Oslos krigsminnesmerker: Helter, ofre og gjerningsmenn

Oslos krigsminnesmerker: Helter, ofre og gjerningsmenn
Skrevet av Sveinung Næss
Opprinnelig publisert i Molo #10: Minner.

Gunnar Jonsons mye omtalte vinnerutkast «Båten og brottet» (1956) til det nye nasjonale minnesmerket for krigens ofre. Her er bronsekvinnen ennå ikke gitt bein. Fra Katalog: Norsk skulptur, Oslo: Nasjonalgalleriet 1997.

Utkastet har det til felles med det beste i kunsten at det overbeviser mere og mer jo lenger man betrakter det. Oppgaven har i den grad nedfelt seg i kunstneren at han har fått lykke til å uttømmende og ærlig som i en visjon å sammenstille de store kubiske former med figurene til et uttrykk for alle berettigede krav til minne om krigens ofre. Kvinnen lar smerten ved tanken på den strandede båt synke ned i seg, men har i sin dynamiske holdnings sunnhet nok til å utdra det positive av denne tunge lære. Et inntrykk som iakttageren bestyrkes i ved tiltroen til den unge manns evne og vilje til å bære fremtiden. Med strukturelle midler er her gitt et bilde av en livsbekreftelse som Norge tør legge sin fremtid i hendende på.[1]

Det var optimisme som møtte landets radiolyttere 16. februar 1957. Gratulasjonene ble overrekt billedhuggeren Gunnar Janson som kunne krones til vinner av konkurransen om et nytt nasjonalmonument tiltenkt krigens ofre: «Hurra!».[2] En rekke eminente kunstnere hadde overrekt sine forslag, men ingen nådde opp til Jansons vinnerutkast «Båten og Brottet». Valget var enkelt for juryens medlemmer, skal vi tro Morgenbladet, der de betraktet de førtiseks utkastene i Kunstnernes Hus.[3] Prosessen hadde tatt lang tid, utforming og sted skulle vurderes, men etter tolv år med fred sto alt klart til å støpe vårt nye nasjonale minnesmerke i bronse. Monumentet ble oppført på festningsplassen i Oslo tretten år senere, til stor misnøye.[4]

Ved avdukingen av

«Nasjonalmonument for krigens ofre 1940-1945» talte Kronprins Harald.

Talen beskriver både vårt nye nasjonalepos og betydningen av offer-begrepet i etterkrigstiden:

Nasjonalmonument for krigens ofre 1940-1945. Bilde tatt av Sergey Ashmarin.

Tyngden og styrken av et folks motstand mot aggresjon gir et bilde av nasjonens selvoppholdelsesdrift, og det svar som det norske folk gjennom fem lange år ga sin angriper og okkupant, var et frihetselskende folk verdig. Vi tenker på alle dem som kjempet på land, på sjøen og i lufta, på alle som her hjemme ytet sin innsats under de mest risikofylte forhold. De kjempet for et mål: Et fritt Norge.[5]

Her gir den daværende Kronprinsen en velkjent beskrivelse av Krigen. Det var en opphøyd fortelling som ble gjentatt ved avdukingen. Talen gjenspeiler også essensen i kritikken som møtte nasjonalmonumentet. Monumentet bærer ikke nok preg av tydelige referanser til hjemmefronten og det nasjonale. Det er avstanden mellom monumentets symbolikk og avdukingstalens troper som blir grobunnen for skulpturens kommende kritikk.[6]

Misnøyen med monumentet bunnet i et misforhold mellom det kollektive minnet av andre verdenskrig og Jansons symbolbruk. Problemet med Jansons formuttrykk var at den ikke hadde tydelige nok referanser til de allerede veletablerte tankefigurene om den norske motstandsmannen, slik tidligere minnesmerker hadde tradisjon for. De etter hvert flerfoldige bautasteinene som ble reist i de første fredsårene skulle ikke bare utrykke «en hyllest til mennesket som er tvunget i kne – men som likevel reiser seg»[7], helst skulle de også ha konkrete referanser til hjemmefronten og det nasjonale. Det er et av det moderne nasjonalmonumentets kjennetegn at abstrakte idealer tjener som en folkelig erstatter av hærføreren.[8]

