Når lidelse blir nytelse

Skrevet av Anna Maria Huschka

Illustrasjon: Mina Brattsti Bache-Mathiesen

Hver dag, og gjerne flere ganger om dagen, oppstår det en sugende fornemmelse under brystet når flere timer uten mat har passert. Denne følelsen forteller at det er på tide å innta næring. Kroppen, ja alle dens muskler, organer og celler, gir beskjed om at de trenger påfyll. Beskjeden er klar, for om det går lenge nok kan det føles ut som om magesekken vrenger seg. Det er rett og slett en følelse av krampe, som kan variere i intensitet fra et lett stikk til uutholdelig smerte. Den kan vare fra noen få sekunder til flere minutter. Magesekken skriker til slutt om mat, så høyt at den faktisk kan lage lyder. De fleste av oss opplever denne følelsen som vond, smertefull og dermed uønskelig. Derfor lytter vi naturligvis til kroppen, og forsøker å fjerne denne følelsen gjennom inntak av mat – gjerne med mat som kan nytes. Appetitten kan bli enorm, men for noen er utrolig nok appetitten på sult det som smaker best.

Siden 1500–1600-tallet har det i Vesten foregått en generell prosess vi kan kalle det «moderne prosjektet». Ny teknologi og ny vitenskap, som følger av den vitenskapelige revolusjon, bidro til en endring i Vestens tankesett. Dette nye tankesettet kan kalles «moderniteten». Espen Schaaning presenterer i sin bok, Modernitetens oppløsning, noen kjennetegn ved denne moderne tenkemåten. Blant kjennetegnene nevner han troen på sannheten, troen på siste-instanser (det vil si den instansen som sannheten hviler på, som man ikke kan gå bakom) og troen på framskrittet. Sansene og fornuften er siste-instansene det moderne mennesket trodde at sikker kunnskap baserte seg på. Det er kun gjennom sansene og fornuften at man finner det som er grunnleggende sant, man kommer altså ikke utenom siste-instansene, og de utgjør det sikre forankringspunkt. Som en konsekvens av troen på siste-instanser vokser også troen på fremskrittet frem, for det er kunnskapen, og fornuften, som skal bringe utviklingen fremover. Disse måtene å tenke på utgjør det moderne prosjektet.[1]

Spesielt etter tragediene man ble vitne til i første- og andre verdenskrig, sitter Vesten igjen med et annet bilde av seg selv og verden, og samtidig som modernismen som litterær retning når sitt høydepunkt, går moderniteten mot slutten. De nylige erfaringene fører nemlig til at man innser at de moderne forestillingene er høyst problematiske, og man kan dermed skimte modernitetens oppløsning.Litteraturen som gis ut etter 1918 er gjennomsyret av krigens erfaringer, og skildrer det vi kan kalle moderne erfaringer. Den moderne erfaringen kjennetegnes av at det er et misforhold mellom verden og opplevelsen av verden, mellom det ytre og det indre. Samtidens forfattere søkte under overflaten. De var på leting etter en dypere mening i menneskets bevissthet. Individets indre liv, fylt av skyld, indre konflikter og drevet av dødsdriften, opptok modernistene. De ønsket å undersøke det dystre møtet mellom menneskets natur og vår kultur, og beskriver ofte forholdet mellom det bevisste og det ubevisste, og menneskets avvikende og komplekse personlighet. Opplevelsen av verden som absurd og meningsløs, som også går under beskrivelsen kafkask, er selve den moderne erfaringen.[2]

Franz Kafka (1883–1924) sin korte novelle, En sultekunstner fra 1922, portretterer nettopp en profesjonell sultekunstner. I Europa, på slutten av 1800-tallet, var sultekunstnere populære attraksjoner. De ble ofte fremvist på sirkus sammen med andre mennesker utenom det vanlige. Kafka sin sultekunstner reiser fra by til by hvor publikum følger ham mens han sulter seg selv i opptil 40 dager. Innesperret i et bur sitter han «blek, i sort trikot, med mektig fremspringende ribben»[3] på noe halm og utgjør en attraksjon som publikum kan komme å se på. Innbyggerne i byen de besøker er ekstatiske over sultekunstneren, og de kommer gjerne innom hver dag for å følge utsultingen. I tillegg har kunstneren voktere som ser til at han ikke spiser når ikke publikum er til stede.

Sultekunstneren mener selv at det å sulte seg er en lett sak – ja faktisk den letteste. Sirkusets impresario var den som måtte sette en grense for sultingen. Grensen ble satt ved førti dager, for på dette tidspunktet opplevde ikke publikum lenger nytelse ved synet av sultekunstneren, men snarere lidelse, og da sluttet de å komme.

