Plikt, tro og tvang

Overgangsritualer har lenge hatt en viktig plass i kulturer verden over – de markerer livets store skifter og skaper en følelse av fellesskap, tilhørighet og identitet. Et overgangsritual er en feiring av at man er på vei mot noe nytt, og er ofte en viktig forberedelse til en ny plass i samfunnet som gir oss rom for å forstå hva det er vi forlater før vi trer inn i det nye. I Norge har konfirmasjonen vært en av de mest betydningsfulle overgangsritualene, og er en feiring av ungdommenes inngang i voksenlivet. Dagens konfirmasjoner er preget av familiefester, taler, kake og et par tusenlapper i gave – noe som, da du var 15 år, kanskje var den største kilden til begeistring som konfirmant. Resten av tradisjonen kunne fort oppleves som en obligatorisk seremoni, men dagens konfirmasjon er langt mer frivillig og uformell enn det den var tidligere, da konfirmasjonen var en nødvendighet og påtvunget affære. Konfirmasjonen i Norge har lange aner, og dens utvikling speiler store samfunnsendringer innen både tro, politikk og kultur. Gjennom mange praksiser og tradisjoner har konfirmasjonen som et ritual gått fra å være et hellig sakrament i den katolske middelalderkirken, gjennom reformasjonens teologiske oppgjør, til pietismens strenge kristendomsopplæring og dagens valgfrihet. Konfirmasjonen speiler ikke bare samfunnsmessige, kulturelle og religiøse endringer, men også hva det vil si for unge mennesker å skulle tre inn i de voksenes rekker og hvilke forventninger samfunnet har til hva det vil si å bli en voksen.

Fra salving og symboler til skrift og sannhet

Ordet konfirmasjon stammer fra det latinske ordet confirmatio, som betyr «bekreftelse», «stadfestelse» eller «styrkelse», noe som godt reflekterer essensen av ritualet, ettersom konfirmasjonen historisk sett har vært nettopp det – en prøve for å bekrefte troen. Konfirmasjonen som fenomen har lenge eksistert, og i 1439 ble den av den før-reformatoriske kirke offisielt fastslått som et av kirkens fire sakramenter, ment som en ferdigstillelse av dåpen.¹ Et viktig opphav for konfirmasjonshandlingen kommer nettopp fra oldkirkens dåpsritual, der barnedåpen ble ansett som inngangen til det kristne fellesskapet, mens konfirmasjon snarere ble betraktet som et eget ritual som symboliserte et skritt videre inn i troen og en overgang fra barn til voksen. Konfirmasjonen skulle være en måte å anerkjenne at man var klar til å bære det fulle ansvaret for sin religiøse tro og var en sakral handling. Selve ritualet foregikk ved en biskops uttalelse av innledningsordene spiritus sanctus superveniet in vos, som oversatt betyr «Den hellige ånd skal oppstå i deg», mens han la hendene sine på hodet til konfirmanten. Etter det salvet han konfirmantens panne i et korstegn med den hellige olje, kalt krisma, og begynte bønnen om å motta åndens syvfoldige gave.² Det ble på denne tiden ikke stilt noen krav til konfirmantens kristendomskunnskap, og ritualet var i seg selv en bekreftelse av dåpen og troen.³

Da den lutherske reformasjonen spredte seg over Europa på 1500-tallet, forkastet Martin Luther (1483-1586) konfirmasjonen som et sakrament. Han og reformantene mente at det kun var to sakramenter som hadde støtte i Skriften, nemlig dåp og nattverd, og at konfirmasjonen manglet det som kjennetegnet et sakrament, et sacramenta divinitus instituta – et sakrament innstiftet av Gud.⁴ Dette var i motsetning til den katolske kirken der konfirmasjonen enda ble regnet som et av de syv sakramentene. Likevel innså reformatorene at det var et behov for en kirkelig seremoni som inkluderte menighetens unge, og reformatorene ville derfor lage en ny form for konfirmasjon som heller la vekt på den personlige bekreftelsen av troen, fremfor en seremoni som skulle overføre en åndelig kraft til konfirmantene. Særlig salvingen og håndspåleggelsen hadde reformatorene lite til overs for.

Konfirmasjonen skulle utvikle seg til å bli en trosbekreftelse, der hensikten var å forberede de unge til det ansvaret de nå skulle møte som et voksent medlem av kirken og samfunnet.⁵ Endog var det behov for en slags opplæring, og barna måtte undervises i kristendomskunnskap før de kunne bli konfirmert. Denne opplæringen bestod av en katekismeundervisning der Luther sin egen bok Luthers lille katekisme (1529) skulle bli lest og pugget. Til slutt skulle opplæringen resultere i en eksamen der barna måtte prøves i sin tro før de kunne gå til alters. Denne utviklingen la grunnlaget for en mer strukturert trosopplæring, men samtidig foregikk det en annen utvikling i verden, og den skulle bli av stor betydning for konfirmasjonens videre dannelse.

