Joie de vivre

Hva er feiring – om ikke en feiring av livet, på et eller annet vis? Menneskelige aktiviteter favner mye, enten det er bursdager, katolske jubelår eller f.eks. tiårsjubileet til Molo. Jeg vil hevde at feiring er en praksis som uttrykker glede fordi det er noe som markerer noe man anser som bra og minneverdig i livet. Det franske uttrykket joie de vivre, som omtrentlig oversatt til norsk betyr «glede av å leve» eller «livsglede», er et eksempel på en livsholdning som uttrykker glede.

Det karakteriserer altså en viss livsfilosofi i Frankrike som har en lengre åndstradisjon. Den kan trekkes tilbake til litterære og intellektuelle strømninger på 1800-tallet med forfattere som Émile Zola (1840-1902) og Jules Michelet (1798-1874), som jeg har tenkt til å utforske i denne teksten på et mer generelt og overordnet plan. Først skal jeg gi en kort utlegning på hvordan ulike historiske strømninger og former for tenkning påvirket utviklingen av dette livsbegrepet fra 1800-tallet til i dag. Jeg vil også gi det en filosofisk dreining mer innledningsvis, ettersom det er et konsept som i mitt syn berører og beror på noe som er så nærliggende den menneskelige livsopplevelsen.

Dernest skal jeg utbrodere mer generelt om hva joie de vivre egentlig grunner i, blant annet som en moderne populærkulturell forestilling om den franske livsstilen, men også mer overordnet om hvordan ulike tenkere og kulturelle aktører – som kunstnere – har utforsket, konseptualisert og forstått den i ulike kontekster. Metoden min skal være mer generell og overordnet. Til slutt skal jeg se litt generelt på resepsjonen til begrepet i Frankrike i dag og i verden generelt.

Idéhistorisk bakgrunn, opphavskontekst og utvikling

Så, hvor begynner vi? Svaret er ofte 1800-tallet, for da fikk joie de vivre sitt virkelige gjennombrudd, men jeg vil hevde at man kan spore det enda lenger tilbake til opplysningstiden.

Til å begynne med: Hva er det konseptet egentlig betyr, enkelt og greit? Det handler om å forstå en allmenngyldig menneskelig livserfaring, å kunne bruke mer av den kapasiteten vi har for å kunne elske livet, andre og å kunne le igjen. Som den amerikanske filosofen Warren A. Shibles og litteraturviteren Eric Touya de Marenne kommenterer, kan joie de vivre være fryd over hva enn man vil gjøre: fryd over å konversere, god mat og vin, å klare noe vanskelig eller å utføre en handling eller et mesterstykke med finesse. Det kan være å slikke sol om sommeren, en god klem med en kjær venn, eller piknik i det fri midt i en trafikkork, som noen franskmenn har for vane med å gjøre. På denne måten har joie de vivre en terapeutisk funksjon i livet vi alle lever. Når det kommer til stykket er det snakk om «a joy of everything, a comprehensive joy, a philosophy of life, a Weltanschauung» som en opphøyd følelse som involverer hele ens vesen.¹ Dette kan tilsynelatende høres svevende og flyktig ut, som noen glimt av fryd, for er ikke slik glede ofte bare opplevd som kortere euforiske øyeblikk? Bør ikke en higen etter ekstase tilsidesettes til fordel for en mer nøktern ambisjon om tilfredsstillelse i sitt liv? Kanskje det, men likevel peker det mot noe viktig, noe som er nærmest ensbetydende med glede: en følelse av å oppleve og forvente noe godt. Shibles ser altså på fryd som en emosjon som kan relateres til et etisk begrep om det gode, og ettersom det er en følelsesmessig basert opplevelse, er det i Shibles’ perspektiv nødvendig å kontrollere negative følelser før vi kan autentisk oppleve gode erfaringer som kjærlighet og joie de vivre.² Men hva er det gode i dette konseptet?

Joie de vivre: en mangfoldig begreps- og kunsthistorie

Konseptet joie de vivre har en kompleks bruk og betydning i fransk kultur og litteratur med diverse ulike perspektiver. Dette kan ses så tidlig som hos forfattere som François Rabelais (1483/1494-1553) og Michel de Montaigne (1533-1592), spesielt i form av skildringer av uttrykk for entusiasme, humor og lekenhet som en forutsetning for glede, som peker mot en kontinuitet av opptatthet rundt gledesbegrepet og det gode liv.³ Basert på lingvistisk og antropologisk forskning kan man trekke ordet «fryd» (joie) ytterligere tilbake til ordforrådet hos romanske språk, med opprinnelige latinske uttrykk som gaudium (et begrep om indre glede).