På den førtiende dagen ble altså døren til buret, omkranset av blomster, åpnet, en begeistret tilskuerskare fylte amfiteateret, et militærorkester spilte, to leger gikk inn i buret for å ta de nødvendige prøver av sultekunstneren, resultatene ble forkynt for salen gjennom en megafon, og til slutt kom to unge damer, lykkelige over at nettopp de ved loddtrekning var tatt ut til å følge sultekunstneren ut av buret et par trinn ned, der det på et lite bord var servert et omhyggelig utvalgt måltid for pasienter. Og i dette øyeblikk satte sultekunstneren seg alltid i motverge.[4]

Sultekunstneren fremstår som en helt da den førtiende dagen med sult er nådd. Publikum er i ekstase denne dagen, for de kan overhodet ikke forstå hvordan noen frivillig kan sulte seg selv i så lang tid, det er for dem ubegripelig. Derfor blir den førtiende dagen den største attraksjonen.

Alle tilskuerne opplever en lettelse over at de 40 dagene med sult er omme, og alle er nysgjerrige på å se den utsultede innta mat etter alle disse dagene. Naturligvis må han komme til å kaste seg over maten, og antageligvis oppleve en følelse av eufori ved smaken av mat igjen, tenker publikum og gleder seg til synet av det. Alle nyter på den førtiende dagen, utenom sultekunstneren selv. Han er totalt uinteressert i berømmelsen han får, for sultekunstneren blir aldri tilfreds:      

hvorfor slutte akkurat nå etter førti dager? Han kunne holdt ut lenge, ubegrenset lenge ennå; hvorfor slutte nettopp nå når han var i den beste, ja ikke engang var kommet til den beste sulten ennå? Hvorfor ville man frarøve ham den berømmelse det var å sulte videre, ikke bare å bli tidenes største sultekunstner, som han jo antagelig var allerede, men også overgå seg selv inntil det ufattelige, for når det gjaldt evnen til å sulte seg selv kjente han ingen grenser.[5]

Sultekunstneren blir ikke mett på sulten. For sultekunstneren er det lidelse, gjennom sulten, som oppleves som nytelse, og ikke den berømmelsen som publikum antar vil oppleves som nytelse for sultekunstneren.

Hvorfor skulle så noen ønske å sulte seg slik sultekunstneren gjør? Den moderne erfaringen som ble beskrevet tidligere kommer tydelig til uttrykk i Kafkas novelle, og kan gi oss noen perspektiv på nettopp det. Forholdet mellom det indre og det ytre, som kjennetegner modernismens litteratur, blir tydelig i forholdet mellom sultekunstneren og publikum. Derfor vil jeg nå se på Kafkas novelle i lys av en vending utover som ser på individets plass i verden, og deretter en vending innover mot individets indre verden.

I lesingen av Kafkas novelle oppleves det som et misforhold mellom kunstneren og tilskuerne, og man får følelsen av at noe ikke stemmer. Man kan forstå det som at publikum illustrerer den ytre og gamle verden, det vil si den verden hvor troen på sannheten, siste-instanser og fremskrittet fortsatt er tilstedeværende før moderniteten går i oppløsning, og at sultekunstneren er bildet på individets plass i denne større verdenen. Vi vender blikket utover i den absurde verden hvor folk drar for å se på sultekunstnere. Her prøver sultekunstneren å finne sin plass og skape mening i den absurde verden, for erfaringene fra krigen hadde gjort at menneskene opplevde verden som fragmentert og meningsløs. Han prøver med andre ord å finne sannheten. Imidlertid ser det ut til at de har to ulike oppfatninger av verden. «I tilsynelatende glans, æret av verden, men midt i alt dette stort sett trist til sinns, og stadig tristere til sinns, fordi ingen forstod å ta dette sinn alvorlig.»[6] Sultekunstneren opplever seg fremmedgjort i verden, for ingen ser ut til å forstå hans kunst. «Sultekunstneren bedro ingen, han arbeidet ærlig og oppriktig, men verden bedro ham for hans lønn».[7] «Det er en avstand mellom publikum og sultekunstneren, for de forstår verken hans sinn eller hans kunst. Sultekunstneren og publikum tenker simpelthen annerledes, de har rett og slett to ulike oppfatninger av verden, og da også en annen oppfattelse av hva nytelse er.

