Å være en førernasjon vekker dårlige minner

Ingen har så stor mulighet og legitimitet til å lede an i Europa som forbundskansler Angela Merkel. Men, når det kommer til å reformere EU, viker hun unna for å bruke politisk makt, skriver Sigurd Arnekleiv Bækkelund. 

Forbundskansler Angela Merkel sliter med maktens historiske konnotasjoner

Les mer om Europaparlamentsvalget:  – Om fem år befinner vi oss i en islamsk stat (Italia) og Omkamp mellom Macron og Le Pen (Frankrike)

 

Da den aldrende Thomas Mann i 1953 besteg podiet for å tale til studentene ved universitetet i Hamburg, lå deler av byen fremdeles i ruiner etter de alliertes tilintetgjørende brannbomber, sluppet under det tredje rikes siste krampetrekninger. Forfatteren, som hadde vendt hjem fra sitt politiske eksil i California, slo fast at «drømmen om et tysk Europa hjemsøker oss selv i dag.» Det ville bli den framvoksende generasjonens oppgave å forkaste gamle tankesett og i stedet for et tysk Europa bygge et europeisk Tyskland.[1]

Vel 60 år seinere gav en annen av landets åndshøvdinger, sosiologen Ulrich Beck, ut pamfletten «Das deutsche Europa.»[2] I mellomtida hadde delinga mellom øst og vest opphørt og landet integrert seg i en stadig tettere europeisk union – der landet takket være sin grunnsolide industri og store befolkning var blitt kontinentets ubestridte regionale stormakt.

Den gang, i 2012, sørget den økonomiske dominansen for at landet måtte ta lederrollen i kampen mot eurokrisa. I en flengende kritikk av Angela Merkels knallharde kuttpolitikk overfor Hellas hevdet EU-patrioten Beck at forbundsrepublikken dominerte unionen gjennom sin sparepolitikk, og anbefalte en langt sterkere europeisk integrasjon for å bøte på det demokratiske underskuddet.

Sju år har gått siden den gang, og til tross for at flyktningkrisen og høyrepopulisme har tatt over for euroen som unionens eksistensielle utfordringer, er det fortsatt umulig å få til større endringer innad i EU uten å få Berlin med på laget. Riktignok har høyrepopulistiske regjeringer i Polen, Ungarn og Italia utgjort en buldrende opposisjon i flere spørsmål, men det rokker ikke ved Tysklands posisjon som Europas største og mest folkerike økonomi – og følgelig også som EUs viktigste medlemsstat.

Vilje til Europa i kontinentets midte
Kanskje er det nettopp på bakgrunn av denne sterke posisjonen – iblandet en historisk begrunnet frykt for nasjonalisme – som gjør at tyskerne er mer optimistiske til integrasjonsprosjektet enn noen andre: Der 62% av EUs borgere generelt ser positivt på unionen, er tilslutningen i Tyskland helt oppe i 81%. Landet er omgitt av åpne grenser til andre EU-land (sett bort fra annerledeslandet Sveits), og fri flyt av varer og tjenester gjør det enklere for tysk storindustri å nå gjennom i andre land.

Riktignok er det også langt fra Berlin til Brüssel: Tyskere fra lavere sosiale sjikt tenderer til å være mer EU-kritiske enn de fra høyere, og sentrale institusjoner som Europaparlamentet og EU-kommisjonen nyter kun sterk tillit fra en tredjedel av landets borgere (samme tendens gjelder for øvrig Tysklands tilsvarende nasjonale institusjoner). Likevel merkes nok EUs demokratiske underskudd sterkere i mindre medlemsstater som Hellas og Tsjekkia enn i Tyskland – og den lave tilliten til to av EUs institusjoner må ikke nødvendigvis forveksles med viljen til europeisk integrasjon generelt.

Framtredende, men flegmatisk
Tyskland sitter på høyden av sin økonomiske og regionale makt. Og likevel – dominansen på den europeiske scenen kommer ikke uten en viss følelse av ubehag: Å være førernasjon vekker vanskelige minner, og forbundsrepublikken mangler i motsetning til Frankrike en klar visjon for hvordan det skal utnytte sin nyvunne maktposisjon politisk. Tyskere flest har ingen visjoner om det imperialistiske tyske Europa Thomas Mann advarer mot, men ønsker en stabil union som tjener tyske interesser og garanterer for borgernes politiske og økonomiske sikkerhet.

At forbundsrepublikken er en noe retningsforvirret kjempe innad i EU, har blitt tydeligere etter Emmanuel Macrons tiltredelse som president. Den franske statslederen har et utpreget visjonært syn på det europeiske samarbeidet som bryter med Merkels pragmatiske linje. Gang på gang sendes vidløftige og dyptgripende reformforslag fra Elyséepalasset i Paris til Kanzleramt i Berlin, uten at det kommer annet enn unnvikende svar fra tyske myndigheter.

