Minner

Forfattere

Erle Wilhelmsen Austrheim (f. 1989) har en master i arkitektur fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Sigurd Arnekleiv Bækkelund (f. 1996) har studert historie ved Universitetet i Oslo og Freie Universität Berlin og er temaredaktør i Molo.

Eilif Guldvog Hartvedt (f. 1994) studerer master i Europeisk kultur ved UiO.

Vår Anna Hepsø Guldvog (f. 1991) er psykologistudent ved Universitetet i Oslo. Hun har i tillegg en bachelorgrad i Film & TV ved Westerdals.

Paal André Hermansen (f. 1994) går på masterprogrammet i europeisk kultur ved Universitetet i Oslo.

Vetle Hove (f. 1996), bachelorstudent på idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og redaksjonsmedlem i Molo.

Magne Klasson (f. 1997) er masterstudent i historie på Universitetet i Oslo og nettredaktør for Molo.

Andrea Regine Meyer (f. 1994) studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og har bakgrunn fra blant annet Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Sveinung Næss (f. 1997) er lektorstudent i kultur- og samfunnsfag på Universitetet i Oslo.

Ingrid Bjerknes Røyne (f. 1994) har en bachelorgrad i psykologi fra Høgskolen i Lillehammer, tatt et årsstudium i idéhistorie og er nå førsteårsstudent på lektor i nordisk ved Universitetet i Oslo.

Johanne Torper Solem (f. 1990) jobber som psykolog og studerer master i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Geir Magne Staurland (f. 1995) er tidligere redaktør i Molo og har studert idéhistorie og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. I dag bor han i Roma og studerer ved Università La Sapienza.

Leder skrevet av Sigurd Arnekleiv Bækkelund

Det var noe som brast i dem da spiret falt. Tusenvis av parisere hadde trukket ut i gatene den siste timen for å betrakte den giftgule blyrøyken svelle opp, mens flammene slikket de århundregamle takbjelkene i Notre Dame. Nå stod katedralen, som hadde raget stødig over innbyggernes dagligliv i snart tusen år, i fare for å kollapse inn i sitt eget rødglødende indre.

Hva var det som fikk tusenvis av parisere til å stå tause sammen i time etter time mens de avmektig fulgte med på brannen, eller som fikk den franske presidenten til å kjempe mot tårene på direktesendt TV? Hvordan kunne brannen forene globalt og få millioner verden over til å følge med på ødeleggelsen av et bygg de aldri hadde besøkt? Hva var det som egentlig hendte den kvelden?

Det var noe uuttalt, felles for dem alle. En av våre viktigste forbindelser mellom nåtid og fortid var i ferd med å gå opp i røyk. Hvert enkelt individuelt minne knyttet til kirkebygget buntet sammen til en felles forståelse av hva som stod på spill nå, når nasjonalsymbolet, ja, et av de viktigste symbolene på europeisk kultur overhodet, flammet opp som et glødende inferno foran øynene deres.

Det var altså en felles erindring som forente de tusenvis av spede røster som sang katolske hymner i et fjernt håp om at katedralen ennå skulle overleve. Det kollektive minnet samlet folk på tvers av religiøse, politiske eller nasjonale skillelinjer. Forestillingen om delt fortid hadde bidratt til å strukturere et identitetsfellesskap. At folk hadde vidt forskjellige erfaringer var av annenrangs betydning den kvelden: Alle som fulgte med satt med en felles følelse av at en katastrofe var i ferd med å utspille seg.

Brannen skulle framfor alt vise hvordan et identitetsfellesskap kan manifestere seg materielt. Den århundrelange historien hadde gitt Notre Dame status som et universelt symbol; en tingliggjøring av abstrakte ideal – være seg av katolsk kristendom, den franske nasjon eller hele den vestlige sivilisasjon. Det lå et mangfold av betydningslag under katedralens gotiske hvelvinger, som plutselig fikk brennende aktualitet gjennom dramaet som nå utspilte seg.

Konnotasjoner til tross – hverken hymner eller presidentens tårer kunne slukke ilden sluket stadig mer av katedralen. Det faste, konkrete holdepunktet for et helt idéunivers var i ferd med å utslettes av en liten gnist i takkonstruksjonen. Selv ikke et minnesmerke som har bygd bro mellom tidligere tider og vår egen i århundrer, kunne holde stand mot tre timer med fortærende flammer. Tilskuerne må ha kjent på en felles sårbarhet der de stod og betraktet det hele – det var som et tegn på hvor skjørt selv det bestandige kunne være.

Sakte, men sikkert sluttet røyken å bre seg over Seinen. Både katedralen og minnefellesskapet rundt den overlevde. Men brannens herjinger har gitt kirka et nytt betydningslag: Notre Dame vil for all framtid være et symbol på hvor altomfavnende og skjørt minnet kan være på en og samme tid – en manifestasjon av minnets all- og avmakt.

God lesning!