Bokanmeldelse: Raseriets tidsalder: En historie om nåtiden

 

Anmeldelse, Raseriets tidsalder: En historie om nåtiden
Pankaj Mishra, 2017. Til norsk av Agnete Øye, 2018.
SolumBokvennen
Tekst — Eilif Guldvog Hartvedt

 

Pankaj Mishras Raseriets tidsalder forsøker å røske opp i vår tids framvoksende polarisering og radikalisering. Mishra hevder at de politiske vanskelighetene vi ser i dag følger et mønster som finnes gjennom hele modernitetens historie: At de som ikke får ta del i modernitetens goder begjærer rikdommen og velstanden det kommer lovnader om fra modernitetens framskrittstanke. Boken er en for enkel framstilling til å bringe noe vesentlig fram, mener vår anmelder.

Raseriets tidsalder ble en internasjonal hit da den traff markedet i fjor. Nå kommer den i norsk oversettelse av Agnete Øye. I norsk presse ble den stort sett omtalt som en innsiktsfull fremstilling av vår tids problemer og vanskeligheter. Boken kom ut midt i strømmen av det Mishra kaller «jordskjelv [som] avdekket bruddlinjer jeg følte hadde vært knapt merkbare i mange år …», nemlig fenomener som Brexit, Donald Trump, IS, og hinduistiske nasjonalister som overtok makten i India. Videre i prologen skriver Mishra at denne boken skal være et «forsøk på å forstå forvirrende, og ofte smertefulle, erfaringer ved å se nærmere på en splittet moderne verden, denne gangen fra synsvinkelen til de som kom sent til moderniteten og følte seg forbigått eller skjøvet tilbake – slik mange unge mennesker også gjør i dag.» Det er med andre ord ikke et lite ambisiøst prosjekt Mishra har satt seg fore: Han skal forstå følelsene fra en annen tid, og han skal se sinnet til vår tids unge inn i disse følelsene fra tidligere tiders skikkelser.

Hva er så Mishras vei til å forstå oss selv, hva er hans «historie om nåtiden»? Han begynner som man gjerne gjør med å framheve viktigheten av industrialiseringen av verden. Mishra sier det er «lett å overse hvor fullstendig ny denne utviklingen [industrialiseringen] var» og han fremhever videre at industrialiseringen sammen med de påfølgende revolusjonene, særlig den franske og den amerikanske, «markerte et skarpt brudd i den historiske kontinuiteten og ga startskuddet til en epoke preget av bevissthet om verden som ett sted.» Så langt har vi en ganske typisk framstilling av moderniteten. Han går videre med å se på opplysningsfilosofenes bearbeiding av denne nye verdenen, hvordan de trakk verden vekk fra religionen og inn i troen på kunnskap, sivilisasjon og staten. Han bruker Diderot, en av de store herrer i den franske opplysningen for å redegjøre for opplysningsprosjektet. Diderot sa: «Alle ting må granskes, debatteres, undersøkes uten unntak og uten hensyn til noens følelser […]. Vi må ri skarpskodd over alle disse gamle infantilitetene, velte hindrene som fornuften aldri har reist, og gi kunsten og vitenskapen tilbake den friheten som er dem så dyrebare.» Og det er dette som er modernitetens byggestein for Mishra: Moderniteten synes å være den nysgjerrigheten som brutalt røsker opp historiens til da evigvarende kontinuitet og kaster verden ut i en gudløs uorden, og her tar man ikke hensyn til noens følelser – her veltes steinene om hverandre.

For å illustrere denne modernitetens uorden utforsker Mishra forholdet mellom Voltaire og Rousseau i omkring 100 sider hvor han dyrker den veletablerte dikotomien dem to imellom: Voltaire som den usympatiske, arrogante narsissisten som kun var ute etter å dyrke seg selv og sitt eget; Rousseau som den utenforstående, ensomme vandreren og drømmeren som hadde så mye følelser og som ikke klarte, eller ønsket, å henge med i opplysningstenkernes bøtteballett. Det å forstå Rousseaus fiendskap og utenforskap til og fra de franske opplysningstenkerne er Mishras vei inn i moderniteten. Videre følger han Rousseaus innflytelse på tyske romantikere, tyske romantikeres innflytelse på europeiske fascister, og sammenhengen mellom tidligere ekstremisme og dagens. Rousseau er med andre ord modernitetskritikkens urgrunn, og han tillegges i denne boken en helt enorm betydning, og en helt enorm originalitet.

Rousseau er fortellingens store protagonist og katalysator der han som den første motsetter seg opplysningens krav og for det blir fordømt til ensomt eksil. Denne bevegelsen har blitt en kjent bevegelse i moderniteten, hevder Mishra: De som enten ikke ønsker, eller de som ikke evner, å være med på modernitetens tog blir kastet utenfor. Og det er gjennom dette utenforskapet og den misunnelsen dette skaper at raseriet oppstår. Med andre ord er det en fortelling vi kjenner godt: Det privilegerte Vesten og de misunnelige Andre.

