Bokanmeldelse: Tilbake til Lemberg

Tilbake til Lemberg
Philippe Sands
Forlaget Press, 2019

Skrevet av Jakob Kaaby Hellstenius

Bilderesultater for tilbake til lemberg

Philippe Sands’ East West Street : On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity kom i år i en norsk oversettelse, titulert som Tilbake til Lemberg. Boka har blitt hyllet av en rekke anmeldere, og prisdrysset har heller ikke vært sparsomt. Mye av dette er svært berettiget, for Tilbake til Lemberg er unektelig en svært godt skrevet bok, med en meget sterk historie.

Sands kontekstualiserer et forholdsvis tørt felt – internasjonal juss – i en medrivende fortelling om liv, død og nazisme. Han klarer også å menneskeliggjøre de skikkelsene han trekker frem fra fortiden, selv når disse har etterlatt få spor om seg selv. Boka er derimot ikke plettfri. Den har noen strukturelle problemer, og noen problemer som naturlig dukker opp når en ikke-fagmann skriver et historisk verk.

De to fortellingene
Boka består i praksis av to fortellinger. Den første, og mest personlige, handler om Sands’ mors, jødiske, familie, og deres erfaringer fra tiden før og under nazistenes europeiske dominans. Sands’ persongalleri består hovedsakelig av hans morfar, Leon, hans mormor, Rita, og hans mor, Ruth. Han maler et svært godt bilde av et jødisk liv under nazistenes okkupasjon i Polen, Østrike og Frankrike, samt marginene som skilte de overlevende fra de døde under jødeutryddelsen. Sands nøster også opp i en ukjent heltinnes historie, som reddet Ruth fra jødeutryddelsen ved å ta henne med fra Østrike og Rita, til Frankrike og Leon. Sands gjør også plass i denne fortellingen til en mulig utroskap og noen ekteskapsproblemer Leon og Rita opplevde under krigen. Dette utvider narrativet om Leon og Rita til noe annet enn «bare» en overlevelseshistorie og gir leseren mulighet til å kjenne seg igjen i dem på flere plan.

Den andre fortellingen handler om den den juridiske reaksjonen på Holocaust, og noen av de sentrale forkjemperne for en ny internasjonal juss. Hersch Lauterpacht (som stod bak begrepet om forbrytelser mot menneskeheten), Rafael Lemkin (begrepet om folkemord) og Hans Frank (nazistenes guvernør i det okkuperte Polen) danner rammeverket for denne fortellingen. Sistnevnte tjener som en konkretisering, og personalisering, av nazistenes voldsutøvelse, et grep som fungerer svært godt. Lemkin og Lauterpacht får mest plass i denne fortellingen av de tre, og leseren følger deres reise fra det urolige Polen og deres flukt til henholdsvis USA og Storbritannia der de begge forsøker å skape de nye juridiske verktøyene. Det er interessant å lese hvor hardt begge må jobbe for at en juss vi i dag anser som en selvsagt del av rettsoppgjøret, skulle inkluderes i det internasjonale tribunalet i Nürnberg og dermed legge basisen for den nye internasjonale jussen i etterkrigstiden. Sands forklarer også godt hvorfor prinsippene bak Lauterpacht og Lemkins begreper er uforenlige, og han makter til og med å gjøre jussen til spennende lesning. Sands er selv en anerkjent jurist med en lang fartstid i menneskerettighetsjussen, og man aner at hans egne profesjonskonflikter blir eksternaisert i de kontrastene han trekker mellom Lemkin og Lauterpachts ideer, uten at det ødelegger leseopplevelsen. Tvert om blir dette subtile personlige trekket bærende for fortellingen, og hindrer at den ikke står i for stor kontrast til Sands’ familiehistorie.

En manglende syntese
Dyaden av Sands’ familiehistorie og profesjonshistorie blir derimot ikke førsøkt rettferdiggjort av hans personlige tilknytting til begge. Som tittelen på både den norske og engelske utgaven antyder, kan det være en stedbundet grunn til at akkurat disse to fortellingene er valgt. Nesten alle de viktige karakterene i boka bodde eller besøkte på et tidspunkt Lviv (nå i dagens Ukraina). I tillegg til dette bodde Leon, Lauterpacht og Lemkin i samme gate (den øst-vest-gående som titulerer den engelske utgaven) i en liten by utenfor Lviv, Zhovkva. Lviv startet det tjuende århundret i det østerriksk-ungarske monarki som Lemberg. Den ble så en del av Polen (via den kortlevde vest-ukrainske republikken) i 1919 og skiftet navn til Lwów. Etter den tyske invasjonen i 1939, ble Lwów gitt til Sovjet som en del av Molotov-Ribbentrop-avtalen, og byttet navn til Lvov. En ny tysk invasjon i 1941 ga byen navnet den startet århundret med tilbake, men dette ble kortlevd da Sovjet ga byen dagens navn, Lviv, etter gjenerobringen i 1944. Lviv er et effektivt symbol på den omskiftelige tiden boka går inn i, og Sands utnytter dette ved å bruke de forskjellige stedsnavnene om hverandre.

