Idéhistoriker i praksis

I anledning Molos tiårsjubileum ønsker jeg å gjenopplive en av våre eldre spalter: «Idéhistoriker i arbeid». Denne serien gikk ut på å fremheve idéhistoriens relevans på arbeidsmarkedet ved å intervjue tidligere studenter om deres jobbliv etter studiene. Behovet for å peke på fagets arbeidslivsrelevans har på ingen måte forsvunnet, og det er derfor viktig å starte opp denne serien på ny. Men ettersom jeg har valgt meg selv som utgangspunkt for denne teksten kan den ikke sies å være helt sann til formelen. For til tross for hva jeg selv måtte mene og fremstille det som, kan ikke redaktørstillingen i et studenttidsskrift regnes som en jobb (ei heller de talløse andre vervene jeg har samlet opp gjennom studietiden).

Det kan i det hele tatt være vanskelig å se en direkte parallell mellom det vi gjør i universitetshverdagen og det vi kommer til å gjøre på en eventuell arbeidsplass. Dette er ikke noe som er særegent for idéhistoriefaget og noe som kanskje spesielt hjemsøker HF-studenter. Det er derfor en særegen hedersbragd at masterprogrammet i europeisk idé- og kunnskapshistorie har et innebygd praksisemne! Her har fagledelsen inngått en rekke avtaler med relevante arbeidsplasser som Store Norske Leksikon, Gyldendal forlag, Nasjonalbiblioteket, Norsk Folkemuseum og Norsk Teknisk Museum (NTM). Vårsemesteret 2025 har jeg selv hatt praksisopphold ved sistnevnte og vil derfor dele erfaringene herfra, og noen av refleksjonene jeg har gjort over idéhistoriens arbeidslivsrelevans.

Først og fremst føler jeg behovet for å understreke at en mastergrad i idéhistorie er en akademisk utdanning, det en lærer er å produsere idéhistorisk forskning. Til forskjell fra profesjonsutdannelser som medisin, juss og psykologi går det derfor ingen direkte linje mellom utdannelsen en tar og yrke man får. Tross alt blir de færreste av oss idéhistorikere med stor I. Denne problematikken vil jeg komme tilbake til avslutningsvis. Som praksisstudent på Teknisk Museum var det allikevel nettopp denne forskningsproduseringen som sto i sentrum, NTM og andre lignende institusjoner er derfor høyaktuelle arbeidsplasser for nyutdannede idéhistorikere.

Museet som kunnskapsinstitusjon
Museer er brede kunnskapsinstitusjoner som i generelle trekk kan defineres gjennom fire hovedvirksomheter: samling, bevaring, forskning og formidling. Noe en blir særlig oppmerksom på etter første semester av EIK-programmet, er kunnskapens materialitet. Med dette perspektivet blir museet spesielt spennende som et fremtredende kunnskapssted. Museet er en forvalter av fysiske gjenstander og fremstillingen, plasseringen og formidlingen av gjenstandene i utstillingslokalene er på sett og vis det som skaper kunnskap om dem, i en nyere formulering av museenes praksis heter det at de er kunnskapende institusjoner. Dette aspektet ved kunnskapsproduksjon, med fokus på relasjonene mellom ting, mennesker og ord, er et viktig fundament i EIK-programmet. Men der pensumlisten i all hovedsak tar for seg naturalkabinetter og wunderkammere i tidlig moderne tid er det spesielt interessant å se de samme prosessene utspille seg i dagens museumsvirksomhet.

Teknisk Museum har en enorm samling på nærmere 90 000 gjenstander, det som står på utstilling er kun en brøkdel av hva som befinner seg på lagrene. Dette svimlende omfanget ble gjort tydelig under den første omvisning jeg fikk på museet da jeg ble ledet gjennom en hemmelig dør og ført bak museets kulisser til et av lagerrommene. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til siste scenen av Indiana Jones: Raiders of the Lost Ark når den magiske paktens ark blir likegyldig plassert i et uendelig lagerrom fylt med andre mystiske artefakter. Gjenstandene i museets besittelse står neppe i fare for å utløse dommedag med det aller første, allikevel hviler noe av den samme mystikken over samlingens både hverdagslige og obskure gjenstander.