Fortiden er en tung bør å bære for nabolandene Tyskland og Frankrike – men kan fremtiden bli lettere? Macron og Merkel side om side under en minneseremoni for første verdenskrig i november

I mars måtte sågar Merkel tåle massiv kritikk etter at hun lot sin partileder Annegret Kramp-Karrenbauer besvare en henvendelse fra Macron, framfor selv å gi en offisiell besvarelse fra regjeringshold. Riktignok finnes det nok av tyskere som deler den franske presidentens visjon om radikale skritt for å integrere Europa videre – sosialdemokratenes tidligere leder Martin Schulz har til og med foreslått en visjon om Europas Forente Stater – likevel vegrer regjeringa seg for å ta radikale skritt. I tråd med berøringsangsten for å aktivt føre an, preges den tyske europapolitikken av passiv pragmatisme: Man tar gjerne ansvar for å løse problemer, men vil unngå alt som minner om ordet makt.

De siste sju årene har ikke bekreftet Becks bekymring om EU som et brohode for et tyskdominert Europa, men omvendt: Den sterke folkelige oppslutninga om unionen minner snarere om Manns visjon om et europeisk Tyskland. Posisjonen som regional stormakt betyr imidlertid ikke at landet kan diktere EUs veg framover aleine – det blir en felles sak for de til dels trettekjære medlemsstatene.

Sett fra Kanzleramt i Berlin er framtidshåpet likevel tindrende klart: EU tjener tyske interesser – og disse interessene må sikres gjennom en fortsatt sterk og stabil union.

Eller – for å sitere tidligere forbundskansler Helmut Kohl:

«Europa er vår framtid – Europa er vår skjebne.»
(«Europa ist unsere Zukunft – Europa ist unser Schicksal»)

Det tyske europavalget – Molos kjappe guide for den perplekse
Etterkrigstidas Tyskland pleide å være et land statsviterne gjespet seg forbi, der kristenkonservative og sosialdemokrater veksla på eller delte på makta i storkoalisjoner gjennom 70 år. Solid, stabilt – og nokså kjedelig.

Siden forbundsdagsvalget i 2017 er imidlertid det tradisjonelle tyske partilandskapet i forvitring (om enn ikke i samme dramatiske grad som i Frankrike og Italia): Brudd i regjeringsforhandlinger mellom sentrum og Angela Merkels CDU, samt tyskernes patologiske redsel for mindretallsregjeringer, tvang de to store folkepartiene – kristenkonservative CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD – inn i en upopulær regjeringskoalisjon.

SPDs Katarina Barley

Resultatet er at velgermassene flykter fra styringspartiene til tydelige alternativ – framfor alt til det sentrumsorienterte Die Grünen og i noen grad også det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Foreløpig ser det ut til at en del av velgermassene kan ha flyttet seg på permanent basis – og at CDU har mistet posisjonen som eneste store parti til høyre, mens Die Grünen konkurrerer om posisjonen som det ledende partiet til venstre for sentrum.

Nettopp disse omveltningene i nasjonal politikk gjør EU-valget ekstra interessant: Det er det første landsdekkende valget etter det skjebnesvangre forbundsdagsvalget, og tjener ikke bare som indikator på tyskernes forhold til det europeiske samarbeidet, men også hvor det nasjonale politiske landskapet er på veg. 14 partier fordelt på 96 mandater har siden 2014 representert Tyskland i Europaparlamentet – det er disse som nå kniver om å oppnå størst mulig oppslutning.

Selve unionen er ikke en dominerende sak i valgkampen – den er nemlig mer populær blant tyske velgere enn i noe annet EU-land: Der 62% av alle EU-borgerne er positive til unionen, ligger det tilsvarende tallet i Tyskland på 81%. Valgkampen preges derfor snarere av hvordan unionen kan videreutvikles, og hvilke saker som skal prege den europeiske dagsorden i den forestående legislaturperioden.

Et varslet nederlag for regjeringspartiene
Tysklands største partikoalisjon, bestående av kristenkonservative CDU og dets bayerske haleheng CSU, stiller med førstekandidaten for det europeiske folkepartiet EPP – og dermed også forhåndsfavoritten til å ta over etter Jean-Claude Juncker som kommisjonspresident: 46 år gamle Manfred Weber er en veteran i Europaparlamentet, men likevel nokså ukjent blant tyske så vel som andre europeiske velgere. Foreløpig har han vært opptatt av å framheve partiets utenriks- og sikkerhetspolitikk: Sterkere militært samarbeid mellom unionens medlemsstater, samt en felles EU-plass i sikkerhetsrådet. Til tross for dette ligger CDU/CSU ifølge de ferske meningsmålingene an til å gjøre sitt dårligste EU-valg noensinne – med kun 30% av stemmene.

