Omkamp mellom Macron og Le Pen

Det kommende EU-valget betegnes som det franske presidentvalgets tredje runde. President Emmanuel Macron har lenge slitt med dårlig vind i sine politiske seil. Spørsmålet er nå om Marine Le Pen og hennes partifeller kan oppnå makt, spør Martin Uleberg.

Kan Emmanuel Macron gjøre det godt i parlamentsvalget til tross for lav popularitet?
(Foto av: LUDOVIC MARIN/AFP/Getty Images)

Les mer om Europaparlamentsvalget: – Om fem år befinner vi oss i en islamsk stat (Italia) og Merkels førerangst og en grønn bølge (Tyskland)

Franske kamphaner
Franske medier kaller EU-valget for presidentvalgets tredje runde, en returmatch to år etter
at liberale Emmanuel Macron vant over høyrepopulistiske Marine Le Pen. Valget tegnes opp
som en folkeavstemning på presidentens innsats så langt. Allerede her kan vi trekke en
nyttig slutning for å bedre forstå fransk politikk: Det første og mest slående er at selv EU-
valget til syvende og sist handler om nasjonal poltikk. For franskmenn er nasjonal og
europeisk politikk uløselig knytta sammen. Den europeiske politiske arenaen ses på som en
naturlig forlengelse av den nasjonale, derfor finner vi de samme sakene og de samme
aktørene igjen her. Flertallet av partiene som stiller til valg søndag er positive til EU, og 68
prosent av franskmenn mener at EU er en god ting.

Utfordreren Marine Le Pen, her avbildet på et valgkamparrangement i Itlia i mai 2019. (Skjermdump fra Marine Le Pens Facebook).

Duellfortellingen bygges også oppunder av partiene selv, de tjener begge på den. LREM får
være alternativet for franskmennene som ønsker å styrke unionen, RN alternativet for dem
som ønsker mindre EU-innblanding og kanskje til og med frexit.
RN kaller LREM for naive liberalister, LREM kaller RNs program for urealistisk
høyrepopulisme. Alt er ved det vante. Partienes visjon for Europa var et av de viktigste
stridstemaene ved valget i 2017, slik som det er i 2019.

Selv om EU-valget ikke kommer til å velte regjeringen i Frankrike, kan valget få klare
konsekvenser for de tre siste årene i Macrons presidentperiode. Et eventuelt tap for Le Pen
vil svekke Macrons troverdighet på den europeiske scenen, og potensielt tvinge presidenten
til å roe ned reformtempoet på hjemmebane.

Macrons miserable 2018
Etter et vanskelig andre år for Emmanuel Macron trekkes EU-valget fram som en
temperaturmåler for presidentperioden. I valgkampen i 2017 kombinerte Macron
økonomisk liberal politikk med en EU-iver franskmenn ikke har sett siden begynnelsen av
nittitallet. For en president som har profilert seg så tydelig på EU-integrasjon, er det desto
viktigere å ikke tape for Marine Le Pens RN. Året som gikk, viser oss at dette ikke er like
utenkelig som i 2017.

Ved inngangen til 2018 hadde 42 prosent av franskmenn tillit til presidenten, ved årets
utgang var tallet nede i 26 prosent. Der forgjengeren Francois Hollande fra Sosialistpartiet
utsatte flere upopulære reformer til slutten av sin presidentperiode, har Macron hamret
gjennom sine reformer i lynraskt tempo. Frankrike har over lenger tid vært kjent som et land
det er umulig å reformere og et land som sliter med å tilpasse seg . Mye av skylden har blitt
lagt på de streikevillige og fragmenterte franske fagforeningene, en problembeskrivelse
Macron deler.

Derfor begynte reformprogrammet med revisjon av arbeidsmiljøloven, som blant annet tok
sikte på å redusere fagforeningenes medbestemmelsesrett. Videre ga refomen økt adgang
til midlertidig ansettelse og økt adgang til permittering. Dette utløste ikke overraskende
streiker, særlig fra den nest største fagforeningen CGT. Etter dette sto jernbanen for tur.
Som i Norge, ble toglinjene åpnet opp for konkurranse, noe som utløste (surprise, surprise)
en flere måneder lang rullerende togstreik, som til tider lammet landet. Macron lot seg ikke
stoppe, og reformen ble vedtatt sommeren 2018. Fra mai til juli sank Macrons oppslutning
fra 41 til 32 prosent. Høsten ble ikke lettere. Først ble det kjent at Macrons livvakt hadde
banket opp 1. mai-demonstranter på fritiden, og at presidentens kontor hadde forsøkt å
dekket til hele saken. Så trakk Macrons populære klima- og miljøminister seg på
spektakulert vis, live på morgenradio. Til sist forsvant også presidentens erfarne
innenriksminister Gérard Collomb tilbake til ordførerjobben i Lyon.