Vårt eget nasjonalmonument i all sin enkelhet og fremtidsoptimisme, med sine to nakne oppreiste skikkelser, står i dag mer som et monument over vårt nasjonalepos enn det vi i dag vil forstå som krigens ofre. Plasseringen innenfor festningsmuren var ment som et symbol på den nasjonale motstanden mot fienden på utsiden. I dag avgrenser festningsmuren derimot Nasjonalmonumentet for krigens ofre fra Jødedeportasjonsmonumentet på festningskaia.

Offer-begrepet hadde i etterkrigstiden en spesiell nasjonal og aktiv karakter. Krigsofrene var de sterke menn og kvinner som hadde reist seg mot undertrykkelse utenifra, de som aktivt hadde gjort et offer for fedrelandet. Hjemmefrontens helter var krigsofrene som skulle hedres. Det var ikke rom for voldsofferet, den uskyldige. Det passive offeret eksisterte ikke i denne heltefortellingen. Nasjonalmonumentets funksjon skulle heller være å inspirere den passive til gode handlinger gjennom heltens eksempel, fremfor å være et terapeutisk samlingspunkt for krigens passive ofre og undertrykte minner.

Utvidelsen av offer-begrepet ble særlig et tema etter Tysklands gjenforening og oppføringen av et nytt krigsmonument langs paradegaten Unter den Linden i Berlin. Her ville Rikskansler Helmut Kohl oppføre et nytt offer-monument i Neue Wache. Bygget som ble oppført i prøyssisk stil for å minnes Napoleonskrigene, skulle nå huse et forsoningsmonument. Det var denne problematiske forsoningen som skulle skape debatt; for hvordan forener man ofre og gjerningsmenn?

En moderne skulptur av Käthe Kollwitz er plassert på innsiden under den sirkulære åpningen i takhimlingen som bringer sol, lys og regn inn i det ellers tomme rektangulære rommet. Skulpturen avbilder, i likhet med Jansons monument, en kvinne og en ung mann. Her i ‘Pietà’-stil, med guttungen i kvinnens beskyttende fang. Symbolikken i det lånte Pietàmotivet av jomfru Maria sørgende over Jesu legeme er ikke til å ta feil av. På sokkelen står inskripsjonen «Den Opfern von Krieg und Gewaltherrschaft» («ofrene for krig og voldsherredømme»). Her er falne tyske soldater voldens ofre, til fortrengsel for andre.[9]

Den tyske historikeren Reinhart Koselleck har påpekt at dette inklusive ‘offer’-begrepet utvisker distinksjonen mellom ofre og gjerningsmenn.[10] Offer forstås på minnesinskripsjonen både som dem som mistet sitt liv i det tredje rikets nedslaktninger, og de tyskerne som ‘ofret’ sitt liv i denne utryddelsen.[11] I Tyskland blir dermed alle historiens ofre, og fortidens motsetninger blir skjøvet til side i en monumental ansvarsfraskrivelse av gjerningenes grusomhet. Minnesmerkets kristne symbolikk tar også den antisemittiske arven videre inn i minnesmerket samtidig som det underkjenner det historiske faktumet at halvparten av voldens ofre var kvinner.[12] På dette grunnlag har Koselleck tatt til orde for å bygge monumenter over gjerningsmennene. Det er denne dikotomien mellom gjerningsmenn og ofre som har preget byggingen av tusenårsskiftets minnesmerker.

