Italiensk filosof: – Terskelen som skiller menneskeheten fra barbariet er krysset

Den anerkjente filosofen Giorgio Agamben gikk hardt ut mot korona-tiltakene i Italia allerede i februar. Nå mener han det foregår en hissig og farlig innskrenkelse av frihet. «En norm som hevder vi må gi avkall på det gode for å redde det gode er like falsk og motstridende som den som skal beskytte vår frihet ved å tvinge oss til å oppgi den». «Overfladisk» og «kukfilosofi» svarer kritiske kollegaer.

 Tekst: Geir Magne Staurland.

Dette dronebildet fra en strand i Rimini har blitt et symbol på karantenen.

Den 26. februar publiserte Agamben en artikkel under overskriften «Oppfinnelsen av en epidemi». Dagen etter var han trygt plassert i samme bås som landets mest rabiate politiker Vittorio Sgarbi, den eneste i hele det italienske parlamentet som stemte mot de første drastiske korona-tiltakene og en mann hvis ekstreme temperament har gått viralt langt utenfor landegrensene. «Agamben tar en Sgarbi», kunne man lese, og han var umiddelbart blitt stemplet som en «koronafornekter».

Poltikeren Sgarbi har – utrolig nok – gitt en offentlig unnskyldning og gått tilbake på sine standpunkter. Kanskje ikke så rart da han hevdet corona-viruset ikke dreper. Agamben derimot har ikke gått tilbake på noe. Han har jevnt og trutt fortsatt å publisere små essays hos Quodlibet.

Videreføring av en ond sirkel

I «Oppfinnelsen av en epidemi» åpnet han med å kalle behandlingen av den «såkalte» krisen «frenetisk, irrasjonell og ubegrunnet». Videre forsøkte han å forklare den «disproporsjonale» reaksjonen. For det første skyldtes det den voksende tendensen til å bruke unntakstilstand som et normalt paradigme for regjeringer. For det andre mener han det er som om en frykttilstand har skylt over oss de siste årene og preger oss på individuelt så som kollektivt plan. «Det er som om terrorismen er oppbrukt som instrument for unntakstilstanden [som paradigme] og oppfinnelsen av en epidemi nå fungerer som en ideell oppskaker for å skalere den hinsides alle grenser», skrev han.

Med både den stadig lavere terskelen for unntakstilstand og frykttilstanden vi er blitt vant til var derfor korona-tiltakene enkle å akseptere for mange av oss. Agamben kaller det en videreføring av en pervers og ond sirkel av innskrenkende frihet. Denne innskrenkningen står i sikkerhetsønskets navn, et ønske skapt av de samme regjeringene som nå oppfyller det. Dette må leses inn i hans filosofi for øvrig og en foucauldiansk maktforståelse, mer presist i denne sammenhengen biomakt. Foucualt mente en ny makt fikk fotfeste gjennom 1800-tallet da den suverene makten gikk fra rett til å ta liv eller la leve, til rett til å bevirke liv eller å la dø. Med andre ord er biomakt en makt over mennesket som biologisk levende vesen.

Fra autonome individer til sårbare kropper

Den danske idéhistorikeren Mikkel Thorup har aldri snakket om noe «oppfinnelse» av en epidemi, men sier i et intervju med Informationen at «selv om coronapandemien er en unik ny situation, lå vores måde at forholde sig til den på allerede på forhånd nogenlunde fast. De fleste af os har handlet efter mønstre, der allerede lå i vores samtid, inden nogen havde hørt om coronavirus.» Thorup ser tiltakene som en radikalisering av en tendens i vestlig politikk. Han snakker om et nytt menneskesyn i politisk tenkning. I stedet for autonome, rettighetsbærende individer er vi blitt kropper som må beskyttes og sikres. Politikken handler ikke lenger om å realisere visjoner, men om å sikre status quo. Det er den nye ideologien.

