Blikket som ser

Photo by Dmitry Ratushny on Unsplash

Blikket som ser

Skrevet av Taran Palmstrøm Fenn

Når vi studerer idéhistorie forsøker vi å forstå fortidige menneskers blikk på verden. Vi ønsker å sette oss inn i deres tankesystem og forstå hvorfor de tenkte på akkurat denne måten. Det er som regel gjennom tekster vi får tilgang til våre forfedres blikk på verden. Ofte møter disse tekstene oss med et verdenssyn som er radikalt annerledes fra vårt eget. Hvordan møter vi tekstene og deres annerledeshet? Hvilket blikk betrakter vi fortiden med, og hva har det å si for vår forståelse av den? 

Som førsteårsstudent på idéhistorie møter man en omfattende pensumliste med kanoniserte verker. Selv ønsket jeg å dykke ned i de ukjente og fremmede tankeverdene som møtte meg. Være med Sokrates på drikkegildet i Athen, følge Aeneas’ reise fra Troja til det som skulle bli Roma, og vandre med Dante gjennom Helvete. Tekstene, i all sin annerledeshet, var mer enn interessante nok i seg selv. Jeg ble fascinert av hvordan Dante kunne passe inn hele middelalderens kunnskapssystem i et enormt dikt som omhandlet de tre dødsrikene. Jeg ville være der med ham, innta Dantes eget perspektiv, for å forstå hvordan han så verden. Men jeg hadde ikke verktøyene og heller ikke tiden til å dykke ordentlig ned i det athenske drikkegilde eller Dantes Inferno. Tekstene forble fremmede, delvis uforståelige, og snart skulle vi videre til neste kanoniserte verk. 

Førsteåret på idéhistorie handler mye om å skaffe seg noen nødvendige referanserammer og å få et forhold til de studieobjektene man senere skal fordype seg i. Fokuset ligger først og fremst på å lese tekst, dernest på å forsøke å identifisere noen sentrale idéer i tekstene som skal knyttes til den historiske konteksten teksten ble til i. Med stor tekstmengde blir det fort til at fokuset i all hovedsak ligger på tekstene, og at konteksten kommer i bakgrunnen. Jeg opplevde selv at det viktigste var å lese seg gjennom teksten og forsøke, så langt jeg kunne, å forstå det jeg leste. Da det første året var over var referanserammene på plass. Vi hadde fått kjennskap til noen av de mest sentrale verkene fra den vestlige tenkningens over to tusen år lange historie. 

Etter hvert som jeg leste flere og flere verker av de store tenkerne, merket jeg at det var noe som lå mellom tekstene og meg som gjorde at jeg aldri kom ordentlig innsiden av dem. Vi skulle forstå tekstene ut ifra deres egen samtid, men tekstens samtid var blitt fortid. Det historiske øyeblikket da teksten ble til var borte og vi hadde ikke mulighet til å gjenoppleve det. Dette problemet skulle kontekstualiseringen bøte på. Ved å undersøke hvilke omstendigheter Dantes Gudommelige komedie ble skrevet under, skulle vi få et bakteppe til å forstå teksten ut fra. Konteksten ble en inngangsport, men den åpnet bare halvveis opp døra inn til Dantes dødsriker. Jeg kunne plassere Dante i 1300-tallets Firenze, i det politiske og religiøse landskapet han befant seg i. Likevel kunne jeg ikke bli med Dante på hans vandring. Det fantes ikke noen umiddelbar tilgang til hans tankeverden. Mellom meg og teksten lå det språklige endringer, historiske forandringsprosesser og tankestrømninger som gjorde at min forståelse hvilte på helt andre forutsetninger enn de som rådet da teksten ble skrevet. Uansett hvor mye jeg forsøkte, kom jeg aldri helt inn i teksten. Jeg forsto ikke fult ut den fremmede verdenen som møtte meg. Jeg begynte å stille spørsmål ved hvilke forutsetninger min forståelse hvilte på som gjorde at jeg ikke kunne innta Dantes perspektiv. Det var på tide å vende blikket bort fra fortiden og mot meg selv som fortolker av den. Dette åpnet helt nye rom for forståelse. 

Metodefaget vi fikk andre året på idéhistorie fikk meg til å innse at jeg ikke skulle innta Dantes perspektiv, jeg skulle bli bevisst mitt eget. For å forstå fortiden kan vi ikke forlate vårt eget perspektiv. Metode er verktøy eller måter å angripe det stoffet vi har foran oss på. Samtidig er metode bevisstgjøring over vårt eget ståsted og vårt eget blikk på fortiden. Det var dette som ble øyeåpnende for meg. De metodiske perspektivene var ikke en magisk nøkkel som åpnet tekstene på en helt ny måte. Fortiden var og forble annerledes. Men jeg forsto at jeg ikke trengte å overkomme den radikale annerledesheten tekstene møtte meg med. Jeg måtte også nærme meg Dantes tekst ut fra min egen forståelse og de metodiske perspektivene jeg hadde til rådighet. Fra å stille meg selv spørsmålene: Hva mente Dante her? Eller hvordan ble denne teksten forstått i Dantes samtid? Lød spørsmålene nå: Hvilket ståsted betrakter vi fortidens tenkning fra? Hva er det vi ser etter når vi leser en tekst? Hvordan rekonstruerer vi fortiden? Og det er nettopp det idéhistorikeren gjør, hun rekonstruerer fortidens tankeverdener, ikke helt slik de var, men også ut fra sin egen forståelse av tekst og kontekst. Slik kan vi nærme oss fortidens annerledeshet og samtidig ha begge bena plantet i vår egen tid.

Legg inn en kommentar