Gule trusler – og europeiske uvenner
Den virkelige eksplosjonen, som heller ikke har gått norske medier forbi, kom 17. november,
da franskmenn i gule vester samlet seg over 3000 steder i Frankrike. Grunnene for opprøret
var mange: reduksjon av kjøpekraft gjennom flere år, en ujevn byrdefordeling i det grønne
skiftet og Macrons fjerning av formueskatten. Men den utløsende årsaken ble økte
dieselavgifter, som jo står i grell kontrast til skatteletter for folk med stor formue.

De gule vestene har vært en politisk hodepine for Emmanuel Macron

Først undervurderte Macron de gule vestene, men ettersom den bare bredte om seg,
lanserte Macron et svar i desember: Den store nasjonale debatten. Presidenten skulle
gjennom debatter, folkemøter og innsendte forslag forankre strategien for den andre delen
av presidentperioden i folket. Ideen var å skaffe seg tid og samtidig gi inntrykk av at
presidenten lyttet til folket. Etter å ha reist landet rundt i det som liknet mistenkelig på en
tjuvstart på EU-valgkampen, kom resultatet i slutten av april. Her fikk franskmenn endelig
gjennomslag for de kjente kravene fra folkedypet: Skattelette for bedrifter og lengre
arbeidsuke for å finansiere skattelettene.

Heller ikke på den europeiske scenen har det gått knirkefritt for presidenten. Macron sies å
ha et dårlig forhold til Tysklands statsminister Angela Merkel, og senest i vinter presterte
han å havne i en så heftig krangel med Italias innenriksminister Matteo Salvini, at Frankrike
trakk tilbake sin ambassadør til Italia for første gang siden andre verdenskrig.
Et dårlig forhold til tradisjonelt nære samarbeidspartnere har gjort det vanskelig for Macron
å gjennomføre sin ambisiøse europeiske agenda. For der Macron på hjemmebane har vist
handlekraft, har han i europapolitikken foreløpig ikke fått gjennomført mer enn et frivillig
forsvarssamarbeid som skal samkjøre innkjøp av forsvarsmateriell.

Derfor er det ikke så overraskende at programmet for EU-parlamentsvalget har mye til felles
med EU-punktene fra valgprogrammet i 2017. De sentrale punktene er et felles budsjett for
eurosonen og å jobbe for en felles europeisk hær. LREM sper på med en del grønn politikk,
nye sanksjonsmuligheter mot EU-land som ikke gjør som kommisjonen sier, fellesfeministisk politikk for Europa og en trygg, om noe kjedelig førstekandidat i Nathalie Loiseau: Et voilà!
Som man sier.

Fra hard front til mykere samling
For hovedmotstanderen har de to årene etter tapet i andre runde av presidentvalget heller
ikke forbigått uten konflikter. Etter valgnederlaget gikk Marine Le Pens parti i seg selv og
stilte to grunnleggende spørsmål: Hvorfor ble valget tapt? Hvordan skulle de ta det siste steget opp maktstigen? Partiets økonomiske politikk og særlig kravet om å forlate euro-sonen ble fremhevet som
den klare syndebukken. For franskmenn hadde det skapt usikkerhet om deres egen
økonomi, og dermed var anti-euro-politikken en viktig årsak til tapet. Flertallet av
franskmenn er tross alt positive til EU. Dette fikk partiet til å rette et kritisk blikk mot
hovedstrategen bak valgkampen og en av Marine Le Pens nærmeste allierte: Florian
Philippot. Den daværende nestlederen insisterte imidlertid på at euroexit og på sikt frexit
var veiene videre for partiet, og truet med å trekke seg dersom RN gikk bort fra denne
strategien. Partiet endret til sist politikken sin på dette punktet, og nå er Phillipot rykket opp
til partileder – rett nok i sitt eget parti: Les Patriotes (LP), som måles til knappe to prosent
på målingene.

