Bokanmeldelse: Ancient Constitutions and Modern Monarchy

 

Ancient Constitutions and Modern Monarchy
Håkon Evju
Brill, 2019

Skrevet av Sigurd Arnekleiv Bækkelund

Bilderesultat for Ancient Constitutions and Modern Monarchy

Selv for vår egen tids ambassadører, historikerne, fortoner fortida seg som et fremmed land. Vi mennesker lever bundet til tiden, og dens ubønnhørlige gang øker avstanden mellom oss selv og dem som en gang levde og virket forut for oss.
Hvilken relevans de som levde i radikalt annerledes kontekster får for våre egne liv, blir derfor et kontinuerlig spørsmål alle som befatter seg med historie må ta stilling til: Kan fortidige hendelser framholdes som normative forbilder for vår egen nåtid? Eller må vi, i tråd med det de profesjonelle historikerne, insistere på menneskets tidlighet, slik at fortida reduseres til en kilde til forståelse av eget opphav?

Svaret vi gir på disse spørsmålene – den historiefaglige eller den bruksorienterte – gir ulike svar på hvorvidt fortida har politisk relevans.  Det er nettopp dette, historiens bruksfunksjon forut for det moderne historiefagets tilblivelse, som er utgangspunktet for Håkon Evjus omarbeidede doktorgrad om historieskrivning og dens politiske betydning i dansk-norsk opplysningstid. Boka Ancient Constitutions and Modern Monarchy søker ikke bare å øke vår forståelse av historiesynet på 1700-tallet, men også å framheve hvordan historie ble brukt som argumentatorisk arsenal i datidas største debatt: Hvordan skulle det eneveldige dobbeltmonarkiet håndtere grunnleggende sosiale strukturendringer og økende liberalisering og kommersialisering av økonomien? Kunne historiske eksempel tjene som forbilde for progressive reformer?

Framskrittsorienterte forgangenheter
I seg selv er dette et imperativ til å revidere vår egen historiografi: Det moderne historiefagets tilblivelse på 1800-tallet har etterlatt oss med et karikert bilde av den forutgående fagtradisjonen: Opplysningstidas historiesyn framstår derfor for ettertida som en statisk fortidsforståelse, der det forgagne har blitt tilskrevet marginal relevans for datidas ledestjerner – Fornuften og Framskrittet.

Dette er feil: Under den tilsynelatende monotone overflaten putrer det. Antikvarer, historikere og intellektuelle deltar i til dels heftige ordskifter om den dansk-norske historien og dens betydning for ettertida. Den danske historikeren Kasper Risbjerg Eskildsen har sågar framhevet historiefaget som del av en spesifikk nordeuropeisk opplysning, der «historie, moralfilosofi og jura var vigtigere end naturvidenskab.»[1] Historieskriving var en grunnsøyle i det dansk-norske åndslivet på 1700-tallet, og kan ikke lukes ut som ugress fra den dansk-norske idéhistorien.

I et tydelig og velformulert introduksjonskapittel påpeker Evju hvordan han framfor alt er inspirert av J. G. A. Pococks klassiske idéhistoriske studie The Ancient Constitution and the Feudal Law. Her analyserer Pocock hvordan det britiske parlamentet på 1600-tallet stadig henviste til sin makt som en uavbrutt tradisjon med røtter forut for Vilhelm Erobrerens inntog i 1066 og dermed brukte historie aktivt i sin politiske maktkamp mot kongen. Evju påpeker at denne typen historiebruk også gjorde seg gjeldende i andre deler av Europa gjennom Opplysningstida – så også i Danmark-Norge – og dermed er grunnlaget for analysen lagt.

Kronikører mellom enevelde og opplysningstid
På denne bakgrunnen tegnes et bredt bilde av eneveldets historietradisjon: Fra å tjene som en representativ aktivitet med siktemål om å gi den eneveldige monarken prestisje på den europeiske scenen, får historien i løpet av 1700-tallet også spille en sterkere rolle for eneveldets selvlegitimering overfor egne innbyggere. Herfra dras ei videre utviklingslinje til den framvoksende offentligheten, der nettopp historien og historiografien får en viktig plass i debatten rundt de store strukturelle endringene i Danmark og Norge.

