter til skjerpede straffer for grovt skadeverk, og håper at disse kjeltringene vil få sin fortjente straff. Politikere må vel alltid reagere med avsky og forundring over grusomme hendelser, som for å vise at man ikke støtter dem, kanskje.

I 2005 skjedde et liknende, om enn noe mer voldsomt opprør i Paris. Flere tusen biler ble påtent i parisiske forsteder i løpet av de tre ukene opprøret pågikk. De skyldige var ungdom med minoritetsbakgrunn fra forstedene, og ofrene var de fra samme sosiale og geografiske gruppering. Slik sett et klassisk eksempel på å skyte seg selv i foten, eller kanskje et mer reelt uttrykk for sinne og skuffelse enn hva Löfven evnet å bringe fram overfor Svensk Radio. Uansett virket angrepene retningsløse, ettersom de ikke rammet noe klart definert mål. Det er vanskelig å tillegge opprøret en klar og entydig ideologisk motivasjon, det synes heller å være tilfeldig vold.

Den slovenske filosofen Slavoj Zizek har skrevet et kapittel om opprøret i Paris i boken Violence, hvor han hevder at hendelsen er et godt eksempel på vår tids mangel på ideologiske overbevisninger: «The fact that there was no programme behind the burning Paris suburbs is thus itself a fact to be interpreted. It tells us a great deal about our ideologico-political predicament.» Han sier at det er viktig å styre unna en hermeneutisk fristelse, nemlig å lete etter en dypere mening eller beskjed i opprørene. Utfordringen ligger i å la hendelsene være umotiverte, og å se de nettopp som hendelser, ikke språk: «an impulsive movement into action which can’t be translated into speech or thought and carries within it an intolerable weight of frustration.»

Les mer: Nietzsche, Gud og intellektuelt mot

Det kan godt tenkes at de brente bilene i Sverige representerer noe mer enn de i Frankrike, at med disse bilenes aske følger også en ideologisk motivasjon. Men også i Sverige er det vanskelig å komme utenom at brente biler på parkeringsplasser spredt utover forskjellige byer virker lite overbevist. Det er vanskelig å trekke et budskap ut av det. For å forklare handlingene i Paris-opprøret i 2005 ser Zizek til den store strukturalistiske filologen Roman Jakobsen sine kategorier for handling og kommunikasjon. En av kategoriene Jakobsen utvikler kalles for fatisk kommunikasjon, som er kommunikasjon som kun ønsker å se om det finnes kontakt mellom avsender og mottaker. Når telefonlinjen brytes og man sier «Hallo?» i røret, eller når man prater om været med gamle eller nye kjente, gjør man det for å teste forbindelsen. Hverken prat om været, eller «hallo» med spørsmålstegn i telefonen er handlinger med tydelige intensjoner, annet enn å forsikre seg om at kommunikasjonen fungerer. Slik var det også med opprørene i 2005, mener Zizek: «Is this not exactly what took place in the violent outbursts in the Paris suburbs? Was the basic message not a kind of ‘Hello, do you hear me?’, a testing of both of the channel state and of the code itself?»

Det er åpenbart uheldig når kommunikasjonen mellom politikere og befolkning baserer seg på manglende kommunikasjon og sviktende viljer og intensjoner. Den stadige påstanden om å ta avgjørelser sammen, om å «ta steget sammen», den sosialdemokratiske drømmen om at alle skal med, faller så ofte på at ingen riktig forstår hvem alle er, eller hvor steget egentlig skal tas til. Dette leder inn i en fatisk runddans hvor begge parter egentlig kun sjekker om det finnes kontakt.

Det er vanskelig å vite hvem bilbrennerne i Sverige er, men det sies at det er ungdomsgrupper. Når Stefan Löfven tar på seg masken til den ansvarsfulle, bekymrede faren som spør «Hva faen holder dere på med?», når barna nok en gang har begått ugjerninger, kommuniserer tydelig til sine likemenn at han tar grep om situasjonen. Han syns åpenbart ikke dette som barna har gjort er det minste greit. I foreldregruppen på barneskolen blir kanskje de andre foreldrene beroliget av dette utbruddet, de ser at det er orden i hjemmet og at dette som Löfvens barn har gjort ikke godtas. Det blir til og med varslet om straff. Men Löfvens barn, disse som kun ønsket å få oppmerksomhet, disse som gjorde den forferdelige handlingen, egentlig helt uten motiver eller intensjoner, disse som ikke snakker foreldrenes språk, de forsvinner lenger og lenger unna å kunne kommunisere med sine foreldre.

Spørsmålet «Hva faen holder dere på med?» er likeså fatisk som bilbrenning og umotiverte opprør. Löfven lurer vel ikke egentlig på hva de holder på med, men han lurer antakelig på hva som motiverer handlingene. Slike spørsmål fra politikere, eller andre personer fra høyere samfunnslag, eller fra foreldre på skolen, viser avstanden mellom de tiltalte og de tiltalende helt tydelig: Löfven forlanger et rasjonelt svar på en irrasjonell handling. Antakelig kjenner Löfven presset fra de andre foreldrene nå som det nok en gang nærmer seg valg av leder for FAU på Sverigeskolen. Derfor velger han den anstrengte, men samtidig enkle fatiske flosklen heller enn en mer motivert språklig bevegelse. Og hvordan skal man klandre ham? Det er jo alltid greiere å stadfeste det åpenbare, ta de vante vendingene, spille spillet slik det er forventet av en, enn å hoppe i det ukjente landskapet av dypere, mer meningsgivende kommunikasjon. Problemet når man beveger seg vekk fra fatisk kommunikasjon er at budskapet blir mangetydig. Det er ikke så vanskelig å skjønne hva «Så fint vær det er i dag», betyr.

Les mer: Trist som faen: Kulturindustriens ekstremalpunkt

Legg inn en kommentar