Odysseen – Livet som førsteårsstudent på idéhistorie

Odysseus and Polyphemus, Arnold Boecklin, 1896

Skrevet av Martin Jonassen

700 år før Kristus tok en mann, for ettertiden kjent som Homer, fatt på et stort dikterarbeid der han samlet muntlig overleverte historier i én vidunderlig pakke: Odysseen. Det imponerende eposet er den første teksten vi leser på idéhistorie, og handler om Odyssevs’ lange og farefulle hjemreise fra krigen i Troja. Han ønsker seg tilbake til sin kone Penelopeia og sin sønn Telemakos på hjemøya Ithaka, men ferden dit rommer store farer, for Odyssevs har vekket Poseidons vrede og bruker 10 lange år på turen hjem. I likhet med Odyssevs’ reise, er det første året på idéhistorie også en reise – en reise i tekster. Vi reiser kronologisk fra oldtid til modernitet, møter store og små utfordringer, og lander til slutt mer eller mindre hjemme i vår egen samtid. Med denne lesningen vil jeg således vise hvordan førsteåret på idéhistorie kan være en egen odyssé. 

Det første stedet jeg vil stoppe opp er ved eposets tiende sang. Odyssevs og hans mannskap har ankommet Aiolias øy, hvor de gjester høvdingen Aiolos. Når de skal forlate øyen skjenker Aiolos dem en gave: en sekk hvor han har fanget alle vindene. Ved hjelp av denne får Odyssevs vind i seilene og kursen kan settes mot hans hjemland Ithaka. Ni døgn i strekk seiler de, før Odyssevs til slutt skimter sitt hjemland i horisonten. Men sliten som han er etter et langt seilas, begår han dessverre en skjebnesvanger feil: Han sovner. Uten Odyssevs’ oppsyn åpner nemlig mannskapet sekken slik at alle vindene slipper ut i en voldsom storm, og fører skuta rett tilbake til Aiolias øy. Motgangen er total, men med sitt mot makter Odyssevs å starte på nytt; han lar seg ikke knekke. I løpet av ens første år på idéhistorie rekker man fort å kjenne seg igjen i den greske helten. I arbeidet med semesteroppgavene – disse lange faglige tekstene – kjenner man at frustrasjonen griper tak i en, idet man ser seg nødt til å stryke både setninger, avsnitt og resonnementer; ja, iblant må man begynne helt på nytt! Tekstarbeidet kan være frustrerende og langsomt, og i disse situasjonene er Odyssevs’ mot en inspirasjon. Man må ganske enkelt fatte mot og begynne på nytt. 

Hjemme på Ithaka har den vakre Penelopeia ventet trofast i 20 år på at hennes kjære Odyssevs skal returnere. Hun er omgitt av en rekke friere som har inntatt Odyssevs hjem, men lar seg aldri friste til å akseptere noen av dem. Penelopeias fremste dyd i denne sammenheng er hennes tålmodighet – en dyd minst like viktig som motet. I løpet av studiets første år skal man nemlig lese 37 primærtekster, hver på omtrent 100 sider. Disse tekstene utgjør med andre ord brorparten av studiet. Dermed behøver førsteårsstudenten mest av alt tålmodighet, og kun unntaksvis mot. De to dydene representeres i Odysseen av Odyssevs – mannen, og Penelopeia – kvinnen. Disse er selvsagt kjønnsstereotypier, men kjønnssymbolikken er her av betydning fordi den speiles i guden som hele tiden står Odyssevs, Penelopeia og deres sønn Telemakos bi: nemlig Pallas Athene. Det er ikke tilfeldig at hun først viser seg forkledd som mann til tross for sin kvinnelige natur. Slik tar hun del i både mannens og kvinnens element; mot og tålmodighet forenes, og blir således hverken forbeholt mannen eller kvinnen.

Man trenger altså både mot og tålmodighet. Men hvordan skal den dydige idéhistoriestudent så handle? I Odysseen møter som kjent Odyssevs utfordringer i fleng, men som den tyske filosofen Theodor W. Adorno tydelig viser, beseirer han dem aldri. I stedet lurer han seg unna med snarrådighet og list, ferdigheter som førsteårsstudenten må lære å beherske. Dette er slett ikke en invitasjon til akademisk uredelighet og alskens umoralskheter, men en oppfordring til en viss kreativitet. En idéhistorisk oppgave har ingen fasit, og så lenge man begrunner sine slutninger godt (og de må begrunnes godt) finnes det mange spennende vinklinger. Sensorene skal nemlig ikke bekjempes, men forføres! Med vakkert språk og gode argumenter sjarmerer man dem i senk. 

