Sykdom som våpen opp gjennom historien

Av: Levi Kvarsnes

The Triumph of Death (c.1562), Pieter Bruegel.

De fleste kjenner til den greske myten om Pandoras krukke – der Pandora, sendt til menneskene fra gudene som straff, åpner en krukke som slipper død, fordervelse og sykdommer inn til menneskenes verden. Tradisjonelt sett sees Hesiods skildring av Pandora som en forklaring på hvordan ondskap og død gjorde inntog i vår tilværelse, men på et dypere nivå representerer det også noe annet – den fundamentale frykten for det ukjente og ukontrollerbare. Med åpningen av Pandoras krukke ble sykdommer introdusert til verden, ifølge Hesiod. Sykdommer har fra tidenes morgen vært en fundamental del av menneskers tilværelse. Frykten for det ukontrollerbare har uttrykt seg på mange forskjellige måter, men noe av det mest fryktinngytende er tanken om sykdom som våpen. I dag kaller man dette biologisk krigføring – ideen om sykdom som et bevisst våpen rettet mot fiender og motstandere.

I denne artikkelen skal jeg redegjøre for hvordan man opp igjennom historien har forstått bruken av sykdommer som bevisste midler mot andre og hvordan den førmoderne frykten for biologisk krigføring har, i lys av den moderne biologiens fremskritt, fått et enda sterkere grunnlag som gjør vår fundamentale frykt for sykdommer mer relevant enn noensinne.

Det første, store tilfellet av biologisk krigføring regnes for å være mongolenes beleiring av havnebyen Kaffa i 1346. Kaffa, situert på krimhalvøya, var opp igjennom middelalderen et viktig handelssentrum. Her kjøpte Genovesiske handelsmenn asiatiske varer som de solgte videre på det europeiske markedet. Denne lukrative posisjonen gjorde byen til offer for en treårig, brutal beleiring av invaderende mongoler, også kjent som tartarer.[i] Gjennom den genovesiske notaren Gabriele de’ Mussi har man en annenhånds beretning om hvordan beleiringen foregikk. Under beleiringen opplevde mongolene store utbrudd av pest som skadet store deler av deres styrker. De’ Mussi skildrer videre hvordan mongolene utnyttet dette ved å katapultere pestinfesterte lik over Kaffas bymurer. Dette hadde katastrofale følger for de genovesiske forsvarerne som raskt pådro seg sykdommen selv. Han skriver:

The dying Tartars, stunned and stupefied by the immensity of the disaster brought about by the disease, and realizing that they had no hope of escape, lost interest in the siege. But they ordered corpses to be placed in catapults and lobbed into the city in the hope that the intolerable stench would kill everyone inside. What seemed like mountains of dead were thrown into the city, and the Christians could not hide or flee or escape from them,     although they dumped as many of the bodies as they could in the sea. And soon the rotting corpses tainted the air and poisoned the water supply, and the stench was so overwhelming that hardly one in several thousand was in a position to flee the remains of the Tartar army. Moreover one infected man could carry the poison to others, and infect people and places with the disease by look alone. No one knew, or could discover, a means of defense. […] Thus almost everyone who had been in the east […] fell victim to sudden death after contracting this pestilential disease, as if struck by a lethal arrow which raised a tumor in their bodies [ii]

Det er verdt å merke seg skildringen av pesten som «en dødelig pil som frembrakte en svulst i deres kropper». Sykdommens våpengjøring blir her tillagt beskrivelsen av pestens konsekvenser for de Genovesiske forsvarerne. Mongolenes katapultering av pestinfesterte lik blir ekvivalenten til den «dødelige pil» som de’ Mussi beskriver. De’ Mussi forteller videre hvordan dette utbruddet var opprinnelsen til pestens spredning til Europa.[iii] Påstanden er omdiskutert, og det er mer sannsynlig at pesten kom til Europa fra flere forskjellige kilder.[iv] Likevel viser det hvordan en begrunnelse for pestens opphav blir direkte knyttet til en spesifikk gruppe, i dette tilfellet hedenske mongoler. Sett bort ifra beleiringen av Kaffa fant man blant annet tanken om at pesten hadde spredt seg igjennom brønner, forgiftet av jødene. Dette forsterket allerede utbredte antisemittiske holdninger blant Europas befolkning, og forårsaket ytterlige forfølgelse og pogromer.[v]

