«Gilets jaunes»

tekst — Eilif Guldvog Hartvedt
Gilets jaunes: Protestbevegelsen gjør segg lett gjenkjennelig med sine gule refleksvester

I helgen var det nye demonstrasjoner fra gilets jaunes mot økt drivstoffavgift i Frankrike. Men tidligere i uken gikk jo regjeringen ut og sa at det ikke skulle bli noen økning av drivstoffavgifter. Vår Paris-korrespondent har tatt turen ut i gatene for å se aksjonene mot en tidligere varslet avgift med egne øyne. Det hele minner ham litt om hans egen barndom, faktisk…

De siste ukene har den politiske misnøyen eksplodert i Frankrike med framveksten av den halvt revolusjonære, halvt reaksjonære, og ellers meget udefinerbare gruppa gilets jaunes. For noen måneder siden skrev jeg en artikkel om bilbrenningen som foregikk i Sverige hvor jeg refererte til filosofen Slavoj Zizeks analyser av opptøyene i Paris i 2005/2006. Gilets jaunes omtales nå som den mest brutale demonstrasjonen (opprøret) siden de massive opptøyene i forstedene til Paris i 2005. Zizeks refleksjoner omkring opptøyene den gang var at de først og fremst var slående ved sitt totale fravær av politiske kampsaker. Opptøyene virket umotiverte og tilfeldige, og i tillegg rammet de i størst grad opprørerne selv: Det var stort sett innvandrere fra fattige forsteder som satte fyr på biler og laget bråk i de fattige forstedene. Zizek tolket dette som et eksempel på storpolitisk fatisk kommunikasjon, at disse opprørerne opplevde så liten kontakt med den politiske eliten og ledelsen at de måtte sparke skikkelig fra seg for å se om de i det hele tatt reagerte.

Artikkelen om opptøyene i Sverige kan du lese her: Bilbrenning og kleint vær-snakk

 

Gilets jaunes begynte derimot å aksjonere mot noe konkret politisk, nemlig økningen av drivstoffavgifter. Forskeren Hervé le Bras har påpekt at en statistisk overvekt av aksjonistene bor i de fattigere og mindre bebodde områdene av Frankrike, det som demografisk kalles diagonale du vide. Denne diagonalen strekker seg fra nord-øst til sør-vest i Frankrike. Langs diagonalen er det problemer med avfolkning, og avstandene er følgelig større og dermed er også behovet for bil større enn i de tettere befolkede områdene. Gilets jaunes startet altså som en protest mot de økte drivstoffavgiftene fra folk som allerede opplever problemer med å få endene til å møtes, og som opplever seg som ofre for Macrons skattepolitikk, som jevnt over gagner de rike og straffer de fattige. Også fra økonomer og statsvitere rettes det kritikk mot Macrons økonomiske politikk, blant annet om hvordan den rammer de svakere i landet.

Men den siste uken har regjeringen valgt å utsette avgiften som utløste aksjonene inntil de finner en bedre måte å omfordele de på. Allikevel var det voldsomme protester i Paris i dag. Områdene rundt Triumfbuen og Champs-Elysées var stengt av for konfrontasjoner mellom politi og demonstranter. Folk strømmer til fra andre deler av landet for å delta i det som har blitt en helgetradisjon her i Frankrike: Voldelige opptøyer med brennende biler. Drivstoffavgiftene var kun en katalysator for disse protestene. Til grunn ligger en generell politisk misnøye, som man selvsagt helt fint kan se i sammenheng med Marine LePens gode valg i fjor, og helt sikkert også med opptøyene i 2005. De siste 20 årene har i det hele tatt vært en dalende kurve for Frankrike, både politisk og økonomisk. Dermed frykter innbyggerne for nåtiden og framtiden. Frankrike sliter med høy arbeidsledighet (9,3 %) og stigende fattigdom. Dette er en misnøye det franske folk har kjent på lenge. For ett år siden var Emmanuel Macron mannen som skulle redde det hele, som skulle reise nasjonen fra stagnasjon og skulle befri Frankrike for høyreekstreme krefter. Nå er han selve inkarnasjonen av alt som er galt i Frankrike – den rike eliten som bygger seg selv opp og de fattige ned.

Å gå i Paris under disse opptøyene kjennes merkelig. Politimennene som er på jobb gjør sin tjeneste, sin plikt, samtidig som mange av dem sympatiserer med gilets jaunes. De står stort sett passive med skjold, kaster nå og da tåregass for å holde demonstrantene unna, og stormer nå og da videre for å blokkere veien for aksjonistene på et nytt sted. Demonstrantene er på sin side alt fra 70-år gamle damer og menn som ønsker å støtte en sak, til hissige unge menn og kvinner med hjelm og gassmasker som helt åpenbart ikke er kommet for en fredelig demonstrasjon. Mange av demonstrantene er kampklare og de fyrer hverandre opp. Som i alle massesuggesjoner synges det, det ropes, man hauser hverandre opp og får adrenalinet til å bruse. Samtidig står politiet der med maskene sine, ansiktsløse, aggresjonsløse, stort sett passive, nå og da kastende en ny ladning med tåregass, før de løper tilbake til bilene sine for å kjøre videre for å stille seg passive et nytt sted, enda med masker, stadig uten aggresjon og ansikt, nå og da kastende en ny ladning med tåregass.

