Trist som faen: Sex uten identitet

En gang i blant tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det redaksjonen å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

Her er denne månedens henvendelse til Molo-redaksjonens «Trist som faen»-spalte.

Kjære trist som faen

I det siste har jeg forlest meg på psykoanalytisk teori, og nå klarer jeg ikke å få tanken
om at jeget mitt ikke eksisterer ut av hodet. Dette blir særlig et problem når jeg har sex. Hvem
tilfredsstiller kjæresten min hvis jeg ikke fins?
Med vennlig hilsen
???

Dette er et kjent problem fra psykoanalytisk praksis. Det finnes to erkjennelser: (1)
jeget finnes ikke og dermed er opphavet til nytelsen og lysten veldig vanskelig å plassere (kan
jeg nyte akten i det hele tatt?); (2) alt man gjør er handlinger styrt og kontrollert av den vage
omverdenen og dermed er man ikke bare ikke tilstede i akten selv, men alle mennesker og
hele omverdenen er på sitt vis tilstede i akten (hvem tilfredsstiller den jeg deler øyeblikket
med?). Begge erkjennelsene er typiske for psykoanalytiske jyplinger som likesom har
avmasket verdenen til dens sanne ansikt.

Jeget er konstruert, og det bygger på en kollektiv fantasi som har sine røtter i
iscenesettelse og lureri. Fordelen og ulempen med dette er at du i høyeste grad er tøyelig og
bøyelig, og at handlingene motiveres av forventede reaksjoner som spiller på ditt interne
referansegalleri. Det vil si at når du ligger med kjæresten og nytelse oppstår, så ligger dere
begge basert på forforståelser og tilegnet kunnskap. Nytelsen som oppstår er enten i tråd med,
overgår, eller innfrir ikke forventningene. Men i tillegg til dine egne forventninger kommer
omverdenens forventninger. Man skal ta vare på den andre, ikke tenke på annet, være helt
tilstede i øyeblikket, og begge skal få utløsning og så videre. Det er mye å tenke på.

Les også: Trist som faen: Verden som vilje og sort hull

Et avvik fra forventningene skaper sårbarhet som ofte kalles skam. Hvis du ligger med
noen som ikke stønner, men som for eksempel ler av deg, er det vanskelig å holde angsten og
skammen unna. Jeget vil få seg et knekk, og antakelig vil det oppstå en helt legitim følelse av
eksistensiell tvil. For har ikke alle tidligere sengepartnere narret deg mens du her i denne
leende partneren ser verden og sannheten for det den er: stusselig latterlighet. Egentlig er det
virkeligheten som får seg et knekk og kritiseres der inne på kammerset. Virkelighetsbildet
som var konstruert dekket ikke alt, og man ble tvunget ut av fantasien, eksistensen var
dekonstruert, fantasien og den gode blinde troen på den gode deilige verden forsvant. Så
ligger man der ynkelig og latterliggjort.

Fantasien forsvinner og virkeligheten slår til

Fantasien er altså konstituerende for virkeligheten, og den må man bare klamre seg til.
Hva så når fantasien forsvinner, slik du spør om her? Fantasien forsvinner og virkeligheten
slår til: Hvorfor i helvete ligger kjæresten der og jubler over nytelsen i det hele tatt? Er ikke
sex bare noen slimhinner som klasker sammen for å reprodusere. Det er ikke noe å juble over.
Det har sin funksjon, men jublende stønning? Som et erkjent ikke-eksisterende subjekt som
kun forholder seg til virkeligheten er man også dypt konstituert av fantasien, selvsagt. Med
andre ord finner du en høyere belønning i å tenke at du ikke finnes enn i å nyte med
kjæresten. Dette kan gjerne være nobelt og høyverdig, men som alt annet er det også ynkelig
og latterlig. Til syvende og sist gjelder det bare å konstituere jeget, som man sier. Dropp ikke-
eksistensen. Det er dette som er den sanne lacanske vendingen: negasjonen av negasjonen.
Fornektelsen av ikke-eksistensen.

Lykke til,
Eilif

Legg inn en kommentar