I vestlig sammenheng er pesten den største referansen man har til sykdommers ukontrollerbare dødelighet. Sett bort i fra pestens innvirkning på det europeiske samfunn, har kanskje sykdommers mest katastrofale effekt utspilt seg på det amerikanske kontinentet. 150 år etter pestens utbrudd i Europa blusset det opp en rekke av de dødeligste epidemiene i menneskehetens historie, nemlig kopperutbruddene i Amerika.

Kopperutbruddene i Amerika var en av de viktigste faktorene i Aztekerrikets og Inkarikets fall, men spredte seg også som ild i tørt gress blant de nordamerikanske jeger og sanker-samfunnene. Man antar at spredningen av sykdommer fra den gamle verden i all hovedsak var ubevisst, men at den drepte rundt 90% av urbefolkningen på det amerikanske kontinentet.[vi] Friedrich Frischknecht skriver at det er mulig at kopper ble brukt som et middel i spanjolenes erobring av Mellom-Amerika, men dette er ren spekulering.[vii] Det som derimot er godt dokumentert er et senere tilfelle i Nord-Amerika og kanskje et av de mest beryktede tilfellene av biologisk krigføring, nemlig den indianske beleiringen av det britiske Fort Pitt i 1762. I 1762 under Pontiacopprøret, ble Fort Pitt – en britisk festning i Pennsylvania, beleiret av Lenape-indianske styrker. I ettertid har man avdekket korrespondanse mellom oberst Bouquet og general Amherst der de drøfter forsvaret av Fort Pitt:

Amherst: Could it not be contrived to Send the Small Pox among those disaffected tribes of Indians?
Bouquet: I will try to inoculate the Indians with some blankets that may fall in their hands, taking care however not to get the disease myself.
Amherst: You will do well to try to inoculate the Indians by means of blankets, as well as to try every other method that can serve to extirpate this execrable race.[viii]

De fleste er til en viss grad allerede kjent med utfallet. De britiske forsvarerne av Fort Pitt ga i et øyeblikk av tilsynelatende velvilje tepper til de beleirende indianerne – tepper infisert med kopper. Hvorvidt den bevisste smittespredningen var effektiv ovenfor beleiringen i seg selv er omstridt [ix], men det er ingen tvil om at kopperutbruddene i Amerika hadde katastrofale konsekvenser for urbefolkningen. Det at Amherst selv vektlegger utryddelse av den amerikanske urbefolkningen kan forøvrig leses som at han var klar over hvilke konsekvenser kopperutbrudd tidligere har hatt på den amerikanske urbefolkningen.

Louis Pasteur (1885), Albert Edelfelt

Felles for alle større tilfeller av biologisk krigføring fram til begynnelsen av 1900-tallet er at man kan stille spørsmål ved dets effektivitet som middel innen krigføring. Det definitive skillet innen biologisk krigføring kommer først med mikrobiologiens fremvekst. På midten av 1800-tallet skjer det betydelige vitenskapelige fremskritt med biologi-pionerene Louis Pasteur og Robert Koch som legger grunnlaget for mikrobiologien. Fremveksten av dette fagfeltet gjorde det mulig å bevisst selektere spesifikke biologiske agenter, som skapte et større potensiale for kontrollert dødelighet.[x] Man anser gjerne dette som et tidsskille innen biologien, og konsekvensene av de vitenskapelige fremskritt ble i etterkant åpenbare.

