Nei takk filosofi; ja takk empirisk vitenskap!

Om en nylig vedtatt lovendring om tilregnelighet i straffeloven

Skrevet av Martin Jonassen

Et 1700-talls sinnsykehus. William Hogarts avbildning av Bedlam Hospital, 1734

 

I rettssaken som fulgte 22. juli var et av de store spørsmålene om Anders Behring Breivik måtte anses som utilregnelig. De første sakkyndige konkluderte med at Breivik var utilregnelig. De andre konkluderte motsatt.

Den daværende bestemmelsen i straffeloven som lå til grunn for de sakkyndiges vurdering, lød: «Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er […] psykotisk». 4. juni 2019 endret Stortinget loven. Det nye vilkåret er «sterkt avvikende sinnstilstand» og ved vurderingen skal det legges vekt på «svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne». Man går med andre ord bort fra psykotisk-kriteriet.

Stortingets lovvedtak har møtt stor kritikk. Kritikerne argumenterer med at det forholdsvis klare psykologisk forankrede kriteriet, som kan bedømmes av proffe psykiatere, gir forutberegnelighet og rettslikhet. Å avgjøre om noen er tilregnelig er i utgangspunktet en svært skjønnsmessig vurdering, og i mangel av andre holdepunkter virker psykologiens begreper som det tryggeste alternativet.

Så hvorfor vedtok Stortinget å endre loven? Hva er egentlig problemet med «psykotisk»?

Psykose er en del av et spesifikt medisinsk begrepsapparat. Om en person er «psykotisk» vil derfor i stor grad bero på sakkyndige rettspsykiateres vurderinger. Selv om det i siste omgang vil være opp til retten å vurdere om personen er «utilregnelig» eller ikke, har sakkyndiges vurderinger blitt tillagt stor vekt. Med andre ord: Psykiaterne har fått lov å bestemme.

Å la rettspsykiaterne bestemme basert på hvorvidt gjerningsmannen hadde en psykose eller ikke er problematisk fordi psykose-begrepet ikke er utformet med tanke på straffverdighet. Det er utformet av psykiatere for å beskrive et spesielt medisinsk fenomen. Som vilkår har det et begrunnelsesproblem: Hvorfor skal noen gå fri fordi de «tilfeldigvis» må anses psykotiske i medisinsk forstand?

Markus Jerkø, postdoktor ved juridisk fakultet på UiO, formulerer problemet med den nåværende «psykose»-bestemmelsen slik: «Vi har tatt utgangspunkt i psykiatrien, formulert rettsregelen etter mønster av denne, og mer eller mindre neglisjert spørsmålet om hvem vi egentlig burde favne med bestemmelsen.»[1] Jerkø fremhever derimot at «vurderingen av om en person er utilregnelig, dypest er sett en moralsk vurdering – av om personen er tilstrekkelig frisk til at han kan holdes ansvarlig for sine handlinger.»[2] Å basere utilregnelighet på et medisinsk begrep som psykotisk neglisjerer dette spørsmålet, som er av grunnleggende moralfilosofisk karakter. Hvem ønsker vi egentlig å favne med en utilregnelighetsregel? Hvem er de utilregnelige?

Bakgrunnen for Jerkøs kritikk er en NOU avgitt av Tilregnelighetsutvalget i 2014. Utvalget skulle utrede en eventuell ny tilregnelighetsbestemmelse, og endte opp med å ta den nåværende tilregnelighetsbestemmelsen i forsvar og foreslo å videreføre et psykologisk kriterium, som «psykotisk».

Spørsmålet Jerkø stiller, «hvem er de utilregnelige?», viet utvalget en knapp halvside. Her konstateres det at dette er vanskelige spørsmål, men «utvalget anser det ikke nødvendig å begi seg inn i en mer omfattende diskusjon om slike abstrakte og filosofiske spørsmål her». Slike spørsmål vil «kunne hevdes å være av nærmest metafysisk karakter og ganske uegnet som tema i en konkret rettslig sammenheng». Filosofiske spørsmål er altså abstrakte og derfor uten betydning; Ferdig snakka, synes utvalget å mene.

Ved å basere lovteksten på medisinske begreper derimot, «gir lovgiver rettslivet et empirisk basert verktøy for å håndtere spørsmål om gjerningspersonens utilregnelighet». Ved å ta utgangspunkt i et medisinsk diagnosesystem «unngår man å ta stilling til slike underliggende spørsmål». Psykologiens vitenskapelighet unngår de vanskelige problemstillingene.

Utvalget kullkaster med andre ord filosofiens bidrag til diskusjonen. Deres tilrådning: Nei takk, til filosofien. Ja takk, til empirisk vitenskap! Det idéhistoriske poenget er at filosofien neglisjeres totalt til fordel for «empirisk» fundert vitenskap. Et mer filosofisk poeng er at utvalget fullstendig overser at de slett ikke «unngår» spørsmålet om hvem vi bør straffe. De gir bare et nokså tilfeldig svar.

Stortingets lovendring vil åpne for en helhetsvurdering hvor retten på selvstendig grunnlag tar stilling til tilregnelighet. Man vurderer tiltaltes virkelighetsforståelse og han frifinnes dersom han ikke har skyldevne; altså en mer moralsk vurdering.

Man kan likevel innvende at Stortingets lovendring løser ett problem og introduserer et nytt. I hvilken grad er domstolene egentlig kvalifisert til å bedømme noens virkelighetsforståelse? Dette er ikke en rent lite filosofisk øvelse. Det er et problem dersom den nye bestemmelsen gir rettsulikhet og svekket forutberegnelighet.

Det er likevel et steg i riktig retning at den nye bestemmelsen ikke totalt overser den nødvendighet som er de moralfilosofiske vurderingene av hvem som bør straffes. Blind tro på «vitenskapen» er ikke et substitutt for filosofien.

[1] Markus Jerkø, Utilregnelighet på gjengrodde stier, i Tidsskrift for rettsvitenskap, 02-03/2016 volum 129, side 299

[2] https://morgenbladet.no/ideer/2018/01/utilregnelighet-og-faglig-forstand

Martin Jonassen studerer juss ved Universitetet i Oslo og har tatt en årsenhet i idéhistorie på samme sted. 

Legg inn en kommentar