I en absurd og fragmentert verden går moderniteten i oppløsning som et symptom på at troen på sannheten, siste-instanser og fremskrittet har gått i oppløsning. Krigen lot som sagt folk innse at disse forestillingene var høyst problematiske, for finnes det lenger noe som kan kalles for sikker kunnskap i en absurd verden? Man sitter igjen med en erfaring av verden som nettopp irrasjonell. Ja, hva kan man i det hele tatt vite om nytelsens natur? For publikum er det berømmelsen og alt som hører med den på den førtiende dagen, men den moderne erfaring forteller oss at sansene bedrar. For sultekunstneren derimot er det nemlig sulten som nytes, det er lidelse som blir nytelse. Publikum blir bildet på den gamle verden hvor man tar de gamle sannhetene for gitt, også de hva gjelder nytelse. Derimot blir sultekunstnerens oppfatning av hva nytelse er et uttrykk for modernitetens oppløsning. Sannhetsdiskursen var nemlig bygget på andre strukturer før krigen enn etter krigen, og dette undergraver troen på sannheten. De sannhetene man tidligere anså for sanne ble fragmentert etter verdenskrigene, og optimismen det moderne prosjekt førte med seg har gått i oppløsning.

Forfatterne i modernismen var, som nevnt, opptatt av individets indre liv. Den dystre siden av menneskenaturen, og novellen til Kafka gir tydelig uttrykk for et psykisk forløp. Dette kommer klart til uttrykk gjennom sultekunstneren. Han forsøker å skape mening i den absurde tilværelsen, uten gitte sannheter, og søker derfor etter mening i det absurde, nemlig sultekunsten. Han sulter seg «fordi jeg ikke greide å finne den maten som smaker meg. Hadde jeg funnet den, så tro meg, da hadde jeg ikke vakt noe oppstyr, men spist meg mett som du og alle andre.»[8] Meningen finner han ikke i det gitte, men i det banale forholdet mellom nytelse og lidelse. Den eneste måten han greier å finne mening på er ved å ikke spise, og han sier at «jeg må sulte meg, jeg kan ikke annet».[9] Fordi han ikke kan ta kontroll over den ytre verden, forsøker han i stedet å ta kontroll over sitt eget indre liv. Modernismens kjennetegn kommer klart til uttrykk ved at Kafka skildrer forholdet mellom det ytre og det indre, mellom makt og avmakt og det rasjonelle og irrasjonelle. Det er menneskelig å søke etter en makt, altså en forståelse eller mening, ved tilværelsen som kan være så overveldende. I en absurd verden hvor man føler seg maktesløs er det rasjonelt å omfavne det irrasjonelle, for eksempel sulten. Den moderne erfaringen forteller oss at sterke følelser trumfer de kloke, rasjonelle tanker.

I den dystre og absurde verden som Kafkas samtid var, kan heller ikke sultekunstneren lykkes. Etter hvert som tiden går, mister sultekunstneren sin troverdighet. Publikum kan ikke tro på at noen kan gå i 40 dager uten å ta til seg noen form for næring – det er jo absurd å frivillig utsette seg selv for en slik lidelse. Det er altså bare sultekunstneren som kan være den fullstendig tilfredse tilskuer for sin egen sult. Derfor mister sultekunstneren sin popularitet og sitt publikum, synet av han får simpelthen publikum til å lide. «Jeg har bestandig villet at dere skulle beundre sultingen min»,[10] sa sultekunstneren, men den ytre verden forstår ikke kunsten ved det å sulte seg. Derfor glemmes sultekunstneren, og ingen har lenger kontroll på hvor mange dager sultekunstneren har sultet seg. Sultekunstneren dør. Han dør altså uten at hans estetiske prosjekt er fullbyrdet, og uten berømmelse. Verden er med andre ord ubegripelig og meningsløs. Akkurat som at verden er fragmentert har troen på sannheten, troen på siste-instanser og troen på framskrittet uten tvil blitt fragmentert. Moderniteten har gått i oppløsning. Derfor utforsker man gråsonen mellom kropp, sanser, fornuft og det mystiske ved nytelsens natur.


[1] Schaaning, Espen. Modernitetens oppløsning. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2018, s. 14-18.

[2] Perry, Marvin. Western Civilization: A Brief History. Boston: Wadsworth, Cengage Learning, 2019, s. 300-304.

[3] Kafka, Franz. En sultekunstner. Oversatt av Trond Winje. Norge: De norske Bokklubbene, 199. s.195.

[4] Ibid, s. 197-198.

[5] Ibid, s. 198.

[6] Ibid, s. 199.

[7] Ibid, s. 204.

[8] Ibid, s. 204.

[9] Ibid, s. 204.

[10] Ibid, s. 204.

Legg inn en kommentar