Der de konservative ligger an til å gjøre et elendig valg, ligger sosialdemokratene an til et valgmessig Tsjernobyl: Etter et katastrofalt valgresultat ved forbundsdagsvalget i 2017, har det gått fra vondt til verre for SPD, og meningsmålingene peker fram mot et europavalg som best kan oppsummeres ved tittelen på Ari Behns debutroma: Trist som faen. Til tross for at hun er en av partiets mest populære politikere, ser det ut til at justisminister og førstekandidat Katarina Barley er satt på en uriaspost – folkepartiet til venstre ser nemlig ut til å ende opp på tredjeplass når tyskerne går til stemmeurnene på søndag. I det som sannsynligvis er et forsøk på å melke noen sårt tiltrengte stemmer på Barleys popularitet, satser SPD derfor tungt på personvalg. Utover dette lover partiet klassisk sosialdemokratisk politikk, som en europeisk minstelønn og sterkere europeisk integrasjon.

Grønn bølge og mørkeblå åsgårdsrei
Partiet som ligger an til å tangere SPD i oppslutning er som tidligere nevnt Die Grünen, som søndag ser ut til å kapre inntil en femtedel av tyske velgere. Partileder Robert Habeck konkurrerer med Merkel om å være landets mest populære politiker etter å ha profilert seg som et tydelig alternativ til den regjerende storkoalisjonen i Berlin. Foran EU-valget fordrer partiet 55% kutt i CO2-utslipp de 11 neste årene, en massiv utbygging av fornybar energi, samt en sterk liberal front mot de høyrepopulistiske regimene i Ungarn, Polen og Italia.

Grønn frelser – Die Grünen-leder Robert Habeck har kanalisert misnøye med Merkels upopulære regjeringskonstellasjon og blitt Tysklands mest folkekjære partileder.

Det er ikke et standpunkt AfD på ytre høyre fløy deler – partiet er i likhet med Dansk Folkeparti og Sannfinnene en del av Matteo Salvinis illiberale Europeiske Allianse av folk og nasjoner (EAPN) – mange partifolk nærer sågar sterke sympatier for Putins Forente Russland. Partiet snakker om et «Europa der Vaterländer» – et fedrelandenes Europa – og fronter framfor alt sterkere nasjonalstatlige grenser for å redusere migrasjon mellom medlemsland. Den Europeiske Unionen skal på sin side strippes for politiske funksjoner og reduseres til en økonomisk union. Hvorvidt dette EU-skeptiske standpunktet er en valgvinner, er mer tvilsomt: Frankfurter Allgemeine melder om at kun halvparten av partiets egne velgere ønsker at forbundsrepublikken forlater unionen. Følgelig ligger partiet an til et noe skuffende valgresultat på litt over 10% – betydelig lavere enn da partiet svevde på meningsmålingene i fjor. Bedre blir det ikke av at den statlige overvåkningstjenesten mot politisk ekstremisme – Verfassungsschutz – har åpnet opp for å overvåke partiets videre utvikling, hvilket kan ende i et føderalt forbud mot hele bevegelsen.

De liberale Fridemokratene (FDP) ligger an til mellom 5 og 7% av stemmene – et heller magert valgresultat. Det samme gjelder Die Linke på ytterste venstre fløy. Satirepartiet Die Partei ligger på sin side an til et par-tre prosent, mens en håndfull mikropartier ligger an til ett mandat hver.

Ingen forestående tysk EU-exit
Den europeiske idéen har bred oppslutning i den tyske befolkninga: Sett bort fra de politiske ytterfløyene, er det få som setter spørsmål ved unionen per se. Heller ikke Die Linke, som fronter en kritikk av lobbyisme og kapitalmakt i Brüssel gjenkjennelig fra norsk venstreside, setter spørsmål ved det tyske medlemskapet – de vil imidlertid forandre unionen radikalt innenfra. Det eneste partiet som setter spørsmål ved EU som politisk prosjekt er altså AfD, men heller ikke her ser EU-skepsis ut til å være en velgermagnet.

Tyskland ligger midt i EU, både geografisk og politisk sett. Fra et tysk ståsted ser det ut til å forbli slik i uoverskuelig framtid.

 

[1] Thomas Mann. Ansprache vor Hamburger Studenten, juni 1953.

[2] Boka finnes i norsk oversettelse. Ulrich Beck. Det tyske Europa. Fra Machiavelli til Merkiavelli – maktstrategier under Eurokrisen. Oversatt av Anita Wakouning Stensbakk. Abstrakt forlag, 2013.

 

I de neste ukene ønsker Molo å kaste lys over det kommende EU-valget og hvordan valget påvirker den politiske situasjonen i et knippe europeiske land. Artikkelen handler om Tyskland og er skrevet av Sigurd Arnekleiv Bækkelund.
Den andre artiklene i serien har dekt Italia og Frankrike, og har vært skrevet av henholdsvis Geir Magne Starland og Martin Uleberg.

Legg inn en kommentar