Slike etymologiske indikasjoner peker mot noe av den rike meningsfylden i idéen om glede i følelseshistorien, særlig det følelsesmessige som underbygger mentale fenomener som opplevelsen av feiring. Imidlertid skriver den første bruken av selve begrepet seg fra Gustave Flaubert, som myntet det i sitt verk Éducation sentimentale (1869) som en slags følelsesstemning som vil vise seg å være illustorisk. Dette blir senere også utforsket som et konsept preget av de kunstneriske ambisjonene innenfor symbolistisk poesi og estetikk hos franske diktere som Stéphane Mallarmé (1842-1898) og Charles Baudelaire (1821-1867) sent på 1800-tallet.⁴ Dette peker kanskje mot et visst rosenrødt blikk og naivitet knyttet til begrepet som en «lived experience»: en flyktig følelse i kontrast til den fremtidige åpenbaringen av hvordan noe i virkeligheten egentlig forholder seg. Likevel kan man også se på begrepet som å ha flertydige betydninger innen fransk litteratur, og da kan kanskje betegnelsen joies de vivre (i pluralis) gi mer mening.⁵

Moderne resepsjon

Innflytelsen til den franske livsfilosofien er heller ikke til å undervurdere. I moderne tid har joie de vivre primært et etterliv som en populærkulturell forestilling om å leve i øyeblikket og nyte alle ting, spesielt hvordan mange oppfatter hva fransk kultur handler om. Journalisten Harriet Welty Rochefort, som lenge har observert og forklart fransk kultur ved å trekke på personlige erfaringer for et bredere publikum, ser på denne forståelsen av konseptet som sentralt for å forstå den franske livsstilen. Denne kan omfatte den sosiale funksjonen til konversasjon, små gleder, savoir-faire (å vite hvordan man gjør ting, praktisk kunnskap), fritid og kulturelle trekk som gastronomi. Joie de vivre er tett tilknyttet romantiske konnotasjoner til det franske.⁶ Som amerikaner er hun opptatt av de kulturelle forskjellene mellom franskmenn og sine egne landsmenn og merker seg at det likevel finnes noen motstridende tendenser i visse franske kulturelle holdninger. Noen av disse omfatter pessimisme, men også insouciance (en avslappet eller «casual form» for skjødesløshet eller likegyldighet). Slike holdninger komplementerer det preget som joie de vivre bærer av å være lett til sinns.⁷

Den kulturelle logikken bak joie de vivre kan da omfatte utbredte sosiale og immaterielle oppfatninger om at tid ikke er penger, og at arbeid ikke er livet ditt. Istedenfor må man kunne leve og uttrykke seg fritt og autentisk, som er godt for hjertet og for livsgleden, og som også feirer velværets rolle i livet. Nytelse er nemlig ikke et syndig eller hedonistisk begrep, men heller en altruistisk og uegennyttig opplevelse som franskmenn deler med andre, ved å tenke vel så mye på andres glede og å skape den i samvær med disse.⁸ Slike tendenser i den sosiale mentaliteten til franskmenn kan muligens også være med på å forklare en viss tradisjonell motstand i det franske storsamfunnet mot amerikaniseringens kulturelle masseproduksjon og utbredelsen av sterile kjøpesentre, og den vedvarende rollen til offentlige matmarkeder for frukt, grønt og andre matvarer ute i det offentlige liv, som fremdeles utgjør en betydelig del av matmarkedet i det 21. århundre.

Konklusjon

Jeg har sett på og fremhevet noen utvalgte fasetter ved joie de vivre som idéhistorisk fenomen. Det som gjør dette konseptet interessant, er hvordan denne livsfilosofien tjener som et eksempel på en forestilling som fremdeles er gjeldende for hvordan man oppfatter fransk kultur og livsstil. I så måte er det ett av de mange populærkulturelle bildene som danner forståelsen vår av ulike land og kulturer gjennom en mosaikk av overleverte stereotype forståelser. Joie de vivre i sin kulturelle kontekst var først og fremst et forestillingsliv: det var gastronomi, det var god vin og det var det romantiske. Det er noe som har formet vår idé om det franske og hva det grunner i, og som fortsetter å prege hva franskmenn feirer her i livet. Og hva er ikke verdt å feire mer enn livet selv?