#6 Tyskland og Frankrike

Leder Tyskland

Tyskland og Frankrike.

Hvilken side velger man?

I dette nummeret av Molo har vi ønsket å gi studenter mulighet til å skrive om et valgfritt tema som fenger når de hører stikkordene Tyskland og Frankrike. Innen filosofi og idéhistorie fra moderne tid er det som om disse to stormaktene står som et veiskille for en ny student: Hvor hører jeg hjemme? Blant de utsvevende, rødvinsdrikkende franskmennene, eller hos de nitidige, gravalvorlige tyskerne? Skillet mellom de svermeriske franskmenn og de trauste tyskere er en merkelig konstruksjon historisk sett, men som en aktuell stereotyp fungerer den. Franskmennene representerer studentopprør og postmodernisme, mens tyskerne har Habermas.

Det er ikke så rart at tyskerne har måttet bli noe avmålte, Habermas vokser ikke ut av intet. I vår presentasjon av Tyskland er det i stor grad hvordan nazismen slår romantikken ut av nasjonen vi tar for oss. Etter at katastrofene som kalles første og andre verdenskrig rammet Tyskland hardt, var det behov for en grundig gjenreisning av nasjonen. Der franskmenn som Derrida og Lyotard avkledde og dekonstruerte hverandre, måtte tyskerne rekonstruere seg selv.

I vårt nummer presenterer vi to tekster som tar for seg etterdønningene av nazi-tiden. Storpolitiske hendelser som verdenskriger endrer virkeligheten, enten man vinner eller taper, og enten man fordømmer eller forguder det som har skjedd. Det Tyskland som skulle tre frem etter andre verdenskrig var avhengig av å fordømme, og virkeligheten måtte endres radikalt. Sentralt i tysk tenkning etter krigen står derfor et forsøk på å finne svar, og et forsøk på å skape et nytt system som ikke vil lede inn i et nytt Holocaust. Om man velger det nitidige og gravalvorlige Tyskland er det nettopp dette som er ens fremste mantra: Aldri mer Holocaust.

God lesning!

 

Leder Frankrike

Dette nummeret svarer ikke på noen overhengende problemstilling. Tanken bak temavalget var utelukkende å engasjere bredt. Derfor valgte vi de to idémaktene Tyskland og Frankrike som tema, to nasjoner som dominerer innenfor vårt fagfelt og to nasjoner som de aller fleste studenter på et eller annet vis får et forhold til.

En eller annen gang kommer spørsmålet: Hvem er jeg? Og en eller annen gang kommer svaret: Frankrike. Det er ihvertfall det som er svaret på denne siden av bladet, på fransk side. Her skal vi gjøre et stort historisk sveip med tre dypdykk ned i det franske.

Hvor kommer idéen om de franske som forførende croissant-romantikere fra? Hvorfor forestiller vi oss at det er de franske som mestrer kunsten å sjonglere de beste floskler, alltid til riktig tid og i riktig rom, hvorfor gjør de det tilsynelatende bedre enn oss andre? Sandra Vedeld har lurt på det samme i denne utgaven, om ikke helt med samme formulering. «What makes France the country of love», spør hun og graver frem et merkverdig svar helt tilbake i fransk middelaldertradisjon. Slik tilfredsstiller hun de nye studentene med ridderlengsel fra barndommen, men samtidig utfyller hun vår kunnskap om det franske kjærlighetryktets eldgamle fotfeste.

Flere århundrer senere finner undertegnede den gamle Jean-Jacques Rousseau drømmende i en robåt, ensom og på let etter den virkelige og sanne lykken. Profeten fra Genèvesjøen finner et slags svar i sin tredje selvbiografi Den ensomme vandrers drømmerier, en selvbiografi som i resepsjonshistorien har blitt et av de viktigste franske bidragene til den kommende tyske (og engelske) romantikken.

Til slutt gir Harald Støren et innførende falkeblikk på 1900-tallet og Jean-Paul Sartres filosofi. I sin sammenfletting av tysk eksistensfilosofi fra både Heidegger og Husserl skapte Sartre sin franske variant. I teksten vises det hvordan man kan finne filosofiens spor i Sartres skjønnlitterære og politiske syssel. Slik kan den nye studenten tilegne seg kunsten å være ung eksistensialist og raddis på samme tid.

I midten vil du finne nøytral sone. Her har vi en svensk tekst (pun intended), to reisebrev hvor det ene er fra Roma, det andre fra Kiel, et intervju med idéhistorikeren Bjarne Riiser Gundersen og et lengre og sylskarpt intervju med Europa-kjenneren og idéhistorikeren Simen Ekern.

God lesning!