En ting som fanget oppmerksomheten min var en brødrister. Nå var ikke dette en hvilken som helst brødrister, men en parafindrevet brødrister fra siste halvdel av 1800-tallet. I utgangspunktet betraktet jeg dette kun som en morsom kuriositet, tross alt foretrekker jeg brødskivene mine uten et os av parafingass. Men plassert i utstillingen «Energi i klimakrisens tid» og bak monteren «Energi og forbruk: kampen om husmødrene» fikk brødristeren plutselig et nytt lag med betydning. I kulissene foregår en dragkamp mellom gass og elektrisitet på kjøkkenet, en betydelig overgang i så vel hverdagslivet som energihistorien. Brødristeren ble nå stående som en trassig relikvie, en nedrustet veteran fra en tapt krig og et symbol på en fremtid det aldri ble noe av, steampunk-kjøkkenets martyr. Men det kunne like gjerne tenkes at gjenstanden ble plassert i en annen utstillingssammenheng og dermed få en helt annen betydning igjen. Denne «tingenes tvetydighet» kan spores tilbake til ordets etymologiske opphav som både en ting (gjenstand) og ett ting (forsamling). Med dette bakteppet kommer det frem hvordan en ting er noe uavklart og som skal diskuteres. I denne sammenheng blir nettopp utstillingsrommet og museet forumet der denne samtalen finner sted.

Arbeidet med fysiske gjenstander og hvordan betydningen deres ble formet av formidlingssituasjonen var fascinerende, men det var ikke dette praksisarbeidet mitt skulle dreie seg om. Arbeidet med materiell kulturarv er tross alt noe studenter i museologi kan bedre enn oss, vi idéhistorikere skal jobbe med tekst! Men et annet viktig poeng som blir hamret inn på EIK-programmet er at tekster ikke er svevende ideelle størrelser, men bundet og formet av sin materialitet. Måten en tekst er innbundet, hvorvidt den er skrevet for hånd eller trykt, hva slags papir den er skrevet på og om den er rikelig illustrert og kolorert, er alle viktige aspekter ved den som ikke uten videre kan oversees i tolkningsprosessen. Men en vel så viktig bemerkning ved tekstenes materialitet er at de er porøse og gjenstand for forfall og forråtnelse om en ikke aktivt jobber imot det. Heri ligger et av museets hovedvirksomheter: å bevare. Et museum har en rekke teknikker for å ivareta sine gjenstander, også bøkene, i spesielt utrustede magasiner som skal skjerme dem fra skadelig lys og humiditet.

Men selv med slike spesiallagde oppbevaringsrom er det ikke alt en kan forutse og beskytte samlingen mot. I forkant av praksisoppholdet mitt på Teknisk Museum inntraff en stor tragedie da en av sprinklene i taket sprakk midt på natten og oversvømte store deler av bokmagasinet. Flere hundre hyllemeter gikk tapt av museets samling med utenlandske tidsskrift, og som følge av dette ble behovet for forskning og formidling av det gjenværende materialet satt i høygir. Det var dette som ble min oppgave under praksisoppholdet, å utforme et selvstendig forskningsprosjekt med utgangspunkt i ett av museets overlevde utenlandske tidsskrift. Resultatet av undersøkelsen min skulle deretter publiseres som en artikkel på museets nettside.

Forskning, formidling og feiring
Det er et heldig sammentreff for meg at temaet for dette nummeret av Molo er feiring, for materialet jeg jobbet med på Teknisk Museum hadde sitt opphav i en av de største feiringene i europeisk historie: verdensutstillingen i Paris i 1889. Ment til å feire republikkens fødsel i 1789 er begivenheten blitt stående som målestokk for alle senere markeringer. Det er tross alt ikke alle feiringer som kan smykke seg med like ikoniske etterlevninger som Eiffeltårnet.