Særlig er det de norrøne valgmonarkiene og den antatt frie, tidligmiddelalderske odelsbonden som får betydning i de ovennevnte reformdebattene: Skal det føydale Danmark vende tilbake til en originaltilstand der odelsbonden ikke er underlagt aristokrati, eller er forbildet en historisk illusjon? På vår side av Skagerrak får spørsmålet motsatt fortegn: Skal den norske odelsretten med sine antatte bånd tilbake til vikingtida videreføres, eller skal den liberaliseres, slik at den ikke bremser en kommersialisering av økonomien? Evju viser med stødig penn hvordan historie fikk en særlig viktig argumentatorisk kraft idet debattene utfoldet seg gjennom andre halvdel av 1700-tallet. Primærkildene håndteres grundig og nyanserer og beriker bildet tidligere historikere har gitt i deres lesning av 1700-tallets historiografi.

Den som måtte tro at den sterke fortidsorienteringa var fôr for konservative og reaksjonære, må imidlertid tro om igjen. Det er et av Evjus sentrale anliggender å vise at makta som ligger i å påkalle tradisjon og historie også utgjorde argumentatorisk ammunisjon for progressive og liberale: «Even disdainful critics of contemporary state and society, ardent believers in progress, could, in their pursuit of reform, find it useful to appeal to a lingering tradition, to a past even more ancient than one hampering them in the present. Arguments from history were not inherently conservative.» (s.273)Ved å vise hvordan aktørene i de ulike debattene argumenterte henholdsvis for og imot norrøne forbilder og disses kontinuitet fram til samtida, får den antatte tradisjonen en progressiv valør.

Hvor sterkt skal man skrive idéhistorien inn i sin kontekst?
I sin helhet lykkes Evju i å vise historiens betydning og variasjonsbredde på det mangfoldige 1700-tallet. Han kunne riktignok kostet på seg en kort diskusjon rundt hvor eksplisitt man skal lese det politiske og historiografiske opp mot sosiale strukturendringer på 1700-tallet: Analysen impliserer at tyngdepunktet i dansk-norsk historieskrivning forskyves fra stillinga som hoffhistoriograf til framtredende medlemmer av embetsstanden. De sistnevnte har riktignok mer eller mindre sterke bånd til kongemakta, men likevel en mindre steds- og tittelbundet posisjon enn de tidligere hoffhistorikere. Knytter dette seg til ei utvikling der embetsstanden og borgerskapet oppnår tiltagende selvstendighet fra det sentrale hoffet i løpet av det 18. århundre, eller ville dette være å la sosiale endringer determinere idéhistoriske strømninger?

Der den sosiale komponenten med fordel kunne vært nærmere diskutert, er Evju tydelig på den politiske: De første kapitlene maler tydelig opp det innenrikspolitiske lerretet i tida forut for innføringa av eneveldet i 1660 og følger tråden videre via pietisme og opplysningstid fram mot 1814. Slik kontekstualiseres de sentrale politiske omveltninger i dobbeltmonarkiet, og det tydeliggjøres hvordan både sentrale hendelser og lengre idéhistoriske utviklingslinjer kunne virke inn på historieskrivinga og dens mangfoldige funksjoner.

Tidas tidløse forgjengelighet
Dermed kommer også analysens metahistoriske betydning tydelig fram: Å studere fortidas historiografi i en politisk kontekst åpner for et mangfold av tidsplan og tidsforståelser. Ikke bare gir en granskning av forgagne historieforståelser fortida en dobbelt bunn – historien studeres også som et samtidsfenomen, som en funksjonell bruksgjenstand til bruk i sin tids ideologiske og politiske debatter. At historie dermed også får en normativ funksjon, gir analysen også et framtidsaspekt, der fortida virker inn på historikernes og debattantenes ønsker og visjoner.

Slik nyanserer ikke bare Evju våre forestillinger om historiesyn, offentlighet og jordbruksreform i dansk-norsk opplysningstid, men gir også et eksempel på hvordan historie kan fortone seg som en kompleks vev av tidsdimensjoner.

For, skal vi ta den historiske foranderligheten vi alle ligger under på alvor, må vi anerkjenne at også fortida bærer på sin egen forgangenhet, annerledes enn vår egen, så vel som sine egne framtidshåp og visjoner.

Det er et tidløst faktum.

[1] Kasper Risbjerg Eskildsen. ”Den nordeuropæiske oplysning.” I Fortid og Nutid, marts 2005, s. 25-38.

Anmeldelsen er skrevet av Sigurd Arnekleiv Bækkelund, masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo. 

Legg inn en kommentar