Mishra har en fot innenfor det stadig økende forsøket på å skrive en form for global historie. Han ser sammenhenger mellom europeiske intellektuelle bevegelser, og hvordan disse blir lest i andre land, for eksempel India, Japan og til og med i IS. Eksemplene er i og for seg opplysende, og han evner på en medrivende måte å presentere perspektiver jeg ikke kjenner til, og som jeg vil anta den gjengse leser ikke kjenner til. Problemet ligger altså ikke i fravær av innføringer og opplæring. Problemet ligger i måten problemene presenteres. Av det Mishra skriver om kjenner jeg best til den franske og den tyske intellektuelle verden fra midten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Særlig hans fortelling om Voltaire og Rousseau er på et så overflatisk historisk nivå at det er vanskelig å helt se verdien av perspektivene han bringer fram. Når den franske opplysningen i tillegg er den epoken Mishra vier mest plass, halter bokens historiske verdi.

Nå skal det sies at Mishra ikke ønsker å skrive en «oversikt over intellektuell historie», og at han heller ikke vil framstille et «enhetlig narrativ om opphavet til og spredningen av ideer og ideologier …». Snarere vil han «avdekke enkelte tilbakevendende historiske fenomener verden over, og deres felles kilde i en av de mest usedvanlige hendelsene i menneskehetens historie: framveksten av en kommersiell-industriell sivilisasjon i Vesten og hvordan den ble gjentatt andre steder i verden.» Mishra ønsker å granske denne forplantningen av vestlige idéer i verden gjennom seg selv, ettersom han er et indisk «Vestens stebarn» og selv vet hvordan «de sprikende erfaringene som beskrives av de polemiske representantene for Øst og Vest […] kan eksistere i en og samme person», altså i ham selv. Og det er fra dette subjektive blikkets lesninger av historiske skikkelsers følelser at vi skal få mulighet til å forstå «raseriets tidsalder», som Mishra døper vår egen tid.

teksten fortsetter under bildet.
Mishra. Her avbildet med et skarpt og noe skråsikkert blikk.

Man kan spørre seg hva hensikten med å skrive et 350-sider langt verk om intellektuell historie, eller mentalitetshistorie, uten egentlig å ha med noen metodiske refleksjoner. Det åpenbare svaret ligger selvsagt i Mishras subjektive vending. Han ønsker ikke å skrive et historisk verk. Han ønsker å gi oss sin egen opplevelse av historien. Mishra ønsker å bruke historien for å legitimere sin egen forståelse av samtiden. Akkurat dette, at Mishra har et sterkt brennende ønske om historiens aktualitet, gjør at hans historiske kilder må granskes nøye, og måten han anvender disse kildene for å forklare vår egen tid må kjøres gjennom en nøysom kvern som kan bryte ned og avkle argumentene hans. Slik er det hver gang noen ønsker å bruke historien for å forklare samtiden. Med Raseriets tidsalder er dette vanskeligere ettersom forfatteren og forlaget ikke har gitt oss tilgang til kildehenvisninger. Dermed er det vanskelig å sette Mishras historiske anvisninger inn i noen kontekst, og det er derfor også vanskelig å kritisk undersøke Mishras (mis)bruk av historien. Jeg skal videre i denne omtalen belyse det jeg anser som Raseriets tidsalders problem ved å komme med et kort eksempel på hvordan Mishras framstilling av forholdet mellom Rousseau og de franske opplysningstenkerne er grovt forenklet. Ettersom Mishras tillegger Rousseau en viktig rolle i modernitetskritikkens kanon får boken etter min mening mange følgefeil derifra.

I forsøket på å stable et forståelig bilde av snålingen Jean-Jacques Rousseau på beina er det gjort mange forsøk på å forstå hvor denne motviljen til moderniteten egentlig kommer fra. Det kan være lett å tenke at Rousseau er et radikalt brudd fra de andre franske opplysningstenkerne. Men når man begynner å granske fortellingene om Rousseau finner man også raskt motstridende vinklinger, særlig mellom hva Rousseau selv mener å ha sagt og gjort, og hva opplysningsfilosofene mener å ha sagt og gjort. Mishra bruker for eksempel Rousseaus egen beskrivelse av øyeblikket hvor han ble konfrontert med modernitetens bakside som et definerende eksempel. Det er en historie om Rousseau som på vei til fengselet i Vincennes for å besøke sin venn Diderot leser en tekstutlysning fra universitetet i Dijon som ønsker perspektiver på om vitenskap og kunst har «bidratt til å forfine sedene», og slik til framskritt. I Rousseaus biografiske framstilling bryter han sammen under treet, hulkende, gråtende, fordi han blir truffet av verdens misere, han forstår at menneskene kjemper en grunnløs kamp. Hadde han bare kunnet redegjøre for en fjerdedel av de tankene som kom farende gjennom hodet i disse lange minuttene ville han ha påvist menneskehetens moderne falitt, hevder han.