Verdensutstillingene var et tidsåndsriktig fenomen i andre halvdel av 1800-tallet. Med jevne mellomrom slo et internasjonalt tivoli seg ned i verdens nye storbyer. Det var storslåtte begivenheter der flere millioner av deltakere feiret sivilisasjonens fremskritt gjennom kunst, arkitektur og ny teknologi. Særlig teknologien ble satt mer i fokus for hver utstilling og ble etter hvert sidestilt med kulturen. At tekniske gjenstander som motorer, slipemaskiner og lokomotiver ble verdsatt som mer enn kun instrumentelle verktøy, men meningsdannende gjenstander, kan sies å være opphavsideen til de tekniske museene.

I nasjonalismens epoke fungerte verdensutstillingene som en konkurransearena for Europas gryende imperier, men mindre stater som Norge var også aktive deltagere som ønsket å hevde seg på verdensscenen. For å avgrense forskningsprosjektet mitt skulle jeg derfor undersøke Norges bidrag på verdensutstillingen. I tillegg til dette ble jeg koblet til oppussingen av museets sagbruksutstilling og her viste det seg å være flere koblinger til Paris utstillingen enn en tidligere hadde vært klar over. Prosjektet mitt skulle derfor handle om norsk trelastindustri på verdensutstillingen, et felt jeg ikke hadde noen forkunnskaper om!

Heldigvis er det nettopp denne typen forskningsarbeid en blir spesialist på som idéhistoriestudent. Det gikk raskt å skaffe oversikt over sekundærlitteraturen og håndteringen av primærkilder, som i mitt tilfelle var flere tusen sider med tekniske rapporter og nyhetsinnslag på fransk, er noe en blir trent opp i alt fra første semester av. Det som var nytt for meg var å manøvrere arkivene, og dette ble raskt en nødvendighet for prosjektet. En av hovedaktørene i forskningsprosjektet mitt var Myrens Mekaniske Verksted, en av Norges største bedrifter på 1800-tallet og en av drivmotorene bak norsk industrialisering. En av deres maskiner, en forbedret hovlemaskin, hadde vunnet sølvmedalje på en tidligere utstilling i Paris i 1878. Og en slik maskin hadde museet som frontispise til sagbruksutstillingen. I tillegg er det Teknisk Museum som er forvaltere av Myrens arkivet, nysgjerrigheten tok over og jeg var nødt til å finne ut mer om museets høvlemaskin.

Det omfattende Myrens arkivet har ikke blitt digitalisert og jeg måtte derfor forholde meg til et analogt kortsystem som var organisert alfabetisk. Dette fikk meg allikevel ikke veldig langt ettersom organiseringen stoppet på maskintype som betød at alle plantegninger av høvlerianlegg, nærmere 700 kort, lå uorganisert i samme bunke. Jeg hadde heller ikke så mye å gå på når det kom til museets egen maskin. Det eneste vi visste var at den ble laget i 1899 og at den ble donert til teknisk museum av selskapet Hadeland Almenning. Herfra begynte jakten.

Etter et par timer med sortering der spenningsmomentene var «Hadeland, 1878» og «1899, Rogaland» fant jeg endelig gullbilletten min: «Hadeland Allmenning, 1888-1889, 11 tegninger, nr. 5138»! Jeg hastet meg ned til plantegningsarkivet og begynte å grave i det som skulle være den riktige skuffen. Naturligvis skulle tegningene jeg var ute etter ligge helt i bunnen og hundre år gamle plantegninger er ikke bare fulle av mugg og soppsporer, men blir skikkelig tunge i mengden. Etter å ha nesten blitt most av høvlerianleggblueprints kom jeg til bunnen av skuffen og tegningene jeg trengte var ingen steder å finne. Jeg lærte derfor fort at arkivets innholdsliste og den faktiske beholdningen i magasinet ikke alltid stemte overens…

