Trist som faen: Er dette brettspillet rasistisk?

En gang i blant tar Molo på seg oppgaven å besvare store spørsmål i spalten «Trist som faen». I spalten forsøker det redaksjonen å gi perspektiver på de forunderligste spørsmål som strømmer gjennom samfunnet, kulturen og historien.

Her er denne månedens henvendelse til Molo-redaksjonens «Trist som faen»-spalte.

Kjære Trist som faen,

Som mor til to spilleglade har jeg den siste tiden vært preget av uforutsette engstelser, og skriver til dere i behov for etisk foreldreveiledning. Saken er den at etter mine barn fikk «Den forsvunnede diamant» i julegave av mormor i fjor har jeg etterhvert blitt bekymret for langtidseffektene av et slikt tilsynelatende «imperialistisk» barnespill.

Jeg prøver jo ellers å være en politisk korrekt oppdragerske, men skal jeg nå ta fra barna favorittspillet?

Hilsen bekymret mamma

Slik ser gjerne en klassisk omgang med barnebrettspillet «Den forsvunne diamant» ut.

Vi er nok flere som har møtt denne kolonialistiske dynamitten av et barnespill rundt et ellers så koselig stuebord, hvor to-tre engasjerte smårollinger uskyldig kaster seg over det afrikanske kontinent på jakt etter diamanter.

Barnebrettspillet «Den forsvunne diamant» synes aldri å gå av moten, selv om det tilsynelatende strider mot våre multikulturelle verdier og villeder vårt etiske kompass. Det er derfor viktig at du reiser spørsmål ved langstidseffektene av å elske dette spillet i den fallisk-ødipale fasen av barndommen, for å bruke Freud. 

Spillet går kort fortalt ut på å finne den forsvunne diamant, som ligger gjemt blant omtrent 30 andre brikker fordelt på kontinentet. Én er den forsvunne diamant, andre er mindre kostbare diamanter, noen ingenting og andre (hvite!) røvere.

Det kan være særlig hensiktsmessig å ha veteranen Edward Said liggende ved spillebordet og skumlese den post-kolonialistiske lektyren hans mellom barnas ivrige trilling. I Saids klassiker «Orientalismen» overføres Simone de Beauvoirs kjente begrep om Kvinnen som det Annet kjønn til å omhandle også Oksidenten og Orienten, Vesten og Østen.

Slik ser det ut når Orienten er ute og spankulerer. Jean-Léon Gérôme,  «Egyptian Recruits Crossing the Desert», 1857.

Brikkene som brukes i «Den forsvunne diamant» plasseres av deltakerne ut på spillbrettets overflate. Allerede her ser vi antydninger til Saids dikotomier. Den talende og aktive Oksidenten som mannen og den stumme og passive Orienten som kvinnen. De bevegelige brikkene legges ut av den aktive spilleren. Blant brikkene finner man goder og ressurser barna kan forsyne seg av i et Afrika som eksisterer kun som et ubevegelig brett. Når de fire hjørnene vendes fra hverandre synliggjøres også de stereotypiske afrikanske stammemenn som nettopp todimensjonale, stabile og håndterbare entiteter, hvilende under det godt brukte spillebrettets brettekanter og det hvite barns utbretterarmer. 

Det fremstår altså klart at «Den forsvunne diamant» er et nøysomt konstruert teater hvor Orienten står som møblement og kulisse for Oksidentens barneleker. Ikke engang Afrikas lovløse får heve stemmen i dette populære spillet.

Hvor er de somaliske pirater? De nordafrikanske terroristene? Boko Haram!? Som diskursens gisler tvinges til og med de til stillhet.

«Den forsvunne diamant» kunne påkostet seg noen virkelige tjuver.  Etienne Dinet,  «Conciliabule Dans La Nuit».

Den svartes skjebne har i århundrer vært å måtte bli hvit, skrev den algeriske filosofen Frantz Fanon. Spillet aktualiserer dette, for også den fryktinngytende, stereotypiske tyven har her blitt en europeer på jakt etter edle verdier. 

Denne fortsatte beleiringen av idéen om Afrika bygger murer i stedet for åpne dører, og nører opp under forestillinger om hvit overlegenhet. 

Likevel synes ikke dagens sensurorgan å ha gått løs på dette familiekjære spillet til tross for at andre barnefavoritter har fått gjennomgå. For eksempel gikk Pippi Langstrømpes piratpappa i de originale tekstene under navnet «negerkonge», men det er vel ingen som ved sin rette forstand kaller Astrid Lindgren rasist?! Betyr dette at vi heller ikke skal kalle skaperne bak «Den forsvunne diamant» for rasister? Og heller ikke markedskreftene som fremdeles tjener penger på å utnytte Afrika ved å verne om spillet som en hjørnestein i familiehjemmet?

Og hva med mormor? Skal enda ikke mormor holdes ansvarlig, hun som på skittent vis forspiller sin dyrebare forbrukermakt og indoktrinerer barna i gammelmodige og bakstreverske tankebaner?

Kanskje burde imperiebyggeren Cecil Rhodes egentlig ha prydet forsiden på «Den forsvunne diamant»?

Om vi skal lære å se og oppleve virkeligheten med sannhet tvinges vi til å arbeide med andre verdier enn markedet opprettholder som gjeldende. For det er nettopp idet du stopper opp og tenker over hvilke holdninger og ideer spillet bærer at den dyrebare erkjennelsen tiltrer. Det er idet du med nytt blikk igjen ser dine barn overfalle det afrikanske kontinent en søndag formiddag at du får øye på historier som inntil nå har ligget utenfor din forståelseshorisont.

Kan du, og kanskje til og med mormor, holdes ansvarlig for å ha skadet barnas oppdragelse og fremtidige verdensbilder? Om spillegalskapen fortsetter, kan det hende barnas forståelseshorisont vil ende ved kysten av Tunisia.

Ettersom all filosofi vel kun er fotnoter til en viss Platon, er vi redd det her er grunn til bekymring. For det apen ser, det gjør den – for å parafrasere den greske filosofen med noen helt andres ord.

Alt godt,
Tina Refvik Skedsmo og Geir Magne Staurland

Legg inn en kommentar