Denne kontrasten mellom aksjonister med brusende blod og adrenalin, og de ansiktsløse, aggresjonsløse politimennene er absurd. Det er jo ingen som kjemper mot noen, det er ingen kamp. Politimennene har åpenbart fått kommando om å holde seg rolige. De jager aksjonistene vekk med vannkanoner og tåregass hvis det oppstår en situasjon. Man kan se at demonstrantene tenner på disse manøvrene. Det er som om demonstrantene pirrer politiet, de ønsker at politiet skal eksplodere, de ønsker reaksjonen. De går rundt og raserer banker, minibanker, tenner på biler, knuser ruter, velter biler, ja hvis de ser en jævla blomsterpotte så knuser de den. Alt skal liksom raseres her. Og litt senere kommer politiet, og disse demonstrantene løper av gårde. Det blir ingen konfrontasjoner. Kanskje klarer politiet å arrestere en og annen, men stort sett er det bare mennesker som løper. Mennesker i gule vester, mennesker i politiuniformer.

Når jeg går rundt og ser dette, tenker jeg på hvordan jeg lekte da jeg var barn, hvordan jeg og noen kompiser kunne gjøre faenskap kun med ønske om å løpe fra det. Det var jo det vi kicka på; å tvinge noen til å agere, og så å storme vekk. Det var ingen banker å knuse der jeg vokste opp, men vi kunne leke med luftpistol eller soft-gun, kaste snøballer på biler, leke med flammer. Noen dager bar med seg en kjedsomhet vi måtte hanskes med, og da kasta vi oss ut i noe vi tenkte var gøy og litt småfarlig. Det var alltid et kick å for eksempel høre bråbremsende biler, en dør som åpnet seg for deretter å bli smelt igjen, en mann eller dame som ropte etter oss, som prøvde å løpe etter oss. Men herregud, vi var jo ungdom i god fysisk form – selvsagt løp vi mye raskere enn disse dvasne kontorrottene på vei hjem fra jobb.

Jeg sier ikke at politiet i Paris er kontorrotter i dårlig fysisk form, men akkurat som disse voksne som ønsket å få tak i oss da vi gjorde faenskap er politiet myndige mennesker som forstår den andre partens prosjekt. Når det er demonstrasjoner i demokratiske land er det ingen kamp, det er ingen krig. Det er bare sinte innbyggere som hakker løs på en by eller et politi, uten at noen kjemper tilbake. I demokratiske land skal ikke politiet, militæret eller andre statlige organer være bundne av følelser og aggresjon. Hvis alt fungerer bra, så skal de bare stå der, passivt, fram til de er nødt til å bruke mindre maktmidler som tåregass eller vannkanoner, kanskje en og annen plastkule, alt for å holde motstanden unna. Man dytter problemene vekk. Og akkurat det kan vel gjøre frustrasjonen enda sterkere, at svaret på opprørernes enorme anstrengelser bare er en gjeng politifolk som dypest sett ønsker at alle skal være trygge, og som i hvert fall ikke er interessert i noen større konfrontasjoner.

Denne helgen hadde de franske myndighetene sperret av et stort område av sentrum i Paris for å la aksjonister herje «fritt», i kontrollerte former. De kunne ikke gjort noe annet, og politiet håndterte det hele mesterlig. Det ble noen brente biler, noen knuste ruter, men det er visst sånt man må regne med i franske opptøyer. Det ble derimot ingen store konfrontasjoner, slik det ble forrige helg.

Det er selvsagt ingen rasjonell sammenheng mellom gilets jaunes politiske prosjekt om å forhindre økningen av drivstoffavgift, og de voldsomt aggressive aksjonistene i Paris disse siste ukene. Aggressivitet har vel sjelden et dypere samvær med rasjonalitet. Denne aggressiviteten virker vedvarende i det franske folk, som om de ønsker og krever at noe skal stå på spill. Deres aggressivitet møter ingen reell motstand fra høyere hold. Derimot viker regjeringen for noen av kravene, særlig dette med drivstoffavgift, og politiet bruker lettere maktmidler mot dem, alt for å skyve på problemene, for å dytte dem unna. Antakelig er dette å alltid oppleve seg dyttet unna, forskjøvet uten videre mål og mening, en grunn til aggresjonen og desperasjonen. Demonstrantene blir stadig vekk forflyttet, enten det er i en politisk prosess om skatter, eller om det er i noen voldelige demonstrasjoner hvor de må løpe vekk fra politiets vannkanoner, når de egentlig bare vil bli akkurat der i noen minutter til, sånn at de får velta noen flere blomsterpotter, eller får en skikkelig god flamme gående på den jævla bilen de har jobba med en stund nå.

Demonstrasjonene i Paris er blitt en smeltedigel av reelle demonstranter, opprørere, aksjonister og andre samlinger av folk som ikke nødvendigvis går under noen bestemt politisk fane, men som samles som en merkelig gjeng med gule vester. Og samtidig som disse opptøyene og bilbrenningene effektivt stjeler tabloidene, foregår det en klimamarsj i mange store europeiske byer, og helt reelle fredelige demonstrasjoner blant gilets jaunes rundt om i mindre byer i Frankrike som får meget få oppslag. Den politiske bevegelsen gilets jaunes er i liten grad synonymt med opprørerne som brenner biler i Frankrike. Men allikevel skal man merke seg at få av de fredelige demonstrantene i gilets jaunes aktivt avviser de mer brutale virkemidlene til aksjonistene i Paris. Hva betyr det? Det betyr i det minste at det er bred enighet i Frankrike om at det er desperate tider, og at det behøves radikale virkemidler for å få oppmerksomhet.

Legg inn en kommentar