Opprør

Bidragsytere

Eilif Guldvog Hartvedt (f. 1994), er masterstudent på europeisk kultur og hovedredaktør for Molo.

Hannah Bull Thorvik (f. 1998), er idéhistorie- og medisinstudent ved Universitetet i Oslo.

Ingrid Bjerknes Røyne (f. 1994), har en bachelorgrad i psykologi fra Høgskolen i Lillehammer, tatt et årsstudium i idéhistorie og studerer på lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo.

Jakob Kaaby Hellstenius (f. 1996), er masterstudent på historie ved Universitetet i Oslo.

Mikaela Platander (f. 1998), er bachelorstudent i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og har tidligere gått på Nansenskolen og vært redaksjonsmedlem i Molo.

Peter Mork (f. 1994), er bachelorstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Sigurd Arnekleiv Bækkelund (f. 1996), er masterstudent på historie ved Universitetet i Oslo og tidligere temaredaktør og nå redaksjonsmedlem i Molo.

Stine Bergo (f. 1996), er bachelorstudent på idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og redaksjonsmedlem i Molo.

Sveinung Næss (f. 1997), er lektorstudent i kultur og samfunnsfag og temaredaktør i Molo.

Taran Palmstrøm Fenn (f .1997), er bachelorstudent på idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og redaksjonsmedlem i Molo.

Vetle Hove (f. 1996), er bachelorstudent på idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og nettredaktør for Molo.

Leder skrevet av Sveinung Næss

Dette nummeret av Molo tar for seg måtene mennesker har tenkt om undertrykkelse og handlingsrommet vi mennesker har handlet i til å forme vår fremtid. Det er delt i to deler, den første handler om et kunstnerisk opprør som fant sted hovedsakelig i Europa, men som fikk konsekvenser langt utover kunsten. Her publiserer vi tre manifester fra dadabevegelsen for første gang i norsk oversettelse. Richard Huelsenbecks «Dadaistiske Manifest» (1918), Francis Picabias «Kannibalistiske manifest» (1920) og Theo van Doesburgs «Manifest Proletkunst» (1923) diskuterer mennesket, kunsten og vår evne til å forme våre omgivelser i og gjennom denne opprørske fremtidssjangeren. Den andre delen tar blant annet for seg underliggende temaer som makt (Hellstenius), tenkningens formative rolle (Hartvedt), opprørske følelser (Mork), og muligheter for å gjøre opprør i vår overopphetede samfunnsorden (Hove).

Å ville forandre verden er en moderne forestilling. Opprør, enten det rettet seg mot slaveherrer, konger eller føydalherrer, begrenset sine forventninger til fortidens erfaringer i det gamle samfunnet. I førmoderne tid var opprør forsøk på å snu opp ned på verden. I en slik sirkulær verdensanskuelse var revolusjon forstått som en omdreining som tilbakeførte verden til en tidligere, mer rettferdig og friere tilstand.

Stormingen av Bastillen den 14. juli 1789 var en reaksjon og et opprør mot eneveldets styresett. Men det som skulle utfolde seg, og måten ettertiden forstod det som utspilte seg i Frankrike på, representerte noe grunnleggende nytt. Da Ludvig 16 ble brakt opp på skafottet den 21. januar 1793 og giljotinen skilte hodet fra resten av kroppen, var det mer enn den tidligere kongen som døde: Fortiden skilte også lag med fremtiden. Henrettelsen ledet revolusjonen inn i en ukjent fremtid. Den franske revolusjonen brakte med seg forestillingen om at vi mennesker kunne bryte ut av den førmoderne, sirkulære fortellingen, med forventninger som overgikk alt det historien kunne lære oss. Mennesker kunne bringe frem noe som aldri tidligere hadde utspilt seg i vår historie. Slik kunne de også endre historiens gang. Opprør var ikke bare en reaksjon på undertrykkelse, det ble en del av et frigjøringsprosjekt.

Ut av revolusjonens tidsalder steg det frem en ny aktivisme, målet var å gripe fremtiden selv. Inspirert av Marx’ ellevte tese om Feuerbach skulle filosofene/filosofien og tenkningen nå endre verden. Ideologiene festet grepet om Europa med fremoverlente manifester og ved starten av det 20. århundret, i oppløpet til første verdenskrig, skjøt skrivingen av manifester virkelig fart. Bølgen av futuristiske manifester som skylte inn over europeiske avisforsider dyrket frem menneskets evne til å forme verden gjennom krig, og foraktet fortiden. Vendepunktet for modernitetstroen kom midt i krigens hete, samtidig med at soldater og arbeidere snudde seg mot tidligere autoriteter i blant annet Tyskland og Russland. I den klassiske modernitetens krise i tiden etter første verdenskrig, ble det satt spørsmålstegn ved optimismen, det frie mennesket og ideen om en planleggbar fremtid som man mente hadde ført vesten inn i katastrofen. Dada-bevegelsen var blant disse kritikerne som opponerte mot orden i et kaotisk formuttrykk og ofte absurdistisk innhold.

Hvordan forstår vi opprør? Har opprørene vi ser rundt oss i dag den samme formative kraften og fremtidsoptimismen som tidligere opprør? Hva berettiger opprør? Kan opprør planlegges? – Og hva kommer etter opprøret?