Thorup mener altså i likhet med Agamben at vi hadde lært oss å være «sårbare og farlige kropper» alt før epidemien startet. Tankegangen har implisitt ligget i samfunnene våre i flere tiår. Videre sier også Thorup at terroren har spilt en rolle i utviklingen og ser 11. september som en akselerering av et slikt sikkerhetssamfunn.

I intervjuet med Informationen knytter han seg videre eksplisitt til en tradisjon som følger Giorgio Agamben. Han ser seg selv som en av de mange i føljetongen av unntakstilstandsteoretikere som har Agambens verk Homo Sacer som en slags grunnstein. Boken kom på norsk i 2010 og handler kort sagt om maktens grunnlag, og videre kanskje hovedsakelig om de tilstander hvor makten kan innføre unntakstilstand og slik kunne redusere liv til et bart, meningstomt biologisk liv. Boken har derfor blitt sentral i migrasjonsforskningen og viktig for å forstå rettsløse borgere. Den har selvfølgelig også blitt aktuell i disse tider. Særlig for hovedpersonen selv. For der Thorup mener unntakstilstanden i Danmark nå bare bør ses som et midlertidig og avgrenset brudd i normaliteten, er Agamben selv kapabel til å gå lenger og bruke sine egne teorier for å tegne et skremmende bilde av den italienske tilstanden.

Kraftig kritisert: – Hadde jeg fulgt hans råd hadde jeg vært død

Agambens inntreden i korona-offentligheten gikk ikke ubemerket hen. Mange så først og fremst nettopp en fornekter som bortforklarte korona-epidemien som en vanlig influensa og ikke så alvoret. En kommentator i Il Fatto Quotidiano kalte det en «vanvittig fornektelse av fakta», «vitenskapsfornektelse» og en absurd tro på et regjeringskomplott. En annen skrev i Il Tascabile at Agambens inntreden er en blanding av desinformasjon, nærsynthet og narsissisme, sistnevnte fordi han angivelig ser bort i fra fakta og synes å sverge til egne teorier for å forstå det ukjente.

Det er flere enn disse kommentatorene som har ant en vitenskapsfornektelse hos Agamben. Blant dem er franskmannen og psykoanalytikeren Jean-Luc Nancy som i et kort tilsvar til sin «gamle venn» tok til motmæle. Det mest oppsiktsvekkende med svaret er avslutningen på innlegget, hvor Nancy nevner en personlig historie som i praksis blir en slags saftig anekdote:

«For nesten tretti år siden mente doktorere jeg trengte en hjertetransplantasjon. Giorgio var en av de få som anbefalte meg å ikke høre på dem. Hadde jeg fulgt hans råd, ville jeg antageligvis vært død allerede.»

Nancys poeng må være å vise at filosofen ikke har den største tillit til vitenskapen. Om ikke en fornektelse, så i beste fall en dyp skepsis. Dette er en type skepsis som får mange til å tenne på alle plugger, akkurat slik den italienske filosofen og journalisten Paolo Flores d’Arcais gjorde i Repubblica 16. mars:

«I disse bitre korona-tider kan filosofien komme til unnsetning. […] Den kan (og bør). Men hvilke filosofer er det som virkelig elsker kunnskapen og visdommen og dyrker den, istedenfor å foretrekke spredning av overtro og/eller teologisk drøvtygging, foretrekker spirituell linedans og/eller antivitenskapelige eksorsismer, kose seg og/eller velte seg i middelmådige narsissistiske delirier? Vi fikk lese destillerte perler av ignoranse for bare noen dager siden av en internasjonalt anerkjent filosof». Slik åpner den Camus-inspirerte filosofen og fortsetter med å konsekvent referere til Agamben som «post-post-filosofen» før han avslutter med å kalle post-post-filosofens innspill for et stykke «kukfilosofi».

Noen dager før hadde Agamben i essayet «Smitte» argumentert for at det er fryktspredningen som er det virkelige viruset, ikke sykdommen. Dette har i realiteten videre ført til et «totalt avkall på nestekjærligheten», skriver han i essayet.

