Klosteret som middelalderens økolandsby

Skrevet av Taran Palmstrøm Fenn

Slik ser et av klostrene som St. Benedikt grunnla ut i dag. Det ligger mellom Roma og Napoli og er plassert på høyden. Monte Cassino, godt beskyttet mot inntrengere fra utsiden. Kilde: Foto Ra Boe, 2010/ Wikimedia Commons

Da de første klostrene oppsto i middelhavsområdet på begynnelsen av 500-tallet, var verden et ganske skremmende sted. Det herjet kriger og pest, og klimaendringer forårsaket dårlige avlinger og hungersnød i store deler av det tidligere vestromerske riket. [i] Ut fra dette bakteppet kan klosteret sees på som et tilholdssted der man kunne skjerme seg fra det kaotiske samfunnet på utsiden. Klosteret ble en mulighet til å skape mer forutsigbare og harmoniske liv. For å få til dette gjaldt det å holde sykdom og nød på utsiden av klostermurene. I St. Benedikts regel, en samling regler for hvordan klosterlivet skulle organiseres, beskriver grunnleggeren av Benediktinerordenen St. Benedikt av Nursia (480-547 e.Kr.) hvordan abbeden og munkene skulle leve sine liv. Alt fra hvordan munkene skulle spise, sove og kle seg til når de skulle be og hvilke salmer de skulle synge er nøye beskrevet her. Kan klostervesenet ha oppstått som en slags kur for den uroen som preget Italia og Vest-Europa på midten av 500-tallet? Hvordan forholdt St. Benedikts regel seg til de farene som lurte på utsiden av klostermurene?

Når man leser St. Benedikt regel får man raskt inntrykk av at livet på utsiden av klosteret var ganske skremmende. St. Benedikt skriver flere steder om viktigheten av å holde omverden på trygg avstand:

If it can be done, the monastery should be so situated that all the necessaries, such as water, the mill, the garden, are enclosed, and the various arts may be practiced inside of the monastery, so that there may be no need for the monks to go about outside, because it is not good for their souls.[ii]

St. Benedikt av Nursia leverer sin regel St. Maurus og andre munker i Benediktinerordenen. Fra det franske klosteret St. Gilles i Nimes (1129) Kilde: Wikimedia Commons

Klosteret tilbød et alternativt levesett der man holdt både åndelig og fysiologisk sykdom og nød unna så godt man kunne. Den nærmeste ekvivalenten i moderne sammenheng er kanskje en selvforsynt økolandsby, der internett, tv og mobil er skrudd av og samfunnets kapitalistiske jag er byttet ut med hjemmelaget syltetøy og selvdyrket grønnkål.

Klostrene skulle helst være selvforsynt med mat og ressurser. St. Benedikts argumentasjon for dette er at munkene ikke har godt av å bevege seg utenfor klosterets murer, da det vil gjøre skade på sjelen deres. Utsagnet kan tolkes på flere måter. Det mest nærliggende er kanskje å tenke at livet utenfor ble betraktet som syndig og at munkene helst ikke skulle være vitne til en slik syndig livsførsel. På den andre siden kan det like gjerne tenkes at livet utenfor klostermurene ble ansett som direkte farlig både for liv og helse. Ved at klosteret var selvforsynt, kunne man unngå å bevege seg utenfor klosterporten og dermed også unngå å bli smittet av sykdom eller overfalt av lovløse omstreifere. Ved klosterporten skulle det stå en eldre ærverdig munk og passe på at ingen uvedkommende slapp inn. Dette bekrefter antagelsen om at farene som lurte på utsiden ikke under noen omstendigheter måtte forstyrre klosterfreden.[iii]

Hvis en av munkene likevel var nødt til å bevege seg utenfor klosterporten, skulle han ikke fortelle andre om de grusomhetene han hadde sett:

On the day that the brethren return from the journey, let them lie prostrate on the floor of the oratory at all the Canonical Hours, when the Work of God is finished, and ask the prayers of all on account of failings, for fear that the sight of evil or the sound of frivolous speech should have surprised them on the way. And let no one presume to relate to another what he hath seen or heard outside of the monastery, because it is most hurtful.[iv]

En munk som kom tilbake fra reise, skulle renses for det syndige og onde han hadde vært vitne til. Det kan virke som at inntrykk fra omverden ble betraktet som en sykdom på sjelen, som ikke måtte spres videre til resten av munkebrødrene. Kan redselen for at noen skulle bringe inn det onde fra utsiden ha noe å gjøre med at verden var et kaotisk, uforutsigbart og skremmende sted på midten av 500-tallet? Når verden utenfor var preget av pest, hungersnød og krig kan vi tenke oss at beboerne i klosteret ønsket å holde disse grusomhetene, og historiene om dem, unna det fredelige og velorganiserte klosterlivet. Klosterets strengt regulerte livsførsel kan sees på som et alternativ til de urolige omstendighetene som preget Vest-Europa på 500-tallet. Klosteret tilbød et alternativt levesett der man holdt både åndelig og fysiologisk sykdom og nød unna så godt man kunne. Den nærmeste ekvivalenten i moderne sammenheng er kanskje en selvforsynt økolandsby, der internett, tv og mobil er skrudd av og samfunnets kapitalistiske jag er byttet ut med hjemmelaget syltetøy og selvdyrket grønnkål. Klostervesenet kan altså ha sin opprinnelse i et ønske om å skape en slags kur for samfunnets uro, der nød, sykdom og krig ble byttet ut med bønn, selvdyrket vegetarmat og broderlig felleskap. Dermed er det kanskje ikke så rart at St. Benedikts munkeorden vokste raskt og ble til en av de mest betydningsfulle institusjonene i europeisk middelalder.


[i] Palmer, James T, «Climates of Crisis: Apocalypse, Nature, and Rhetoric in the Early Medieval World». Viator 48, no. 2 (Mai 2017): 1–20, 5; Gunn, Joel. «A.D. 536 and its 300-year aftermath». I The Years without Summer: Tracing A.D. 536 and Its Aftermath, redigert av Joel Gunn, 5-20. Bind 872. BAR International Series. Oxford: Archaeopress, 2000, 5.

[ii] St. Benedikt av Nursia, The Holy Rule of St Benedict, oversatt av Verheyen, Rev. Boniface. Grand Rapids, Michigan: Christian Classics Ethereal Library. https://www.ccel.org/ccel/benedict/rule.html, 74.

[iii] St. Benedikt av Nursia, The Holy Rule of St Benedict, 74

[iv] St. Benedikt av Nursia, The Holy Rule of St Benedict, 75

Legg inn en kommentar