Pietismen og den tvungne konfirmasjon i Danmark-Norge

På 1600-tallet skulle det oppstå en religiøs retning i den lutherske kirke i Tyskland som ble kalt pietisme. Pietismen hadde som mål å fornye kirken gjennom det enkelte menneskets personlige tro. Målet var at troen skulle være en personlig sak der hvor hver enkeltperson måtte leve gudfryktig og etter strenge kristne regler som skulle bli fulgt til punkt og prikke. Pietismen kom for alvor til Norge på 1700-tallet, og grunntanken om at menneskers handlinger var viktigere enn en bestemt kirkelære, spredte seg. Den pietistiske innflytelsen førte til en mer intim form for kristendom, og med den kom behovet for en mer engasjerende og personlig form for kristenopplæring der presten selv skulle påvirke unge mennesker i en religiøs retning.⁶

I Danmark-Norge ble konfirmasjonen i 1736 påbudt som en plikt for alle unge under Christian VIs styre, og med det kom det en forordning som offisielt innførte konfirmasjonen som en alminnelig regel:

Skal Børnenes Confirmation og Indvielse saavel som deres offentlige Examen og Prøvelse, være en almindelig Regel og skyldig Pligt, som alle Børnene udi Menigheden, ingen undtagen, af hvad Stand og Condition de end maatte være, skal nødvendig være bunden til, paa det ikke Persons Anseelse skal giøre nogen Spliid udi Menigheden.⁷

Forordningen vektla også viktigheten av barnets forståelse av bibelen, ikke bare bokstavelig, men også gjennom å «bringes til en sand Hiertens og Sinds Forandring».⁸ De nye reglene førte til at konfirmasjonen ble en allmenn kirkelig handling, men nå med en nøyere og mer personlig oppfølging av de unge enn noen gang før. Det var i tillegg en rekke andre lover som ble innført under samme forordning som alle pekte mot nødvendigheten av å bli konfirmert. Blant disse fantes regler om at man ikke kunne inngå ekteskap, være fadder i dåp, vitne i retten eller bli tatt ut til militærtjeneste uten å først ha vært til alters, og ingen kunne komme til alters uten å først ha blitt konfirmert.⁹ Konfirmasjonen ble dermed et vilkår for borgerenes vesentlige rettigheter, og dette kravet ble opprettholdt gjennom harde straffehandlinger. Det tvungne elementet i konfirmasjonen førte til at grepet rundt borgerens religiøse opplæring og plikt ble strammet inn, og statsmakten fikk en ytterligere kontroll over enkeltmennesket, noe som var beleilig for staten og kirkens ønske om offentlig sosial kontroll.

Konfirmasjons undervisningen ble gjennomført ved en nøye pugging av kristendomskunnskap, og boken Sandhed til Gudfrygtighed (1737) av den danske teologen Erik Pontoppidan (1698-1764) ble flittig brukt i denne undervisningen. Denne boken var en forklaring på Luthers lille katekisme, og skulle lære barna fra tidlig alder av å frykte gud: «Gudsfrykten er nyttig til alt, idet den har løfte for det liv, som nu er, og for det, som kommer.»¹⁰ Sandhed til Gudfrygtighed var den mest brukte skoleboken fra 1700-1800-tallet i Norge, og det var først da barna hadde pugget og kunne ramse opp denne boken at de fikk stå til konfirmasjonen.¹¹ Prestens rolle i hele kristendomsundervisningen ble helt essensiell. Det tvungne elementet i konfirmasjonen og undervisningen, samt de nye forordningslovene, var det presten som fikk administrere. Dette ga presten en del ekstra arbeid, som han ikke måtte ta seg betalt for, for han kunne da selv risikere å bli dømt og straffet dersom han ikke fulgte opp de unge i konfirmasjonsundervisningen tilstrekkelig.

Tvang, tro og tukt

Da den tvungne konfirmasjonen ble innført i Danmark-Norge, var det i tett forbindelse med pietismens ideal om en mer alvorlig kristendomsundervisning for de unge, samt dets religiøse og moralske prosjekt: å skape et gudfryktig og disiplinert individ. De nye lovgivningene om konfirmasjon må forstås i lys av nettopp dette, for konfirmasjonen ble et sentralt middel i å oppfylle dette prosjektet. For å oppnå pietismens mål om disiplin, ble straff tatt i bruk der man kunne. Loven hadde slått fast at de unge skulle konfirmeres innen 14-15 års alderen, og før de fylte 19 år. Dersom noen feilet med å være ferdig konfirmert innen de fylte 19 år, skulle de bli straffet. Også her hadde presten fullmakt til å avgjøre hvilken straff vedkommende skulle motta; om det skyldes manglende kristendomskunnskaper kunne presten begynne med ekstra undervisning som vedkommende ble tvunget til å følge, men dersom det skyldes motvilje var straffen fengsel eller gapestokk.¹² Konfirmasjonen var ikke lenger kun en trosbekjennelse, men et krav som skulle sikre kristen oppdragelse.

