Michel Houellebecq: – Døden har aldri vært mer diskré enn de siste ukene

Den kontroversielle forfatteren Michel Houellebecq skriver i et åpent brev i France inter at koronakrisen på ingen måte leder oss inn i en ny verden. En verden i teknologisk isolasjon, og en vedvarende rangering av menneskers verdi ut fra alder har allerede foregått i flere tiår, skriver han.

Tekst: Eilif Guldvog Hartvedt

Michel Houellebecq. Bilde av: Barabara d’Allesandri.

Den 4. mai publiserte France inter et åpent brev fra Michel Houellebecq, hvor han melder seg inn i rekken av forfattere og filosofer som skal bringe fram sine perspektiver på vår nye pandemi. Vi møter ikke en ny verden etter viruset, sier han, verden vil være akkurat som den var før pandemien brøt ut, bare litt verre. Brevet er ment for både den brede offentlighet, og som et tilsvar til flere av Houellebecqs gode venner i Frankrikes forfatterskare.

Nietzsche forbudt

Mer enn å interessere seg for viruset og sykdommen som sådan, en sykdom som «kanskje forårsaker flere tusen dødsfall på verdensbasis hver dag», men som utenom dette først og fremst framstår som en «ikke-hendelse», som et «banalt virus uten egenskaper», interesserer hans venner seg primært for konsekvensene av nedstengningen av landet, ikke i noen politisk eller økonomisk sammenheng, med hvordan nedstengningen påvirker deres egne liv og deres egen skriving. Frédéric Beigbeder, en forfatter fra Houellebecqs indre sirkel av medsammensvorne, lever som en «eremitt med bøkene» i disse tidene, uten behov for sosial aktivitet eller omgang med annet enn skrivepulten og bøkene. «Selvsagt er det ikke et problem å miste den sosiale omgangen», svarer Houellebecq, «men det er en ting du glemmer: en forfatter må spasere.»

Gustave Flaubert.

I Frankrike har karantenebestemmelsene vært langt strengere enn hjemme i Norge. Bevegelsesfriheten har vært sterkt regulert, og man må bære en gyldig erklæring om begrunnelsen for å bevege seg ute som framvises ved spørsmål til politibetjenter som patruljerer gatene. Straffen for en ureglementert spasertur var i begynnelsen på 38 euro, siden satt opp til 135 euro og til sist helt oppe i 220 euro. Denne innskrenkningen er utvilsomt den groveste frihetsberøvelsen for en forfatter, sier Houellebecq, og henviser til konflikten mellom den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og den franske forfatteren Gustave Flaubert som skrev på en særdeles koronavennlig måte. Ifølge Flaubert trengte ikke en forfatter annet enn en stol og en blyant for å skrive og tenke. Denne tilnærmingen var i Nietzsches øyne tåpelig. For å komme i et realt tankebrus, måtte man ut på spasertur. De fleste av Nietzsches verker skal ha blitt skrevet slik, på spaserturer som hyppig ble avbrutt av nedtegninger med penn og papir underveis. For Houellebecq, som ellers er meget kritisk til Nietzsche, er det denne mekaniske rytmen i spaseringen som setter tankene i gang, en bevegelse og en kraft som er forbudt ved lov i dagens Frankrike.

Teknologisk isolasjon

Catherine Millet kommer med noen betraktninger som er langt mindre svermeriske enn disse spaser-kranglene mellom 1800-tallsforfattere. Minner ikke isolasjonen og karantenetiltakene som er satt i verk om en tilstand Houellebecq selv har skildret i romanen Muligheten av en øy fra 2005? Houellebecq kommenterer:

Det er i slike tilfeller jeg må si det er godt å ha lesere. Jeg hadde aldri tenkt på sammenlikningen, enda den er helt tydelig. Når jeg ser tilbake på å skrive boka var det akkurat noe slikt jeg hadde i tankene når det gjaldt menneskehetens utryddelse. Ikke som i en storartet film. Heller noe ganske grelt. Isolerte mennesker i sine små kuber, helt uten fysisk kontakt med sine medmennesker – kun noen sparsomme ordvekslinger gjennom datamaskiner.

