God natt, Oslo

God natt, Oslo

Tekst: Eilif Guldvog Hartvedt

Dag1

I fjor kom God natt, Oslo som et litterært tilskudd til Oslos festivalkjør. Langs kaia på Salt blir festivalen nå arrangert for andre gang, som et sted hvor interesserte publikummere kan møte forfattere i samtale med litteraturkritikere, journalister eller andre forfattere. På scenen sitter både nasjonale og internasjonale størrelser, og i år ønsker arrangøren å «finne fram til en nødvendighet i litteraturen», kan vi lese på nettsiden. Dette er i seg selv forholdsvis intetsigende, men ser man på plakaten ser vi raskt hvilken nødvendighet det er snakk om: Pankaj Mishra, Masha Gessen og Lydia Davis står som de internasjonale hovedattraksjonene. Alle er forfattere som tar opp flittig diskuterte tema i dagens globale samfunn, som immigrasjon, klimasaken, feminisme, eurosentrisme, ekstremisme. Vi skal ikke påtvinge disse tre forfatterne for store likheter, og heller ikke hevde at disse sakene er én og den samme, men det er ofte disse problemstillingene som nevnes i dag når man diskuterer viktige tema det er verdt å diskutere. Så også på God natt, Oslo.

Hva kan en litteraturfestival bidra med i disse spørsmålene? På hvilken måte, og i hvilken grad, påvirker en slik festival perspektivene man møter i bøker, nyhetssaker eller podcaster? Festivaler, både innen musikk, litteratur, film og alt annet en kan finne på, kan sies å være konstruert omkring flere former for overkonsum. Den mest åpenbare formen for konsum finner vi i den overveldende mengden av informasjon man blir konfrontert med. Allerede i løpet av en dag rekker man å bli passelig blasert, og mye av det som skjer forsvinner. Hendelsene; samtalene; artistene; forfatterne – man rekker ikke å prosessere alt. I løpet av en uke forsvinner mye. Det er ingen katastrofe. Bunnlinja er at man sitter igjen med noen gode og noen dårlige opplevelser, men slik er det jo i andre sammenhenger også.

Utover å skape overflod i seg selv, er festivalene også en måte å håndtere samfunnets overkonsum på. Tenker vi på somrenes musikkfestivalplakater fungerer de nærmest som et kompass i en ellers uoversiktlig jungel. Sammen med radio, spillelister, priser og mye mer får man gjennom festivalenes bookinger dannet en slags konsensus om hva det er viktig å høre på, å sette seg inn i, og slik fungerer festivalene som et helt sentralt organ i populærkulturen.

Disse to formene for overkonsum er altså på ingen måte adskilt. Festivalen er på samme tid et helt nødvendig samlingssted, og listene og personene festivalene presenterer blir nødvendigvis utgangspunkt for offentlige samtaler. Med andre ord er det ikke helt fåfengt å forsøke å finne fram til «litteraturens nødvendighet» på en litteraturfestival. Men har man redskapene til det på God natt, Oslo? Og kan man komme fram til noen svar om hvilken nødvendighet litteraturen har?

At programmet skal «forsøke å finne fram til en nødvendighet i litteraturen» er optimistisk. Heller ikke denne gangen vil man få noen tydelige svar – men det kan vel heller ingen klandres for. Allikevel løfter spørsmålet og problemstillingen i seg selv fram noe viktig, og allerede på festivalens første dag ser vi kimen av litteraturens nødvendighet i dens mange fasetter. Særlig i samtalen mellom Erlend Loe og Ingvild Schade ble publikum møtt av en av skjønnlitteraturens virkelige styrker: møter mellom karakterer og mennesker. Loe og Schade hadde aldri møttes før, og publikum fikk se samtalen og møtet utvikle seg fra den stive, planlagte begynnelsen, der Loe, som for i det hele tatt å begynne et sted, graver i Schades barndoms kretser: Drammen og Konnerud. Så snart samtalen kom i gang og Loes forberedelser og planlagte spørsmål tok slutt, åpnet det seg en genuin samtale hvor vi ble kjent med Schades forfatterskap, bakgrunn og skriveprosess.

Også i kveldens avslutning, i samtalen mellom Åsne Seierstad og Masha Gessen, fikk vi en tagning på litteraturens nødvendighet. Denne gangen i to journalistiske forfatteres møte med Sovjetunionen, Russland og USA. Masha Gessen er oppvokst i Sovjet, emigrerte til USA da hun var fjorten, flyttet tilbake da Sovjetunionen ble oppløst, og emigrerte igjen til USA da regimet under Putin ble uholdbart. For Seierstad og Gessen var det språkets og fortellingens mulighet til å danne et grunnlag for nasjoner og samfunn som ble det gjennomgående tema. Hvordan kan et stort rike som Sovjetunionen gå videre når det kollapser, vel vitende om alle de døde familiemedlemmene, kameratene og naboene? Hva skjer når den store fortellingen og visjonene fordufter, når alle de døde ikke lenger har dødd for noe større, for Sovjets storhet, men det viser seg at de har dødd for et midlertidig og forfeilet prosjekt? Russland ble som startet på bar bakke, var Gessens standpunkt, og gjennom den dårlige sirkulasjonen av nyheter, forskning og kunnskap klarte ikke samfunnet å enes om nye retninger lenger. Avslutningsvis reflekterte de to, som begge jobber med bøker om Trumps Amerika, om pressens og språkets rolle i et demokrati som forsøkes overkjørt av løgner og bedrag.

På festivalens andre dag vil vi også konfronteres med journalistiske perspektiver på historie, språk og den moderne verden når Pankaj Mishra inntar scenen 20.00. Før den tid skal det være flere samtaler langs kaia, både i badstuene på Salt, og i mildere lokaler.

Legg inn en kommentar