Men selv om ikke denne gåten ble løst, falt de aller fleste brikkene på plass og jeg fikk dannet et godt bilde av norsk trelastindustri og utstillingspolitikken i Norge på 1800-tallet. Det som fanget interessen min var utfordringene utstillingskomiteene sto ovenfor da de måtte balansere mellom fremstillingen av Norge som en urgammel og legitim nasjon og et moderne industriland. Ofte kunne disse fremstillingene gå på bekostning av hverandre. Dette kom tydelig frem i en av de franske attraksjonene i 1889 der en rekke modellhus skulle fremvise boforholdenes historie fra oldtidens jordhytter til storbyenes fleretasjes hus. På denne tidslinjen kom Norge dårlig ut da det såkalte Skandinaviske hus, et beskjedent og tradisjonelt stabbur, kun var halvveis på vei mot sivilisasjonen. Trusselen av å bli definert utenfor fremskrittets lys var absolutt reell og flere stilte seg imot en nasjonalromantisk utstillingstaktikk med folklore, stavkirker og bunader i sentrum. Et debattinnlegg på Stortinget satte ting på spissen da det blir malt et skrekkbilde av Europas oppfatning av Norge:

Han fortalte, at han havde paa en Markedsplads i Hamburg seet en Mand, overklædt med Fjedre, sidde og sønderrive med Tænderne levende Høner og Haner, så Blodet flød, og Fjedrene føg om ham, og ovenover paa Forestillingsboden stod der skrevet med store Bogstaver: ‘Ein Wilder von Norwegen’ – en Vild fra Norge, hr. Præsident! Jeg er bange for, at der vilde kunde hænde os noget lignende, hvis vi indlod os paa at sende til Paris Spegelaarene og Gammelosten og Rakørreten – og hvorfor ikke tage med Skindfælden- Vi kan så godt undvære den; vi har nok tilbage. Det vilde dog i Sandhed være Trist, om nogen af os, som sidder her, skulde komme til Paris og finde norske Folk indregistreret i en eller annen Udstillingskatalog eller instruction som ‘les Samojèdes de Norvège’ – Samojeder fra Norge, Hr. Præsident!

I dette ganske fargerike sitatet er det mye som kommer til overflaten. På masterprogrammet i Europeisk Idé- og Kunnskapshistorie opparbeider man et kritisk blikk for hva det vil si at noe er «europeisk» og hvordan denne merkelappen er uløselig knyttet til problematiske moderniseringsteser og annengjøringen av både fjerne og nære marginaliserte grupper. I debattinnlegget ovenfor kommer disse spenningene eksplisitt til syne da stortingsrepresentanten konstruerer et skille mellom det moderne/siviliserte og det tradisjonelle/ville. Sammenligningen mellom den uopplyste norske allmue og en folkegruppe som ble ansett å være barbarer er slående. I sammenheng med Parisutstillingen i 1889 er referansen til menneskeutstillinger enda mer kraftfull ettersom franskmennene viste frem sitt enorme kolonirike i verdens største menneskedyrehage på Marsmarken. Dette krasse, men effektive, billedspråket der det tradisjonelle like gjerne kan være det koloniserte, tydeliggjør hvilke spenninger som gjennomsyret utstillingspolitikken og ble retningsgivende for måtene Norge forsøkte å fremstille seg.

Hva har dette med trelastindustri å gjøre? Det viste seg å være ganske mye og det noe abstrakte teorigrunnlaget fra EIK-programmet ble en nødvendig forståelsesnøkkel for forskningsprosjektet mitt. De to praktutstillingene til den norske delegasjonen var sveitservillaen Chalet norvegienne og fasaden til den norske industriutstillingen som var utformet som en stavkirke i typisk dragestil. Begge disse stilartene var gjennomsyret av nasjonalromantikk, men de unngikk å bli stemplet som førmoderne tradisjonsbygg fordi de var konstruert på en industriell og «høymoderne» måte. Selskapene bak trehusene var nemlig pionerer innenfor den norske ferdighusindustrien som gikk ut på å prefabrikkere husdeler med maskinredskap for å sende bygningen ferdigpakket og deretter sette den opp etter enkle plantegninger. De var ledd i en utvikling i norsk trelasthandel der en gikk fra å eksportere tre som råvare til å eksportere det i foredlet form. Industrifasadens dragehodeornamenter var derfor ikke håndskåret etter tradisjonell skikk, men masseprodusert på en industriell skala. Sånn sett hadde bygget mer til felles med dagens IKEA-møbler enn med stavkirkene den hentet inspirasjon fra. Denne spenningen mellom tradisjonell estetikk og moderne byggteknikk utspilte seg til full effekt og gjorde bygningene til vellykkede symboler på både norsk industrialisering og nasjonal identitet.

