Reisebrev fra Grækenland

Hellas har utvilsomt mer å by på enn ruiner og vakre omgivelser, men er ikke det i seg selv godt nok?
Tekst og foto: Paal André Hermansen

«AGAMEMNON!» Hvor jeg har fått dette utropet fra er noe usikkert. Jeg antar at jeg har plukket det opp fra en av de mange grusomme adaptasjonene av den trojanske mytesyklusen som dukker opp med jevne mellomrom. Uansett hvor det nå måtte komme fra hadde jeg i flere uker hatt et merkelig behov for å skrike dette navnet fra det som skal ha vært den mytiske kongens palass på toppen av Mykenes ruiner. Ikke at jeg noensinne ville ha funnet på å gjennomføre det. Mitt noenlunde sjenerte selv forhindrer meg i slikt tull. Det og frykten av å bli tilsnakket av strenge sikkerhetsvakter som blåser i fløyten bare en turist tenker på å berøre de steinene som er på avsperret område. Det hadde nok satt en demper på det som ellers viste seg å være en aldri så liten «grand tour» av Hellas. Jeg hadde noen uker tidligere ankommet Athen som deltager på ANT2222 og ANT2221, emner som blir undervist på Det norske institutt over en periode på seks uker. For mange idéhistoriestudenter er det kanskje Roma som er det store trekkplasteret, men Hellas og Athen har mye å tilby. Kurset gir en unik mulighet til å studere tekster på stedene de har en tilknytning til. Man får et litt annet perspektiv enn det man gjør ved å sitte i et mørkt og snødekket Oslo med de samme bøkene. For eksempel diskuterte vi Evmenidene av Aiskhylos på Dionysosteateret og Perikles’ gravtale på Pnyx, hvor athenerne hadde sin folkeforsamling. Kurset ble avsluttet ved å avlegge besøk på noen av de aller viktigste historiske stedene på fastlandet, inkludert Delfi, Tegea, Olympia og Korint.

Det norske institutt feirer i år sitt 30-års jubileum. Dessverre er det et jubileum med bismak, men enn så lenge er vi heldige som har et sted som dette. Slik har det ikke alltid vært. Allerede i Reise i Grækenland fra 1922 uttrykket kunsthistoriker Carl W. Schnitler et sterkt ønske om en norsk institusjon i byen som var så sentral for europeisk selvforståelse:

«Alle nationer valfarter til Athen og Akropolis som til sit aandelige ophav, og de har videnskabelige organisationer hernede, som utforsker og utnytter for den nationale kultur de værdier, som disse gamle stener gjemmer. Men vi nordmænd savnes – her som saa mangsteds.»[1]

Videre skriver han:

«Ved videnskabelige utsendinger og gjennem maalbevisst arbeide ved universitet og skole kunde vel ogsaa vi bli delagtige i den enkle og brede menneskelighet, som er antikens dypeste værdi, og som det skorter os saa uendelig meget paa. Vil nogensinde slikt kunne ske? Eller er det bare maaneskinsfantasier?»[2]

 

Jeg tror at Schnitler ville satt pris på dagens institutt, men faren for nedlegging ser ut til å true dets videre drift. Den usikre fremtiden som instituttet nå har fått, er et skritt i feil retning. Mange land har nå en egen skole i Athen, inkludert alle de nordiske. Norge, Sverige, Danmark og Finland samarbeider dessuten også om et godt bibliotek som ligger rett bak Akropolismuseet.

Athen er fremdeles en viktig historisk by. Selv om det i dag er svært få som vil påstå at alt som kan gis merkelappen «kultur» mirakuløst dukket opp på 400-tallet fvt. i Athen, betyr ikke det at byen har mistet sin relevans. Tanken om at Akropolis var grunnfjellet for vestlig kultur har hatt så stor gjennomslagskraft over så lang tid at den fremdeles påvirker oss i dag. Vi bruker antikken hele tiden, enten det er bevisst eller ei. Kursene i Athen er en gylden mulighet til å utvide sin forståelse av denne perioden, og det er synd om fremtidige studenter og forskere ikke får den samme muligheten som vi har hatt. Jeg er dog redd for at jeg taler for døve ører. I mine mørkeste stunder har jeg nesten inntrykk av at de humanistiske fagene bevisst bygges ned, og at en mulig nedleggelse i Athen bare er et ledd i denne prosessen.

Grunnfjellet for vestlig kultur har sett bedre dager.