«Det er vanskelig å forestille seg en mer overfladisk reaksjon», svarte filosof og psykoanalytiker, Sergio Benvenuto, til det utspillet. Han mener nestekjærligheten kun midlertidig har tatt andre former. Distanse er, i realiteten, den nye nærheten.

Begrepet om det nakne liv

Ingenting har imidlertid stoppet Agamben fra å fortsette. Siden 26. februar har han ikke viket en tomme. I stedet har essayene hans blitt krassere, men også desto mer interessante.

I «Klargjøring» skriver han at det handler om å se de etiske og politiske konsekvensene av epidemien. Panikken har paralysert landet og gjort det tydelig at samfunnet ikke lenger tror på noe annet enn «det nakne liv» – et begrep som står sentralt i hans nevnte biofilosofi. Dagens europeiske språk har bare ett ord for liv der de gamle grekerne hadde to: bios (hvordan man lever) og zoē (det biologiske faktum at man lever). Tapet av denne distinksjonen gjør at liv i politisk kontekst kun refererer til zoē, den rent biologiske tilstanden av å være i live, altså det han kaller det nakne liv, og garanterer sådan ingenting for hvordan livene leves. At det nakne liv får denne forrangen er en fare, mener Agamben: Det nakne liv er ikke noe som forener folk, snarere blinder og separerer det dem, skriver han i essayet. Andre mennesker er nå kun sett som potensielle smittespredere man må unngå for alt det er verdt. Til og med de døde. Vår nestekjærlighet er kansellert, gjentar han – og kirkene ser ikke en gang ut til å bry seg.

«Hva er et samfunn som ikke har andre verdier enn å overleve?» spør han. Videre er det som å høre Thorup i intervjuet med Informationen. «Folk har blitt så vant til å leve i kondisjoner under evige kriser og evige nødstilfeller at de ikke virker til å bemerke seg at deres liv er redusert til en rent biologisk tilstand». Et slikt samfunn kan ikke være fritt. Agamben understreker at vi nå lever i et samfunn som har «ofret frihet for ‘såkalte’ sikkerhetsgrunner og derfor har dømt seg selv til å leve i evige tilstander av frykt og usikkerhet».

– Hvor er de som skal våke over menneskeverdet?

april publiserte han et nytt essay under den beskjedne tittelen «Et spørsmål». Teksten er derimot  alt annet en beskjeden og inneholder påstander om at tiltakene mot korona-smitten har trådd over grensen til det barbariske. Spørsmålet han stiller er:

«Hvordan er det mulig at et helt land uten å legge merke til det både etisk og politisk har ramlet sammen overfor en sykdom? Jeg tror en leser som gidder å overveie de følgende punktene ikke kan annet enn å enes om at terskelen som skiller menneskeheten fra barbariet er krysset».

Det første og mest alvorlige punktet handler om de dødes kropper. «Hvordan har vi kunnet godta, kun basert på en risiko som ikke tydelig kan presiseres, at kjære personer og andre mennesker ikke bare skal dø alene, men – som aldri før er skjedd i historien, fra Antigone til i dag – at deres kropper skal kremeres uten en begravelse?»

Det andre punktet handler om den frarøvede bevegelsesfriheten, som vel å merke er på det strengeste i Italia med et over en måneds langt nasjonalt portforbud. «Vi har så godtatt uten problem, kun basert på en risiko som ikke tydelig kan presiseres, å innsnevre vår bevegelsesfrihet i en grad som aldri har hendt landet vårt tidligere, ikke engang under de to verdenskriger (portforbudet under krigen gjaldt bare visse timer). Vi har altså godtatt, kun basert på en risiko som ikke tydelig kan presiseres, å faktisk suspendere våre vennskapsbånd og kjærlighetsforhold, fordi vår neste er blitt en mulig kilde til smitte.»