Le Pens «Front National» endret i 2018 navnet til «Rassemblement National»

Siden Phillipots exit har altså fronten i Front National blitt til det fortrinnsvis mer samlende
Rassemblement National (RN), og partiet har inntatt et noe mykere standpunkt til EU, i takt
med at franskmenn har blitt mer positive til EU. Euroen skal beholdes, og det snakkes ikke
lenger høyt om å forlate unionen. Samtidig har partiet gått tilbake til en hardere linje i
innvandringspolitikken. Blant hovedkravene deres i forkant av EU-valget finner vi: slutt på fri
flyt av mennesker i Schengenområdet; stans all ulovlig innvandring; slutt på
arbeidsinnvandring; reserver franske trygdeutbetalinger for franskmenn. Nok et eksempel
på at EU-valget brukes til å fronte nasjonal politikk.
Til å fremme dette budskapet har partiet valgt 23-åringen Jordan Bardella som
førstekandidat, og vipps, så har partiet sitt motsvar til den unge, dynamiske Emmanuel
Macron.

Partiene i skyggen
Selv om fortellingen om en duell mellom LREM og RN altså gir mening, har de to partiene
likevel ikke mer enn 45 prosent oppslutning til sammen. Hva så med de resterende 55
prosentene? Her finner vi en annen viktig innsikt om sammenhengen mellom
presidentvalget i 2017 og det forestående EU-valget. De fleste partier sliter fortsatt med
etterdønningene av det opprivende presidentvalget i 2017.

Sosialistpartiet i Frankrike har slitt siden nederlaget i presidentvalget i 2017

Verst har det gått for Sosialistpartiet (PS), som etter først ha mistet flere av sine viktigste
politikere til Macrons parti, mistet litt over halvparten av velgerne sine til samme bevegelse.
Nedgangen har tvunget Sosialistpartiet til å selge sitt historiske hovedkvarter i 10. Rue
Solferino for å flytte til Ivry-sur-Seine. Dette er omtrent like symboltungt som om Arbeiderpartiet solgte bygningen på Youngstorget for å flytte til et lager på Tveita. PS måles
nå til 5 en uke før EU-valget. Dette viser hvor dårlige kår sosialdemokratiet har hatt i
Frankrike etter president Macron dundret inn på den politiske scenen.

Til venstre for sosialdemokratene finner vi La France insoumise (FI, Det ukuelige
Frankrike). Partiet etablerte seg som det største på venstresida i presidentvalget i 2017, men
har på tross av Macrons markedsliberale politikk ikke klart å vokse videre. De har ikke klart å
samle motstand mot kutt i formueskatten, angrep på fagforeningene eller kanalisert det
folkelige raseriet de gule vestene symboliserte. De to siste årene fremstår rett og slett som
en serie misbrukte muligheter for de radikale sosialistene i FI, som ikke måles til mer enn 9
prosent i snitt.

Tingenes tilstand er litt bedre på høyresida i fransk politikk, i hvertfall ifølge målingene. Det
tradisjonelle høyresidepartiet Les Républicains (LR), måles til rundt 13 prosent, noe som per
dags dato er nok til en tredjeplass. Samtidig lurer nok flere også på denne sida av Macron på
hva som traff dem i 2017. En kombinasjon av korrupsjonsanklager mot Fillon og Macrons
kupp av hjertesakene skatteletter og arbeidslivsreform, sørget for at partiet ikke nådde den
avgjørende andrerunden i presidentvalget for første gang i partiets historie.

At Macron rappet partiets økonomiske politikk, hindrer fortsatt LR fra å skille seg fra
presidenten. Kun seks prosent av franskmenn ser på partiet som en reel opposisjon til den
sittende presidenten. De evner foreløpig ikke å komme seg ut av skyggen til den tidligere
bankmannen i presidentembetet, heller ikke i EU-politikken.

Legger alt i potten
De andre partiene til tross, til syvende og sist handler dette valget om president Emmanuel
Macron, og for han handler det bare om å ikke tape. Det er en folkeavstemning på hans to
første år i presidentpalasset, og det bidrar han selv til å gjøre det til. Sjeldent har en sittende
president brukt så mye tid, og (tildels offentlige) penger på EU-valget. Sjeldent har en
president plassert EU så sentralt i sin visjon for landet. Marine Le Pen er en nyttig
hovedmotstander sånn sett, ettersom partiet hennes representerer alle standpunktene
presidenten er motstander av. Samtidig vil nettopp dette gjøre et eventuelt nederlag
førstkommende søndag desto mer sviende.

I de neste ukene ønsker Molo å kaste lys over det kommende EU-valget og hvordan valget påvirker den politiske situasjonen i et knippe europeiske land. Teksten omhandler Frankrike og er skrevet av Martin Uleberg.
Den første artikkelen omhandlet Italia og var skrevet av Geir Magne Starland.

Legg inn en kommentar