Kirketukten fikk med pietismen en helt ny betydning, og ble et av dens bærende prinsipper. Utelukkelsen fra det kirkelige fellesskap og fra bruken av sakramenter ble et aktivt middel i forsøket på å forme lydige og gudfryktige unge borgere, og ettersom pietismen ønsket å skape en lydig, indre og personlig omvendelse hos individet, ble tukten et redskap for å sikre at den rette vei ble fulgt. Kirkens bruk av tukt som straff bidro til å forsterke kirkens posisjon som en sosial kontrollinstans i samfunnet. Dersom vi sammenligner konfirmasjonsforordningen fra 1736 med dagens konfirmasjonspraksis, er den mest bemerkelsesverdige forandringen at tvangselementet er fjernet. Dagens konfirmasjoner er en fullstendig frivillig handling, og konfirmasjonen virker ikke lenger som en juridisk eller sosial inngangsbillett til borgerlige rettigheter eller det voksne samfunnsliv. Overgangen fra et obligatorisk til et frivillig ritual speiler en betydelig samfunnsendring, både på individets egen frihet og på religionens plass i det offentlige liv.

Konfirmasjonens vei mot frivillighet

Et påfallende aspekt med konfirmasjonens lange historie i Norge er at den i utgangspunktet ikke tok høyde for at det fantes en ungdomstid slik vi kjenner den i dag. I et historisk perspektiv symboliserte konfirmasjonene en tydelig og brå overgang fra barn til voksen, og var en test og bekreftelse på at man var klar til å bli en voksen og et selvstendig individ i samfunnet. Utover 1800-tallet og spesielt inn i 1900-tallet begynte dette bildet å endre seg. I løpet av denne tiden vokste det fram en urbanisering i samfunnet, der skolegang og barndommens egenverdi tok større plass i samfunnslivet. Utviklingen som skjedde innenfor kulturelle og samfunnsmessige forhold førte til at ungdomstiden sakte, men sikkert begynte å vokse frem som en egen livsfase. Som et resultat av dette begynte også konfirmasjonen å miste sin tidligere funksjon som en juridisk og sosial overgang, og ble i stedet et mer personlig og symbolsk ritual. I 1911 ble konfirmasjonstvangen endelig opphevet. På samme tid falt de andre lovene om løfteavgivelsen og de juridiske aspektene ved konfirmasjonen vekk. Dette ble for mange stor grunn til å se på konfirmasjonen som et lettere ritual å komme overens med, ettersom det nå var frivillig, og de dype religiøse aspektene ved det begynte å falle vekk. For mange var det som ble stående igjen av konfirmasjonsritualet en ungdomsfest som, dog fortsatt høytidelig og preget av altergang, var en anledning for å feire en ikke fullt så brå overgang mot voksenlivet, men snarere feire begynnelsen av det. Det tok ikke mange generasjoner før de strenge religiøse aspektene ved konfirmasjonen var fullstendig visket vekk og konfirmasjonsdagen fremfor alt var en dag preget av feiring, familie og gaver.¹³

En gang i tiden var konfirmasjonen en høytidelig bekreftelse av tro. I dag er den for mange blitt et ritual båret av tradisjonens kraft – kanskje nettopp det som fortsatt holder den i live. For mange har konfirmasjonen mistet sin religiøse betydning, og heller blitt en ungdomsfest og sosial begivenhet som er knyttet til familie, fellesskap og ikke minst – feiring. Konfirmasjonen har kanskje blitt redusert til en fest uten noen form for religiøs baktanke, på samme måte som julaften og påske for mange har blitt en tradisjon fremfor en religiøs feiring, men likevel er det tydelig at overgangsmarkeringen enda er betydelig i dagens konfirmasjoner. Hvordan konfirmasjonen vil utvikle seg videre fremover er usikkert, men det virker tydelig at den fortsatt har en form for betydning i våre liv i dagens samfunn. Konfirmasjonens grunnlag er at den er et overgangsritual, og historisk sett har det alltid vært et behov for å feire livets høytider med et ritual og en fest. Vår kultur er uunngåelig formet av den kristne kirkens grunnlag, og selv om samfunnet endrer seg og stadig flere tar avstand fra kirken, vil vi aldri være fri fra dens innflytelse. Konfirmasjonen lever videre som et viktig ritual i unges liv og er et vitnesbyrd om hvordan feiring, uansett hvilke endringer den gjennomgår, fortsetter å knytte oss sammen og markere overgangene mellom livets mange faser.