Kompetansen jeg har bygd opp gjennom studiene ga meg evnene til å gjenkjenne, fremheve og nøste opp i spenningene og betydningslagene i kildematerialet mitt, det er dette det innebærer at mastergraden i idéhistorie er en forskerutdanning. Og alt i alt vil jeg si at mitt lille forskningsprosjekt ble ganske vellykket. Den siste uken av praksisoppholdet fikk jeg holde en kort presentasjon om prosjektet for et fullpakket seminarrom med hele museets forskerstab, det var utrolig gøy! Men den andre delen av oppdraget mitt, publiseringen av en nettartikkel, var jo ikke rettet mot dette publikummet av spesialister, men mot museets bredere målgruppe.

En populærvitenskapelig artikkel er noe helt annet enn en 3-dagers eksamen eller semesteroppgave, og det er i hovedsak disse tekstsjangerne en får trening i å skrive gjennom studiene. Her må jeg slå inn et lite slag for Molo, da erfaringen jeg har fått gjennom mange års redaksjonsarbeid og tekstskriving kom inn uvurderlig i dette formidlingsoppdraget. Det krever allikevel en betydelig omstilling i måten en legger frem et materiale og en tematikk på. En retter seg mot en interessert, men ikke nødvendigvis informert leser. En kan altså ikke ta dyptgående forkunnskaper for gitt samtidig som en er nødt til å holde fremstillingen sin kort og målrettet. Det er viktig å beholde leserens oppmerksomhet, kompliserte teoretiske bemerkninger bør derfor reduseres til konsise poenger og eksemplene en trekker frem bør være minneverdige og fargerike. Setningene skal ikke være lange, avsnittene bør ha en snappy underoverskrift og om mulig bør artikkelen være rikelig illustrert. Artikkelarbeidet var en lærerik og morsom utfordring, men hvorvidt formidlingen i den er vellykket kan du selv vurdere. Du finner artikkelen under tittelen «Norge i Paris 1889» på museets nettsider eller med et Google-søk.

Bred arbeidsplass og betydningen av basisferdigheter
Forskning tok ikke opp hele praksisoppholdet og jeg fikk være med på store deler av den brede museumsvirksomheten. En av dagene var dedikert til fotografering av kildematerialet og sluttresultatet er det som besmykker artikkelen min i denne utgaven. Dette var langt mer tidskrevende arbeid enn jeg var forberedt på. Først måtte jeg finne hvilke sider som skulle avbildes, deretter måtte studioet gjøres klart, riktig lys måtte kalibreres, alle vinkler måtte prøves, kanskje skulle man bruke en annen bakgrunn? Jeg skjønte fort hvorfor en hel arbeidsdag var satt av til denne prosessen, men jeg ble overrasket og imponert over hvor mye jobb som måtte til for å lage slike høykvalitetsbilder.

En av de andre dagene skulle jeg hjelpe gjenstandskonservatorene med å sortere deler av samlingen til den medisinske avdeling. Som nevnt har museet om lag 90 000 gjenstander på lager og det er ikke alt en har oversikt over, særlig ikke fra samlingen som ble overlevert fra det gamle Rikshospitalet. Arbeidet bestod derfor av å hente opp flere esker fra kjellerdypet og registrere gjenstandene i oversiktssystemet til Digitalt Museum. Her drev jeg altså og sorterte alt fra sprøytenåler og stetoskop til sengepotter og utgåtte urinprøver. Det er særlig en gjenstand som jeg (dessverre) vil ha vansker for å glemme. Jeg hadde plukket opp en liten monter som stilte ut oppdelte kniver og gafler og klarte ikke å forstå hva denne hadde gjort på pulten til en lege. Da jeg viste den til en av gjenstandskonservatorene ble han vid i øya og uttrykte at dette hadde han lest om! Tydeligvis hadde dette bestikksettet blitt konsumert av en pasient og legen som hadde operert det ut av magesekken hans hadde beholdt det som en liten suvenir. Jeg holdt på å miste hele monteren i bakken.