Men sjarmens kunst er slett ikke enkel. Den lure sjarmøren opererer nemlig i grenseland mellom sjarm og ufinhet, og da er det fort å bli usikker. Selvtvilens kritiske stemme sniker seg innpå semesteroppgaven, og spør kynisk: «Trenger jeg kildehenvisning her?», «Går det an å hevde dette?» I møte med vår indre skeptikers tvilende spørsmål kan man lære av Odyssevs i møte med den menneskeetende kyklopen. Odyssevs hevder hans navn er «Ingen», slik at kyklopen, når han stikkes i øyet med en trestokk, skriker «Ingen vil drepe meg, venner» i et fånyttes rop om hjelp. Førsteårsstudenten kan ta lærdom av Odyssevs, for det er hans selvsikre ord som reddet ham: «Siden du spør meg, kyklop, om mitt velkjente navn, skal jeg si det […] ‘Ingen’ er navnet jeg bærer. De kaller meg ‘Ingen’ der hjemme, både min mor og min far og vennene alle tilhope.» Ved selv å tro sine ord i så stor grad at han kunne sverge på sin mor og sin far blir han virkelig Ingen i ethvert praktisk henseende. I møte med sin indre skeptiker bør førsteårsstudenten altså våge å påstå noe! Dette gjelder ikke minst seminarene, hvor man har mulighet til å lufte sine egne ideer og tanker, før man fører dem i pennen på semesteroppgavene. Men man må altså våge å lufte dem, for kun slik kan man skille de gode fra de dårlige ideer, og den edle selvsikkerhet fra det æreløse overmot, hybris. 

Men studentlivet på idéhistorie dreier seg ikke kun om prøvelser som pensumverker og semesteroppgaver. På Odyssevs’ 10-årige hjemferd er det nemlig kun omtrent to år som går med til seilas og prøvelser. De resterende åtte tilbringes i mer eller mindre godt selskap hos de vakre nymfene Kirke og Kalypso. De er utvilsomt distraksjoner fra Odyssevs’ egentlige mål – hjemreisen til Ithaka – men representerer likevel i høyeste grad en behagelig tilværelse. Førsteårsstudenten trenger som ethvert annet menneske iblant litt sanselig velbehag, før han igjen tar fatt på utfordringene. I tillegg til det sanselige velbehag kommer ikke minst det åndelige. Odyssevs tilbringer en måned i faiakernes trygge havn. Faiakerne lytter mens Odyssevs forteller om sin farefulle ferd. Det er kun ved å reflektere over sin lange ferd at Odyssevs blir i stand til nok en gang å ta fatt på hjemreisen, og da faktisk gjennomføre den. Førsteårsstudentens faiakere er hans medstudenter, og faiakernes havn er Oslo bys mange vannhull. Etter en strevsom uke er torsdagspilsen stedet for åndens pause og blomstring. Latter, drikke og gode ideer spres over en lav sko, og langsomt dyrkes og avles de virkelig gode ideer frem fra vår bevissthets abstrakte dyp, og opp i talens og til slutt det skrevne ords konkretiserte tinder! 

Det er dette som er å studere idéhistorie, og i løpet av idéhistoriens første studieår vil førsteårsstudenten forhåpentligvis blomstre og utvikle seg. Mange vil nok oppleve å forandre seg, i full overensstemmelse med Odysseen. Når Odyssevs endelig når sitt hjemland Ithaka og vil omfavne sin elskede Penelopeia, klarer hun nemlig knapt å gjenkjenne ham. Det er kun ved å beskrive ektesengen at den forandrede Odyssevs overbeviser sin kone om at det virkelig er han, hennes mann. Slik forenes forandring, vekst, prøvelser, hjemlengsel – ja hele Odysseen – i ett begrep: kjærligheten, representert ved ektesengen. Til syvende og sist er det Odyssevs kjærlighet til sin kone som muliggjør hans fullstendige hjemkomst, både fysisk og åndelig. Ja, det er nemlig kjærligheten som forener oss, driver oss, og muliggjør vår åndelige blomstring gjennom studiet av idéhistorien. Så la oss forenes i vår kjærlighet til visdommen og vår evige kunnskapstørst. Vi gleder oss!

Legg inn en kommentar