Lenge var Norge som åsted for jødeutryddelsen utenkelig i den kollektive erindringen av verdenskrigen. I 1994 ble det første fotografiet av Norges delaktighet i jødeutryddelsen fremkalt og publisert i Aftenposten.[13] Norsk okkupasjonshistorie hadde inndelt fortiden i forenklende kategorier langs aksene gjerningsmann og offer, kollaboratør og sabotør, tyskervennlig og patriot. Denne konsensusdrevne historieskrivingen der det bare eksisterte én måte å handle nasjonalt på, ble utfordret i 90-tallets historieskriving.[14] Orienteringen mot folkemord og ansvar stred med etterkrigstidens svart-hvitt kategorier. Denne historieskrivingen ble også aktualisert gjennom konstruksjonen av to monumenter. Jødedeportasjonsmonumentet på festningskaia fra 2000 og Gjerningsmannen fra 2005 retter søkelyset mot ansvar og gjerningsmenn.

Politibetjenten Knut Rød kan tjene som eksempel på denne interessen. Som aktiv i deportasjonen av jødene ble han i rettsoppgjøret funnet uskyldig og frifunnet av Høyesterett. Rød hadde samtidig med bortføringen av jøder og sitt NS-medlemskap også hjulpet motstandsbevegelsen med informasjon. I frifinnelsen ble det vektlagt at Rød ikke hadde opptrådt «unasjonalt» i bortføringen av jødene.[15]

Kunstneren Victor Lind har i «Monument – Gjerningsmannen» portrettert Knut Rød i miniatyr, utstilt på en overdimensjonert sokkel, iført nazi-uniform. Rød poserer i kjent Hitlerhilsen over hans eget ettermæle. På sokkelen står inskripsjonen: «Minnesmerket står til dommen fra 9. april 1948 er opphevet.»[16] Anti-monumentet står oppført på Holocaust-senteret til protester fra hans etterkommere. Ikonet av Knut Rød gjenskaper avstanden mellom fortidens ugjerninger og skyldspørsmålet. Kunstverket er til tross for sin polemikk  ikke et monument over gjerningsmennene, men den illustrerer vanskelighetene av et slikt tenkt gjerningsmonument.

Det er nettopp skyldspørsmålet som blir aktu

alisert i Anthony Gormleys alternative monument

Tegning av Anthony Gormleys «Site of Rememberance» ved Stian Tranung.

utenfor festingsplassen. Site of Remembrance består av åtte tomme stoler uten seter på sokkel spredt foran Akershus festning, vendt mot åstedet for jødedeportasjonene i 1942 og 1943. Her er det fraværet som estetiseres og konkretiseres gjennom den symbolske plasseringen, bare noen steinkast unna Nasjonalmonumentet for krigens ofre. Avstanden mellom det overnevnte nasjonalmonumentet og Gormleys stoler kunne ikke vært bedre symbolisert enn gjennom festningsmurens eksklusjon av Jødene fra det norske. Slik befester Gormleys skulptur Norge som åsted for jødeutryddelsen.

Det hadde tatt Stortinget tolv år å bestemme hvor vårt nasjonalmonument over krigens ofre skulle oppføres, men da Stortinget kom til sin konklusjon i 1957 var fortellingen om krigen allerede befestet i vår nasjonale myte. Festningsplassens lokasjon var tiltenkt en spesiell rolle i denne fortellingen, samme år som nasjonalmonumentet endelig ble oppført stod innvielsen av Hjemmefrontmuseet også for tur, nettopp innenfor festningens murer. Innviklingen av offer-begrepet og hjemmefronten var sentral i etterkrigskonsensusen om Norge under andre verdenskrig. Minnesmerkebyggingen stoppet likevel ikke med at vi endelig hadde fått et nasjonalmonument over ofrene. Samtidig har det foregått en utvikling av offer-begrepet, ikke minst i Tyskland, der offer-gjerningsmann dikotomien ble aktualisert da Helmut Kohl ville bygge et nytt forsoningsmonument over «Ofrene for krig og voldsmakt». Det var denne utviskingen av krigens motsetninger som dannet grunnlaget for at det ble tatt til orde for en ny vektlegging av ansvar og skyld. I Norge har minnesmerkekonstruksjonen over jødeutryddelsen båret tydelige spor av denne debattens lærdommer. Dette er først og fremst synlig i Anthony Gormleys Jødedeportasjonsmonument på festningskaia. Med festningens avstand til «Nasjonalmonument for krigens ofre, 1940-1945», er fraværet gitt rom i det historisk konkrete.

