Tysk egentlighetssjargong i mellomkrigstiden

Hvorfor mener Theodor Adorno at den tyske tenkningen i mellomkrigstiden, særlig representert ved Martin Heidegger og Karl Jaspers, leder inn i nazismen? Eilif Guldvog Hartvedt skriver om Adornos bok Jargon der Eigentlichkeit i høstens nummer av Molo
Kom på Oslovelo 16. november for å feire slipp av ny utgave av Molo. Einar Øverenget vil snakke om Hannah Arendts filosofi fra 19.00

Illustrasjon: Evelyn Førstemann Nilsen

Mellomkrigstiden var turbulent både økonomisk, politisk og sosialt i Europa. Da første verdenskrig brøt ut hadde Tyskland et håp om at dette ville være nasjonens gjennombrudd og at krigen ville lede inn i en fremgangsrik periode. Slik gikk det ikke. I stedet fant nasjonen seg selv som tapende part i en krig som hadde tatt livet av store del er av den yngre mannlige befolkningen. En slik katastrofe gjør noe med selvfølelsen til en hel nasjon; det var ufattelig i Tyskland at krigen var tapt.  

I høstens nummer av Molo skriver Eilif Guldvog Hartvedt om tyskernes selvbevissthet og hang til eksistensielle spørsmål i mellomkrigstidens ellers vektløse og kaotiske periode. Eilifs går i sin tekst inn i Adornos bok Jargon der Eigentlichkeit, hvor det fremmes en teori om at det tyske åndslivs egentlighetssjargong leder rett inn i nazitiden og Tysklands neste humanitære katastrofe. Målskivene for Adornos kritikk er særlig Rainer Maria Rilke, Karl Jaspers, Martin Heidegger og Søren Kierkegaard. 

Legg inn en kommentar