Natur, natur, Corona-kur

Skrevet av Vetle Brunner Åsen

Tarvasjõgi-elven i Põhja-Kõrvemaa-naturreservat i Estland. Foto: Ireen Trummer. Kilde: Wikimedia Commons. Fri lisens.

Den 12. Mars 2020 fikk nordmenn en beskjed som endret hverdagen radikalt. Norge stengte ned. Usikkerhet og utrygghet kom med det samme. På et døgn gikk mange menneskers liv fra rutine til kaos. Fra trygghet til uforutsigbarhet.

Mennesker er avhengige av å kunne forutse deler av hva som skal skje i nærmeste fremtid.[i] Det er viktig for oss å kjenne på en fornemmelse av å ha noe konstant i livene våre. I møte med sykdom kan denne fornemmelsen forsvinne for mange. Dette kan resultere i at mange følelser og kognitive prosesser settes i spill, for eksempel usikkerhet og uforutsigbarhet.[ii] Kontinuiteten i hverdagslivet forsvinner gradvis, når hverdagen blir å ikke vite hva morgendagen kan bringe. Dette gjelder også tydeligvis når sykdommen stadig bare er en potensialitet – som med korona. Det kan fornuftig nok innvendes at det er samfunnets innstramninger som regulerer vår hverdag, og ikke viruset i seg selv – men det ene er jo skyld i det andre. Først tre-fire måneder etter nedstengingen kunne vi forsøke å returnere til en slags normaltilstand, til jobb og skole. Selv nå, seks måneder etter nedstenging, er hverdagen ikke som den var før korona inntraff. Det er som sagt en risikofaktor for mennesker å gå for lang tid i usikre og uforutsigbare omgivelser, men hvor skal tryggheten og forutsigbarheten finnes? Hva gjorde det norske folk, stilt ovenfor disse betingelsene? Jo, de tok på seg gode sko og sa «vet du hva jeg trenger? En hengekøye.»[iii] Det norske folk gikk på tur. De overnattet utendørs. Og de var på norgesferie. Friluftslivforretninger økte omsetningen som aldri før, og dette i et land hvor det i forveien ble brukt enorme summer på utendørsutstyr.[iv] Når krisen inntraff, var det altså naturen som utgjorde fluktmuligheten.

Norges store filosof og eventyrer, Arne Næss, utarbeidet på midten av 1900-tallet en filosofisk retning han døpte dypøkologien.[v] Hans filosofi baserer seg på hvordan mennesket inngår i et stort økosystem, på samme premisser som alle andre organismer som eksisterer på denne jordens overflate. Ifølge Næss, er vi en del av en helhet, en entitet, som vi ikke kan fraskrives deltagelse i. Dette involverer også at vi må erkjenne en tilværelse hvor mennesket ikke står i sentrum. Ved å tvinge mennesket i sentrum, som Næss mener vi har gjort i altfor mange år, tvinger vi mennesket inn i en unaturlig posisjon, hvor vi samtidig skaper en distanse fra vår aktuelle tilstand til vår opprinnelige naturlige posisjon. Dette innebærer da følgelig et liv hvor mennesket er nødt til å anerkjenne at det er nødvendig å nedprioritere egne behov – noen ganger. Vi lever sammen med skogen. Alt har like stor rett til liv, og vi kan ikke tvinge naturen til å følge menneskeskapte premisser. Det er ikke uten grunn at vår tid kalles den Antropocene tidsalder. Mennesket har kommet til et punkt hvor vi kan styre verdens gang, og nekter å anerkjenne ansvaret som følger med den posisjonen. Arne Næss var derimot ikke-antropocen i sitt verdensbilde. Vi er nødt til å gå tilbake til en tilstand hvor vi kan anerkjenne økosystemets eksistens. Ved å kunne gjenoppdage vår naturlige posisjon som delaktige i et økosystem, men ikke sentrum for det, kan man så også dra nytte av det. Fra klinisk psykologisk forskning vet vi at ensomhet er en av de største risikofaktorene for dårlig psykisk helse.[vi] Ved å skape en relasjon mellom individet og dets omgivelser, vil følelsen av ensomhet naturlig dempes. Ved å finne tilbake til det «opprinnelige», ved å erkjenne deltakelsen i økosystemet, vil det skapes en følelse av trygghet i eksistensen. Allerede her kan det skimtes noen av de positive elementene som antas å oppstå ved opphold i naturen.

Hengekøye i Luttrell Psalter (c. 1330). Kilde: Wikimedia Commons. Fri lisens.

Det finnes også psykologiske teorier som forsøker å forklare naturens effekt på psykisk helse. Det amerikanske psykolog-ekteparet Rachel og Stephen Kaplan lanserte i 1989 en teori som tar utgangspunkt i menneskers behov for oppmerksomhetsrestitusjon.[vii] Attention Restoration Theory argumenterer for hvordan vi har en begrenset mengde kognitive ressurser, som konstant tømmes i den moderne hverdagen på grunn av mange stressfaktorer og kontinuerlige krav om oppmerksomhet fra omgivelsene. For å kunne fylle opp de mentale batteriene igjen, er vi nødt til å oppholde oss et sted hvor vår hjerne ikke behøver å arbeide på høygir i lang tid om gangen.[viii] Naturen blir det opplagte svaret for Kaplan. Vi har tross alt brukt tusenvis av år på å tilpasse oss naturen, og den er simpelthen lettere å forholde seg til for den menneskelige hjerne enn de kulturskapte omgivelsene som er utviklet de siste 100 årene.[ix] I lys av menneskeartens utviklingshistorie er det rimelig å anta at mennesket ikke klarer å tilpasse seg omgivelsene like fort som omgivelsene endrer seg. Naturen derimot, det nærmest uberørte, er forutsigbar for den menneskelige hjerne. Der kan vi slappe av, der kan vi lade opp. Den skogen vi går på søndagstur i er den samme våre tippoldeforeldre gikk i som barn, eller i det minste en nær variant av den. Hvordan naturen forholder seg til oss, og vi til den, ligger latent i oss. Det er innkodet fra unnfangelsen av.