Det første utbredte tilfellet av bruk av sykdommer som et middel innen krigføring i moderne tid var under den andre kinesisk-japanske krigen, der japanske styrker bevisst forgiftet over 1000 brønner for å forske på effektene bevisst smittespredning hadde på den okkuperte kinesiske befolkningen. Under den Japanske kirurggeneralen Dr. Shiro Ishii ble pest, kolera og tyfus sluppet løs blant den kinesiske befolkningen – med dødelige og langvarige konsekvenser. Frischknecht forteller at det i 1947, hele tre år etter krigens slutt, døde så mange som 30 000 kinesere som følge av den japanske biologiske-krigføringens etterskjelv. Også under den kalde krigen vet man at begge sider av jernteppet bygde opp kapasitet for biologisk krigføring. Det sovjetiske Biopreparat-prosjektet skilte seg adskillig ut i sin størrelse, da det på sitt største hadde rundt 50 000 ansatte, og våpengjort miltbrann, kopper og pest som skulle spres ved bruk av interkontinentale ballistiske missiler i krigssituasjon.[xi]

I dag har ytterligere vitenskapelige fremskritt innen biologien gjort det mulig å ikke lenger bare selektere, men også redigere og modifisere, og skape nye, nærmest skreddersydd mikroorganismer.[xii] Senest i vår påstod Birger Sørensen, professor ved Universitetet i Oslo, at deler av COVID-19s genetiske sekvens er av kunstig opphav – altså redigert av mennesker.[xiii] Denne påstanden er meget kontroversiell,[xiv] men uavhengig av hvorvidt dette stemmer eller ikke, gir det uttrykk for en frykt for vår nyanskaffede kapasitet innen det mikrobiologiske felt. Basert på Sørensens påstander gikk den tidligere lederen for det britiske MI6, sir Richard Dearlove, så langt som i å påstå at COVID-19 har sluppet ut ved et uhell fra et kinesisk virologisk laboratorium i Wuhan, og at dette er COVID-19s opprinnelse.[xv]

Alt i alt så har man opp igjennom historien sett flere tilfeller av at sykdommer brukes som midler innen krigføring, men med variert suksess. Skildringen av disse tilfellene gir uansett, på samme måte som Hesiods skildring av konsekvensene av Pandoras krukke, et uttrykk for vår frykt for den ukjente og ukontrollerbare dødeligheten som sykdommer bærer med seg. Med mikrobiologiens fremskritt har frykten for at sykdommer kan brukes som bevisste våpen fått et klarere grunnlag, da vår kapasitet for ødeleggelse har økt i takt med våre teknologiske fremskritt.


[i] Wheelis, Mark. «Biological Warfare at the 1346 Siege of Caffa». Historical Review, Vol. 8, No. 9, (Sep., 2002). https://wwwnc.cdc.gov/eid/article/8/9/01-0536_article

[ii] Ibid.

[iii] Ibid.

[iv] Ibid.

[v] Perry, Marvin. Western Civilization: A brief history. Boston: Cengage Learning. 2016. S. 151.

[vi] Frischknecht, Friedrich. «The history of biological warfare». Embo reports, 47-52. (Jun., 2003) https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1326439/

[vii] Ibid.

[viii] Ranlet, Philip. «The British, the Indians and smallpox: What really happened at Fort Pitt in 1763?» Pennsylvania History: A Journal of Mid-Atlantic Studies, Vol. 67, No. 3, (2002) https://www-jstor-org.ezproxy.uio.no/stable/27774278?read-now%3D1%23page_scan_tab_contents=&seq=6#metadata_info_tab_contents S. 427-428.

[ix] Ibid., 437-439.

[x] Frischknecht. «The history of biological warfare».

[xi] Ibid.

[xii] Aken, Jan van. Hammond, Edward. «Genetic engineering and biological weapons». Embo reports, 57-60. (Jun., 2003) https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1326447/

[xiii] Svaar, Peter. «Norsk forsker skaper strid om virusets opphav: -Dette viruset har ikke en naturlig opprinnelse» NRK.no, (08.06.2020). https://www.nrk.no/norge/norsk-forsker-skaper-strid-om-virusets-opphav_-_-dette-viruset-har-ikke-en-naturlig-opprinnelse-1.15043634

[xiv] Ibid.

[xv] Ibid.

Legg inn en kommentar