 

Sveinung Næss (f. 1997) er lektorstudent i kultur- og samfunnsfag på Universitetet i Oslo.

 

Les også:
Erindringens diskontinuitet – Reinhart Koselleck.
Et liv uten lesesal.

Litteraturliste

Aktuelt. «Nasjonalmonumentet over krigens ofre». Juryens medlemmer; Dagfin Werenskiold og Hans Starke, om resultatet av konkurransen. NRK: 16.02.1957. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_dra_1993-15119P.

Grimnes, Ole Kristian. «Historieskrivingen om okkupasjonen». Nytt norsk tidsskrift 7, nr. 2 (1990): 108-121.

Hilt, Odd. Bilder gjennom femti år, Oslo: Forfatterforlaget, 1982.

Jordheim, Helge. «Holocaust-monumentet i Berlin. Et forsvar for det politiske». Nytt Norsk Tidsskrift 21, nr. 1 (2004): 18-34.

Jordheim, Helge. ««Baksiden er i hvert fall den peneste» – om et overflødig nasjonalmonument». Arr – idéhistorisk tidsskrift 8, nr. 1 (1996): 22-31.

Kimmelmann, Michael. “Horror Unforfotten: The Politics of Memory”. The New York Times, 11.03.1994.

Kopperud, Øivind. «Frifinnelsen av Knut Rød – symptom på større sykdom», Vårt land 28.11.2012.

Koselleck, Reinhardt. «Die Diskontinuität der Erinnerung». Deutsche Zeitschrift für Philosophie 47, nr. 2 (1999): 213-222.

Lind, Victor. Gjerningsmannen, Oslo: HL-Senteret, 2005.

Parmann, Øistein. «Jansons utkast i klasse for seg». Morgenbladet, 18.02.1957.

Storeide, Anette Homlong. «Local and National Memories of WWII in a Transnational Age: The case of Norway». International Journal of Politics, Culture and Society 32, (2019): 1-16.

Sæveraas, Torgeir. «Tilfellet Knut Rød». Morgenbladet, 6.02.2019.

Ukjent forfatter. Arbeiderbladet, «-Dere kjempet og ga oss alt», 9.05.1970.

 

Noter:

[1] Aktuelt. «Nasjonalmonumentet over krigens ofre». Juryens medlemmer, Dagfin Werenskiold og Hans Starke, om resultatet av konkurransen. NRK: 16.02.1957. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_dra_1993-15119P.

[2] Ibid. 02:46.

[3] Parmann, «Jansons utkast i klasse for seg.»

[4] Jordheim, «Baksiden den peneste», s. 25.

[5] Ukjent forfatter, «-Dere kjempet og ga oss alt.»

[6] Jordheim, «Baksiden er den peneste», s. 30.

[7] Hilt, Bilder gjennom femti år, s. 11.

[8] Jordheim, «Baksiden er den peneste», s. 24.

[9] Jordheim, «Holocaust-monumentet i Berlin», s. 25.

[10] Koselleck, Diskontinuität der Erinnerung.

[11] Jordheim, «Holocaust-monumentet i Berlin», s. 26.

[12] Jordheim, «Holocaust-monumentet i Berlin», s. 26.

[13] Storeide, “Local and National Memories of WWII in a Transnational Age”,  s. 7.

[14] Grimnes, «Historieskrivingen om okkupasjonen», s. 118-119.

[15] Kopperud, «Frifinnelsen av Knut Rød – symptom på større sykdom.»

[16] Lind, Gjerningsmannen.

Legg inn en kommentar