Agamben anklager den katolske kirken for å totalt ha forsømt sine plikter hva angår begravelsene. Hvor er de som skal våke over menneskeverdet? I stedet er til og med kirken falt på kne for vitenskapen, den nye religionen, og tallenes ideologi. Kirken, mener Agamben, har i disse tider frafalt fra sine mest essensielle prinsipper og pave Frans står igjen som et prakteksempel.

«Kirken, under en pave ved navn Frans, har glemt at Frans av Assisi klemte de spedalske. Han har glemt at en av barmhjerighetens gjerninger er å besøke de syke». Det er mye å be om at Pave Frans skulle ha klemt de corona-smittede. Det Agamben her gjør virker hovedsakelig som en meget interessant tidsrapport og et illustrerende bilde på Kirkens minskede innflytelse i 2020.

Også Eichmann trodde han handlet godt

Avslutningsvis skal også juristene få smekk av den 72 år gamle tenkeren. «Hver grense er overtrådt, og man har inntrykk av at det statsministeren og folkehelsedirektøren sier, akkurat som ordene til der Führer, umiddelbart tar form som lov». Om det så ikke var nok å trekke inn Føreren, fyller han på med Adolf Eichmann – nazisten som unnslapp prosessen i Nürnberg, rømte til Argentina, men i 1961 ble funnet av israelsk etterretning og dømt til døden etter en berømt rettssak skildret i Hannah Arendts Ondskapens banalitet. I glassburet sitt hevdet Eichmann å ha vært en pliktoppfyllende borger som enkelt og greit fulgte loven.

«Jeg vet det er uunngåelig at noen vil svare at den seriøse ofringen er gjort i moralske prinsippers navn», skriver Agamben i «Et spørsmål». «Dem vil jeg minne om at Eichmann, tilsynelatende i god tro, ikke gikk trett av å repetere at han gjorde alt han gjorde etter en bevissthet, for å adlyde det han anså som det kantianske imperativ. En norm som hevder vi må gi avkall på det gode for å redde det gode er like falsk og motstridende som den som skal beskytte vår frihet ved å tvinge oss til å oppgi den.»

 

Geir Magne Staurland er idéhistoriker bosatt i Roma

 

Les også:
Et liv uten lesesal

3 Comments

  1. Fantastisk artikkel, med en kommentar; Italienernes bruk av ordet «risiko» er noe annerledes enn den norske som jeg påpeker i min bok «Sikkerhet og miljø i 30 år» (2009), om mer teknisk risikoforskning. Hos oss er det negativt ladet; mot det som er ulykker og død, i Italia er det positivt ladet for jo større risiko, dets større er muligheten til å tjene penger. Jeg var i Bergamo på 80tallet og diskutert teknisk risiko, der de senere bruker det begrepet som jeg elsker; Risiko = sannsynligheten x konsekvensene x sårbarheten, den siste delen bruker ikke Norge i standarder, men det gjør jeg i forelesninger. Sårbarheten er det betingede, også det personlige, det du selv kan styre. Altså din mer personlige opplevelse som vi kaller det i dag etter pastor Thomas Bayes på 1700tallet i England. Tar du vekk denne helt, er livet altså slutt, kaldt og du lever ikke. Det er klassisk statistisk; som om du sitter å kjører de andre kjører biler og ikke selv er med. Modellene vi laget for offshore, betydde at firmaene fikk en større påvirkning av en bevisst sikkerhetsmessig betydning og de valgte noe sikkert i Norge. Får folk dette innprentet, vil de også velge å vaske hendene, eller å ha avstand, eller å være hjemme, men da helt frivillig. Da faller filosofens argumentasjon om å krysse til barbariet. Men Corona er også blitt maktas behov for kontroll, og da blir disse tiltakene påtvunget fra Staten og barbariet inntreffer slik enkelte makthavere lenge har ønsket.

  2. Tilbaketråkk: Macrons krig mot korona

Legg inn en kommentar