Idéen om at mennesket har gavn av opphold i naturen, kommer ikke fra det 20. århundre. Historisk sett har både urfolk i Canada, USA og Australia anvendt naturen som konkret terapirom.[x] Også her i Norge har det i den samiske kultur vært tradisjon for å bruke naturen i helsefremmende kontekst, for eksempel representert i sjamanistiske riter. De siste årene er det blitt utarbeidet flere profesjonaliserte tilnærminger til det å flytte terapirommet ut i naturen. Både i de ovennevnte landene, men også hos våre naboer i Danmark og store deler av Europa, er det voksende interesse for, og tilbud om, hvordan naturen kan brukes som en del av psykologisk helsehjelp. Wilderness Therapy, Adventure Therapy og det norske Friluftsterapi er eksempler på diverse terapeutiske tilnærminger til profesjonalisert helsehjelp i natur. Ved å flytte samtalen ut i naturlige omgivelser, søkes det å fasilitere en form for aktiv tilstedeværelse som vanskelig kan gjenskapes i byens kaos. Det er en grunntanke i denne tilnærmingen at mennesker har godt av å være i naturen og kan lade opp på en annen måte rundt et bål, enn det er mulig å gjøre i en by hvor man konstant stimuleres. Vi er nødt til å lade opp et sted, jamfør Kaplans teori. Kriser og utfordringer i hverdagen blir lettere å håndtere om vi kan finne trygghet og forutsigbarhet i noe annet – noe naturen alltid kan tilby. Naturen blir grunnsteinen i terapien, og den blir i seg selv anvendt som et «helbredende» element i terapiforløpet.

Om det nå er slik at det moderne mennesket ikke har en latent forbindelse til naturen, må det sies at den generelle befolkning under CoVid-19, har utvist imponerende psykologisk spisskompetanse om hvordan man best håndterer krisetilstander – som jo en global pandemi er nødt til å kunne kalles. Mennesker som aldri har lest psykologi, har simpelthen av seg selv funnet ut av den beste løsningen. Den intuitive reaksjonen var å søke det forutsigbare. Hvor finnes tryggheten i kaoset? Svaret var naturen. Det i seg selv kan antas å være evidens som taler for en intuitiv og instinktiv forbindelse mellom menneske og natur. En videre tolkning av dette er å erkjenne at Arne Næss var inne på noe vi aldri har hatt mer bruk for enn nå. En idé om at det kanskje finnes noen sammenhenger vi egentlig ikke kan løsrive oss fra. En forståelse av at det finnes en verden utenfor oss selv, som alltid vil ha plass til oss, så lenge vi ikke forsøker å tvinge den til å leve på våre premisser.


[i] Shelley Taylor, Health Psychology. New York: McGraw-Hill Education, 2018 ,123; Donald Hiroto, og Martin Seligman, «Generality of Learned Helplessness in Man.» I Journal of Personality and Social Psychology 31, no. 2 (1975): 311-327.

[ii] Taylor, Health Psychology (New York: McGraw-Hill Education, 2018), 221.

[iii] Eilin Spolén Juva og Mette Vollan (2020). «Eksplosjon i hengekøye-salg: – En av tiårets største trender.» NRK. Hentet fra https://www.nrk.no (02.09.20).

[iv] Bo Lilledal Andersen og Nils Fridtjof Skumsvoll, (2019). «Vi bruker 15 milliarder i året på utstyr: – Stiene har blitt en catwalk.» NRK. Hentet fra https://www.nrk.no (15.09.20)

[v] Arne Næss, «The Shallow and the Deep, long‐range Ecology Movement. A Summary. » Inquiry (Oslo) 16, no. 1-4 (2008;1973;): 95-100.

[vi] Aline Richard, Sabine Rohrmann, Caroline L. Vandeleur, Margareta Schmid, Jürgen Barth og Monika Eichholzer. «Loneliness is Adversely Associated with Physical and Mental Health and Lifestyle Factors: Results from a Swiss National Survey.» PLoS One 12, no. 7 (07, 2017). doi:http://dx.doi.org/10.1371/journal.pone.018144;
John T. Cacioppo, Mary Elizabeth Hughes, Linda J Waite, Louise C. Hawkley og Ronald A. Thisted. «Loneliness as a Specific Risk Factor for Depressive Symptoms: Cross-Sectional and Longitudinal Analyses.» Psychology and Aging 21, no. 1 (2006): 140-151. 2

[vii] Rachel Kaplan og Stephen Kaplan, The Experience of Nature: A Psychological Perspective. Cambridge: Cambridge University Press, 1989.

[viii] Nevin J. Harper, Kathryn Rose & David Segal, Nature-Based Therapy – a Practitioners Guide to Working Outdoors with children, Youth and Families. Canada: New Society Publishers, 2019.

[ix] Ibid.

[x] Anita Pryor, Cathryn Carpenter, & Mardie Townsend. «Outdoor Education and Bush Adventure Therapy: A Socio-Ecological Approach to Health and Wellbeing.» Journal of Outdoor and Environmental Education 9, no. 1 (2005): 3-13.

Legg inn en kommentar