Diderots fortelling om hendelsen er en ganske annen: Ifølge Diderot kom Rousseau på besøk til ham i fengselet en dag og hadde med seg denne tekstutlysningen. På spørsmålet om kunnskapen og vitenskapen hadde gjort verden til et bedre sted hadde Diderot spurt Rousseau hva han selv mente. Rousseau svarte «Jeg sier naturligvis ja,» hvorpå Diderot kontret med «som alle dumrianer […] alle middelmådigheter ville gå den veien. Den motsatte veien åpner nye felter både for tenkningen og for veltalenheten.» Hvilken av de to historiene som egentlig er sann er det vanskelig å vite. Men det er et vesentlig poeng i fortellingen at Rousseaus modernitetskritikk kanskje ikke kom fra ham selv, men at den faktisk kom fra opplysningsfilosofene, og dermed fra selve modernitetsjagerne.

I moderniteten har det fortsatt litt på samme måte: Motstanden kommer fra innsiden. Kritikken og opposisjonen begynner i institusjonelle elitemiljøer som forholder seg kritisk til hvordan verden er, de velter hver stein, som Diderot skal ha sagt, og de spør om verden er blitt bedre. Det har den kanskje ikke, eller kanskje den har det, alt etter øyet som ser. Men i denne steinveltingen skal ikke eliten rydde i steinhaugen igjen. Å sortere steinene er ikke den akademiske elitens fremste kvalitet. Det er å vende steinene som er akademikernes styrke.

Det store problemet, som så mange i vår tid påpeker, er at samtidig som man oppdager problemer og snur hver stein, klarer man ikke å gjøre noe med det. Hvorfor gjør man ikke det? Mishra kommer med mange eksempler som skal vise at det er dette forholdet mellom de privilegerte og de misunnelige som stopper det hele opp, gang på gang. At det i dag er forholdet mellom de rike globalkapitalistiske kreftene som styrer skuta som ikke ønsker å gi de Andre innpass i frykt for å miste det de allerede har. At fordelingen av goder, enten sosiale, økonomiske eller kulturelle, er så vanskelig fordi man alltid ønsker mer, og man frykter alltid for å miste alt. Som en forklaring er det i og for seg fungerende, og det er når Mishra kommer med historiske eksempler på denne fordelingen at han er på sitt sterkeste. Men bindingen mellom moderniteten og de herskesyke som skal beholde all makt er ikke absolutt. Det fantes mennesker som ville beholde makt også før Diderot begynte å vende hver stein.

Moderniteten vokste fram nettopp for å bryte opp i maktstrukturer, slik også blant annet protestantismen gjør det før den, og post-moderniteten gjør det etter den. At det å holde på makten over lang tid skaper misnøye blant de som nødvendigvis blir ekskludert fra maktens privilegier gir seg selv. Mishras forsøk på å forklare vår tids sinne ved å vise hvordan moderniteten skaper sjalusi og begjær evner derfor ikke å finne forklaringer som er særlige for vår tid. Videre ender boka opp med å være en samling historiske anekdoter som kanskje forklarer noen historiske sammenhenger, men som ikke evner å tenke ut noe som er særegent i vår egen tid.

Kort sagt er Mishras bok ikke bare et forsøk på å velte og snu om på steinene som bygger vår tid, men det er i større grad et forsøk på å rydde i disse steinene. Mishra er absolutt ikke den eneste som ønsker å skape orden ut av historisk kaos. Det bør alltid ringe en varsellampe ved slike forsøk, særlig når boken ikke gir leseren tilgang til kilder. Ut fra Mishras tolkning av vår egen tid, nemlig at vi er sinte fordi vi ikke har reelle muligheter til å påvirke verden vi lever i, er det lite trolig at stadig flere bøker med en autoritær og pedagogisk narrativ stemme som forklarer verden ut fra seg selv er svaret på hvordan vi skal komme ut av det. Hvis det skal være et mål å gjøre radikale endringer på et politisk plan, slik Mishra ønsker, så må vel svaret være at man må tenke ting et steg videre. Og for å tenke ting et steg videre er det viktig at man er grundig i hva man tenker ut fra. Raseriets tidsalder er en bok som i liten grad reflekterer over vår egen tid, og som heller ikke reflekterer godt over historien.

Les også: Bokomtale: Syv netter

 

Legg inn en kommentar