I Mykene var den frustrerende verden av universitetspolitikk og dårlige beslutninger langt unna. Den eneste verden som betød noe, var Agamemnons kongedømme. Dette besøket var et aldri så lite høydepunkt for min del. Jeg har i det siste jobbet mye med mytene rundt Agamemnons heller dysfunksjonelle familie, så det var fabelaktig å kunne se stedet med egne øyne. Beliggenheten er spektakulær nok i seg selv. Det peloponnesiske landskapet er bare et par timers kjøretur unna Athen, men det er som en annen verden, med frodige fjellandskap og appelsinlunder så langt øyet kan se. For å komme seg til dette sagnomsuste citadellet – hvor «kanske engang Homers og tragediens store skikkelser bevæget sig»[3] – må man først forsere Mykines, den moderne bosetningen på stedet. Det er en typisk turistby, fylt til randen med diverse etablissementer som skamløst melker kulturarven for alt den er verdt. Jeg nevner i fleng hotellet Klitemnistra (ja det er slik de har valgt å gjengi navnet), og restaurantene Belle Helene, Homer, Electra, King Menelaos og Achilleus.[4]

Da byen var lagt bak oss dukket en steinhaug opp på en knaus, nokså intetsigende til å begynne med, men da vi kom ut av bussen og forbi billettluken fikk vi et bedre inntrykk av dette stedet. Det første som slår en er størrelsen på steinene som har blitt brukt i konstruksjonen. Mykenerne later til å ha ønsket solide festninger, og det er ikke uten grunn at man døpte stein-konstruksjonene som «kyklopiske». I antikken så man nemlig for seg at de var reist av kykloper. Ingen andre ville ha klart det.

Løveporten; inngangen til kong Agamemnons befestede by

Ruinene i Mykene har aldri forsvunnet helt under jorden, og allerede i antikken ble turister tiltrukket av stedet. Pausanias besøkte ruinene på 100-tallet evt. og nevner murene og den berømte løveporten, også kyklopenes verk.[5] Den gang som nå gjorde de store gravene på stedet inntrykk, og Pausanias forteller at her kan man finne den imponerende graven til Atrevs, i tillegg til Agamemnon og Elektras siste hvilesteder. Selv Klytaimnestra og Aigisthos, som våget å drepe kongen fikk sine graver her. De ble dog lagt litt utenfor murene. Med kongelig blod på hendene var de ikke verdige å plasseres innenfor, slik Agamemnon og de som ble drept med ham hadde blitt.[6] Navnene henger fremdeles igjen på gravene i dag, men vi er ikke så romantiske at vi lar oss lure. Selv om jeg må innrømme at Agamemnon aldri har føltes så virkelig som da jeg befant meg innenfor Mykenes murer. Den eneste personen som manglet i dette gravgalleriet var kongens sønn, Orestes. Hans grav befant seg ifølge Herodot i Tegea, en by i Arkadia. Denne anekdoten vitner om at det ikke bare var imponerende store steiner i murene rundt Mykene, men at man trodde også at det var eksepsjonelt store mennesker som bodde bak dem. Spartanerne var en tid på jakt etter Orestes sin grav. De hadde fått beskjed av orakelet i Delfi om at de bare kunne vinne i krig mot Tegea dersom de fikk tilbake kongssønnens skjelett. Det ble oppdaget ved en tilfeldighet av en smed som skulle grave en brønn, og inne i kisten som han fant lå et menneske med en høyde på sju kubit, altså over tre meter.[7] Med slike dimensjoner både på folk og festning er det ikke rart man ble tiltrukket av stedet. Selv den dag i dag er det nok mange som reiser til Mykene, ikke fordi det er en av de best bevarte ruinene fra bronsealderen på det greske fastlandet, men på grunn av mytologien. Det er først og fremst Agamemnons borg.

Hva skjedde så med å rope «AGAMEMNON!» utover byen? Vel, jeg nådde toppen, og som den ungdommelige typen jeg er valgte jeg å forevige på Snapchat at jeg sa «Agamemnon!» med en utestemme litt høyere enn vanlig. Dessverre spilte ikke teknologien på lag, og alt mobilen klarte å ta opp var «amemnon!» Klippet ble slettet, men opplevelsen var det ikke noe å si på. Jeg håper at flere studenter vil få muligheten til å delta på dette kurset i årene framover, at Athen fremdeles vil ha et norsk institutt og at det ikke nok en gang reduseres til å være måneskinnsfantasier.

Les mer: Menneskets uforanderlige kjærlighet til rus

 

Noter.

[1] Schnitler, Carl W. Reise i Grækenland, glimt av Italien: skildring av landskaper og kunst (Kristiania: Gyldendal, 1922), 103.

[2] Ibid., 103-4.

[3] Ibid., 15

[4] Bruken av antikke navn på denne måten er selvsagt ikke unikt for Mykines. En av mine absolutte favoritter befinner seg i Olympia. Det heter Pheidias Grill House og kan tilby gratis WC.

[5] Paus. 2. 16. 5.

[6] Paus. 2. 16. 6-7.

[7] Hdt. 1. 67-8.

Legg inn en kommentar