Eh, hva er idéhistorie?

Photo by Emily Morter on Unsplash

Av: Stine Bergo

Du, blivende idéhistoriker, har kanskje blitt stilt dette spørsmålet allerede. Hvordan vi har endt opp på idéhistorie når ingen vet hva det er, må gudene vite. Men hva har du svart, da? Noe i retning «litt som filosofi, bare ikke filosofi», noe med historie, «litt som hisfil på videregående», kanskje? Vi har alle vært der, og sørgmodig sett den som spør kvele et gjesp og kaste dårlig skjulte, lengtende blikk over skulderen vår etter en bedre samtalepartner.

Etter et par semestre føler vi at vi har forstått sånn noenlunde hva dette underlige, lille faget går ut på. Men vi vil ikke være alene. Vi innser at vi aldri vil være juss, medisin eller – åh, det er vondt å tillate seg å tenke tanken bare – skuespill ved KHiO. Men vi vil være noe, og vi vil gjerne vite at andre vet at vi er noe. Er det for mye å be om, eller?

Så vi tok saken i egne hender. Dette er historien om dagen jeg og Taran gikk rundt i Oslos svette sommergater og sjekket om tilstandene faktisk er så ille som erfaringene fra egne sosiale kretser tilsa. De som ramlet over vår vei, stilte vi spørsmålet – ja, nemlig:

– Hva er idéhistorie?

Ella og Emil ser undrende opp fra salatene de spiser i skyggen i Slottsparken.

– Sorry? Can you say it in English?

– Oh, okay … Taran og jeg ser usikkert på hverandre. Så hopper vi ut i det:

What is … eh, history of ideas?

– History of ideas? Does it ring a bell for you? Emil kaster ballen til kjæresten.

No, I’ve never heard of it, sier Ella og ler usikkert.

– History of ideas … Emil ser etter svaret i lufta. Jeg og Taran ser på hverandre. Vi vet strengt tatt ikke om idéhistorie eksisterer utenfor Norge.

– You’ve never heard about it before?

– No …

Stillhet.

What do you think it can be? spør vi. Vi kan jo ikke gi oss nå. Laaaaang pause. Idéhistorie finnes nok ikke i Finland. Men så sier Ella:

– Maybe it’s something like philosophy? Something like that?

Yeah! That’s not too bad. You don’t have it in Finland?

– I don’t know, I don’t have a clue, svarer Ella. Vi skal til å trekke oss rolig tilbake, men Emil gir ikke opp.

– I want to say something … Svaret virker igjen å være et sted i nær omkrets. Ella er tydeligvis raskest i forholdet:

– Is it something with different times? With different times having different ideologies and so on?

Yes, that’s very close, sier vi. Vi ser oss fornøyde og takker Emil og Ella, og alle er nok letta da Taran og jeg forsvinner ned bakken. 

Vi går langt om lenge og lengre enn langt. Litt fordi vi vil komme oss ut av turistsonen, litt fordi vi utsetter å stille noen dette spørsmålet igjen. Det er dessuten en del som ikke vil være med på leken vår, de tror det er en slags spørreundersøkelse. Det virker som idéhistorie har en skremselseffekt. Det var det vi fryktet. Plutselig befinner vi oss på St. Hanshaugen. Under et tre ligger to karer som ikke ser ut som de tar tungt på noe. En deilig dunst svømmer i lufta rundt dem, og vi føler oss trygge nok til å kaste spydspørsmålet mot dem:

Hva er idéhistorie?

– Idéhistorie? Eg vetkje! utbryter Harald på 28. Au.

– Vet dokkar ka det e? spør Simen tvilende.

He he, ja … sier vi. Taran gir en fin forklaring. De ser ikke overbeviste ut.

– Ka blir ein då? Nei … 28-åringene smiler og legger hodet tilbake i armene, og vi går videre. 

To jenter – de ser ut som de er i starten av 20-årene – slikker sol på et teppe. Vi prøver spørsmålet på dem.

– Det er vel den historien som går på … eh, de liksom … tankene som går i et samfunn? Det som handler om forståelsen av verden, sier Cecilie.

– Så kan du ta over, Maria, og komme med en fasit. Vi ser forventningsfulle på Maria.

– Nei, jeg har ikke en god fasit! Jeg føler det er en ganske god forklaring, jeg, sier hun.

Men hvis du skulle forklare det med én setning, da? spør vi. Maria tenker seg om.

– Nei, men det er vel en slags samling av, altså, de fleste former for filosofi, både av litteraturfilosofi, retorisk filosofi … Og alle sånne humanistiske fag, at det kanskje er en samlebetegnelse, og går gjennom historien og samler alt fra de ulike historiene, sier hun. Ja, jo, Maria er ikke sååå langt fra fasiten.

– Og så føler jeg det er et fag man tar før man tar noe annet. At det liksom er en forlengelse av noe annet. Ekstra ex.phil., da, på en måte, sier hun. Nei, hallo! Vet du hva! Taran og jeg reiser oss, furte. Å være «ekstra ex.phil.», det store hatobjektet, er nesten verre enn ikke å være noe. Vi prøver å riste av oss kommentaren og skynder oss over haugen. 

Så skyter vi gullfuglen. Rettere sagt Hilde på 58 som sitter nede ved den vesle bekken i parken og nyter en Corona-øl.

– Idéhistorie er jo en gjennomgang av ulike tanker og ideer som har vært gjeldende opp gjennom tidene. Det er ikke noe særlig utenfor Europa, og de skilte seg fra filosofi en gang i tida. Gudene veit når, men det var vel på grunn av Trond Berg Eriksen blant annet, sier hun.

Eh, er du professor i idéhistorie eller noe?

– Nei da, jeg har bare vært litt innom idéhistorie. Men det er lenge siden nå, svarer Hilde.

– Men det er jo sånn at du får en mye mer historisk oversikt enn hvis du studerer filosofi. Og så er det veldig morsomt, det er jo morsomt å sitte å lese hva folk har tenkt og gjort opp gjennom tidene. Vi smiler til Hilde, og Hilde smiler tilbake.

– Noen vil sikkert mene det blir litt overfladisk, men jeg synes det er et fag som alle burde ta, jeg! Og som egentlig burde vært innbakt i ethvert studium, at de burde ha sin idéhistorie, som grunntenkning og hvordan man har kommet fram til der man står nå. That’s right! Hilde ønsker oss lykke til og vi går derfra tilfredse, nei, lykkelige. Noen vet hvem vi er.

Legg inn en kommentar