Til tross for at dette unike sammentreffet gir de to fortellingene et fellestrekk, er det ikke helt tydelig hvorfor Sands’ familiehistorie er med i boka. Der Lauterpacht, Lemkin og Franks livsløp åpenbart er tett knyttet sammen, og tar mest plass, fremstår familieintrigene Sands nøster opp tidvis litt malplasserte. Det er mulig at Sands forsøker å konkretisere og personalisere ofrenes rolle i fortellingen. Sands’ familie har i så fall en lik rolle som Hans Frank har i boka, som en konkretiserer av noe mer abstrakt. I så fall reflekterer boka både ofrenes, overgripernes og tilskuernes perspektiver, som er en kategorisering holocaustforskningens nestor, Raul Hilberg, introduserte. Om dette er den helhetlige forståelsen Sands prøver å formidle, er den derimot noe underutviklet, og jeg sitter stadig igjen med en følelse at det mangler et helhetlig prosjekt som binder historiene sammen.

Et gjennomgående element i begge fortellingene, om ikke et prosjekt, er den store interessen Sands viser for skikkelsenes seksualitet. Sands spekulerer nemlig ikke bare i sine besteforeldres ekteskap, flere av skikkelsenes seksualitet blir tatt opp, og satt under tvil. I Leons tilfelle er dette basert på noe så tynt som en litt vel kjærlig avslutning på et brev fra en gammel venn, og Sands motsier sine egne påstander om Lemkins seksualitet i bokas siste kapittel. Skikkelsenes seksualitet blir tatt opp så ofte at jeg ikke kan tro noe annet enn at det er et bevisst grep fra Sands, men jeg kan ikke forstå hva det skal være godt for. Det er mulig at dette skal symbolisere at leseren kommer under huden på hvem de «virkelig» var, blottet for datidens sosiale konvensjoner. Det virker derimot litt mer som et kynisk forsøk på å holde leserens interesse ved å gå inn i det som selger aller mest: sex.

Tilbake til Lemberg som et historisk verk
Den overnevnte Hilberg er ikke oppført i bokas kildeliste, og han er langt ifra den eneste holocausthistorikeren som glimter med sitt fravær. Dette er delvis forståelig, for Sands skriver ikke om Holocaust i sin helhet, men bruker som nevnt én av gjerningsmennene til å representere resten. Dette gir boka som en helhet en svært mikrohistorisk tilnærming, som nok spiller på Sands’ styrker som en amatørhistoriker og historieforteller. Fraværet av oppdatert forskningsmateriale er allikevel merkbar, og tilkjennegir seg de få gangene han referer til hendelser man gjerne plasserer i makro-forløpet. Disse er ofte preget av litt grove forenklinger og en utdatert semantikk, uten at det gjøres de mest alvorlige feilene.

Delen om Ruths mulige utroskap er svært interessant i faglig kontekst. Delen er unektelig svært god, og Sands er her på sitt mest private. Som historiestudent stusser jeg likevel litt på denne delen. Påstanden om utroskapen er ikke belagt i særlig mange kilder, men en hel del spekulasjon. Dette gjør den noe problematisk i streng historiefaglig forstand, men det er ikke egentlig dette som gjør delen så interessant. Historie er ikke et fag som domineres av de store etikk-debattene, men at fortidens mennesker skal kunne eie sine hemmeligheter, er for noen et styrende premiss. Om Ruth var utro, er jeg usikker på om dette er en hemmelighet Sands egentlig burde kunne avsløre. Sands virker ikke til å se det problematiske i dette, eller så anser han sin rett til å kunne avsløre dette så selvfølgelig at han ikke føler seg pliktig til å forsvare det. Det kan hende at Sands prøver å tre inn i en diskurs om virkelighetslitteraturens etikk, og dermed forsvare hans private utlegninger slik, for eksempel, Knausgård ville gjort det. Jeg er derimot usikker på om en populærvitenskapelig bok kan forsvare sine etiske valg på samme måte som skjønnlitterære forfattere.

Sands har, som amatørhistoriker, også en litt annen tilnærming til kildehenvisninger enn det profesjonelle historikere gjerne har. Der historikere flest sverger til et noteapparat, i forskjellige former, for å indikere hva kildene deres er, forteller Sands dette direkte til leserne. Ikke bare det, han forteller også hvordan han fant disse kildene og integrerer vanskelighetene han møtte i kildearbeidet som en del av fortellingen. Dette er på en side et ganske fascinerende innblikk i hvordan en historiker arbeider. Omstendelige og lange opphold i arkiver, eller intervjuer med mer eller mindre samarbeidsvillige kilder males fint ut for leserne og gir en følelse av å være med på jakten etter «sannheten». Samtidig fremstår det også som litt selvforherligende å konstant understreke hvor vanskelig det hele var, og hvor utrolig standhaftig han selv var i dette arbeidet.

Til tross for disse mindre feilene og spekulative valgene er Tilbake til Lemberg fortsatt en svært god bok. Sands makter å humanisere en liten del av jødeutryddelsen, et forskningsfelt som uunngåelig reduserer millioner av disse skjebnene til statistikker og harde tall. Tilbake til Lemberg vil nok ikke ende opp på en pensumliste i et universitetsfag, men det er allikevel en viktig bok. Den trekker noen få skjebner ut av historiens mørke, og hjelper oss å huske at bak statistikkene finnes det mennesker.

Jakob Kaaby Hellstenius er masterstudent i historie på Universitetet i Oslo.

1 Comment

Legg inn en kommentar