«Muligheten av en øy» av Houellebecq. Cappelen Damm.

Muligheten av en øy forteller om hvordan menneskeheten lykkes i å oppnå udødelighet ved å klone sitt DNA. Ved å lagre DNA-et sitt i en bank, vil man ved døden gjenoppstå i en langt mer slitesterk drakt av kjøtt og ben. Det eneste problemet i oppstandelsen er at mens kroppen og genene var enkle å gjenskape, klarte man ikke å gjenskape minnene og identiteten. Før man døde måtte man dermed skrive ned sin livshistorie, slik at kloningene siden kunne lese fortellingen for å forstå seg selv. Akkurat som oss alle de siste månedene, befinner disse kloningene seg isolert fra omverdenen hjemme i sine kuber, evig søkende etter dypere mening og forståelse, nå og da avløst av mer eller mindre meningsfulle korrespondenser online.

Spørsmålet, kan man tenke seg, er om dette «viruset uten egenskaper» kaster oss inn i en meningsløs teknokratisk tilværelse, på samme måte som tidligmodernitetens «mann uten egenskaper» kastet oss inn i verdenskriger og helvete for omkring hundre år siden. Det vil si, er det ikke lenger menneskets eksistensielle kvaler som brøyter veien inn i historiens nye katastrofer, er Robert Müsils Mannen uten egenskaper byttet ut med et banalt og livløst virus? Houellebecq spør om vi nå befinner oss på en plass i historien som forfattere og historikere siden vil skrive om – lever vi et litterært interessant liv? «Til dette har jeg mine tvil», skriver Houellebecq. «Først og fremst har jeg ingen tro på utsagn som at ‘etter dette blir ingenting det samme’. Tvert imot vil alt være akkurat som før … Det er ingen guddommelig rett som sier at Vesten skal være rikest og mest utviklet i verden. Alt dette har over lengre tid vært forbi, dette er ikke et stort funn.»

Ensom i livet, ensom i døden

Heller enn å endre verden, vil koronaviruset bare akselerere forfallet som allerede er i gang. I flere tiår har teknologien redusert mellommenneskelig kontakt, sier Houellebecq, koronaviruset vil bare oppmuntre oss til å fortsette denne trenden. Man kan heller ikke komme unna med en tragisk-romantisk bemerkning om at vi nå har «gjenoppdaget det tragiske, døden, enden osv.», fordi tendensen fra de siste 50 årene om å skjule og undergrave døden vedvarer også i disse dagene. Houellebecq sier døden aldri har vært mer diskré enn den har vært de siste ukene: «Folk dør alene på sykehus og aldershjem, man begraver dem like gjerne i all hemmelighet. En død uten vitner annet enn i de daglige statistikkene som sprer angst i befolkningen etter hvert som tallet øker og blir mer og mer abstrakt.»

Også alderen på de syke og døde har blitt mye diskutert de siste månedene, fortsetter Houellebecq, og referer til diskusjoner fra flere europeiske land om inntil hvilken alder det er verdt å bruke ressurser på å holde noen i live. «Tallet avhenger tydeligvis av hvilken del av verden man bor i, men man har aldri med mer påfallende letthet konstatert ulik verdi i andre menneskers liv enn de siste ukene. Når man passerer en viss alder (70, 75, 80 år?), er det allerede som om man er død». Selv om alt dette tydeliggjøres gjennom pandemien, er det ikke slik at vi står på terskelen av noe nytt. Alt dette har ifølge Houellebecq eksistert i et halvt århundre allerede. Leser man romanene hans, ser man tydelig hvordan han har dokumentert tendensene i alderdomsforakten og teknologiens inntog i 25 år. Vi møter altså ikke en ny verden etter pandemien, konstaterer Houellebecq – vi går bare inn i en verden som er enda litt verre.


Eilif Guldvog Hartvedt tar en master i idéhistorie med fordypning i fransk tenkning ved UiO.


Les også:

Legg inn en kommentar