Mesteparten av museumsarbeidet hadde heldigvis lite å gjøre med slike halvfordøyde jernredskaper. En av de mest givende delene av praksisoppholdet var muligheten til å delta på møtene til konserverings- og formidlingsgruppene. Som nevnt var jeg koblet til oppussingen av sagbruksutstillingen og det å kunne være med på samtalene om hvordan utstillingen skulle utformes, der en diskuterte alt fra gjenstandene som skulle settes i fokus til vinkelgraden av tekstoppslagene, var utrolig lærerikt. Andre møter var av en mer generell karakter der deltakerne kunne løfte frem tematikker eller problemstillinger de ville museet skulle ta for seg. På ett av disse møtene ble det trukket frem en ny og kontroversiell bok innen feltet energihistorie og det ble åpnet en samtale om hvordan bokens perspektiver kunne komme frem i museets egen energiutstilling. Å være med på denne samtalen, der museet ble et aktivt bindeledd mellom akademia og offentligheten gjennom formidlingsarbeidet, var kanskje det jeg syns var mest spennende og inspirerende ved hele praksisoppholdet.

Men selv om museumsvirksomheten er veldig variert, er den fremdeles rettet inn mot forskning og kunnskapsformidling, og for å returnere til den innledende problemstillingen er det ikke gitt at alle idéhistoriestudenter vil jobbe innenfor dette feltet. Men selv om jeg drev med forskning under oppholdet mitt på museet fikk jeg mye mer enn nisjekunnskap ut av praksisperioden min. Noe jeg ofte hører mine medstudenter engste seg over med idéhistoriestudiet er at de ikke vil få bruk for særkunnskapen sin. Hvordan skal ekspertisen på finurlighetene ved filioque-striden eller dybdekunnskapen om den tyske romantikken hjelpe dem i et jobbintervju? Jeg tror egentlig ikke den kan det, men jeg tror også at dette er helt feil spørsmål å stille.

Kompetansen jeg har opparbeidet gjennom studiene, og som jeg fikk testet på Teknisk Museum, kan ikke reduseres til resultatet av forskningsprosjektet og kjennskapen til norsk trelastindustri og utstillingspolitikk på 1800-tallet. Kompetansen ligger i selve forskningsprosessen, i basisferdighetene jeg har tilegnet meg. Det en blir god på etter å ha studert idéhistorie er å prosessere enorme mengder tekst for deretter å sammenfatte, videreformidle eller anvende den i forskjellige sammenhenger. Dette er allmenngyldig arbeidskompetanse i dagens informasjonssamfunn der nærmest alle jobber innebærer arbeid med tekst. Jeg tror at årsaken til at mange føler på angst ovenfor egen kompetanse kommer av at slike basisferdigheter sjeldent kommer til syne fordi de nærmest er underbevisste aspekter ved måten vi jobber på. Men dette gjør dem ikke mindre viktige og jeg tror at en av nøklene til å forbedre studenters forhold og evne til å få jobb er at de blir flinkere til å kommunisere disse basisferdighetene.

For å kunne gjøre dette er et praksisopphold helt uvurderlig. En får muligheten til å teste ferdighetene sine i nye omgivelser og med andre arbeidsoppgaver. Det kan føles skummelt og desorienterende til å begynne med, men man finner fort fotfeste med den underliggende kompetansen en har opparbeidet gjennom mange år på studiet. En lærer også fort å fungere i en annen jobbsetting. Teknisk Museum er tross alt en arbeidsplass som alle andre der banale, men grunnleggende, ferdigheter som å samarbeide med kollegaer, tilpasse seg tidsskjemaer og fungere som et lag fort ble opparbeidet. Om ikke annet gjorde praksisoppholdet meg mye tryggere på fremtiden etter studiene. Frykten for at en ikke får seg jobb etter å ha studert idéhistorie tror jeg i stor grad er oppspilt. Noe av det viktigste en får ut av å ta høyere utdanning er et velutviklet sett med basisferdigheter, og på dette området står idéhistoriefaget usedvanlig sterkt, spesielt etter gjennomført praksisopphold. Jeg har dermed ingen tvil over at spalten «Idéhistoriker i arbeid» ikke vil mangle intervjupersoner i den nærmeste fremtid.

Sluttnoter