Hva kan vi lære av folk som tok feil?

Figure of the heavenly bodiesBartolomeu Velho, 1568 (Bibliothèque Nationale, Paris)

Skrevet av Jonas Patrick Ludvigsen

Gjennom historien finnes det eksempler på oppfatninger som til tider har blitt holdt for sanne, som senere viste seg å være feilaktige. Som fersk idéhistoriker møter man mange slike eksempler, og man kan lure på hva det skal være godt for å lese vitenskapelige avhandlinger som nå er avkreftet. Jeg vil her gi et eksempel på en av historiens rådende oppfatninger som senere ble avkreftet, for å forklare hvilken verdi det kan ha for oss idéhistorikere.

I år 350 fvt (sånn omtrent) skrev Aristoteles en avhandling som senere har blitt kjent som Om himmelen. Her presenteres den såkalt aristoteliske kosmologien som var ansett som en mer eller mindre korrekt forståelse av universets oppbygning i nesten 2000 år. Universet besto, ifølge Aristoteles, av ni krystallsfærer innenfor hvor planetene bevegde seg i forutsigbare baner. Jorden lå i sentrum, i den sublunare sfære — altså det som var innenfor månens omkrets. I den sublunare sfære rådet elementene. Disse hadde også henviste posisjoner, fra øverst til nederst; ild, luft, vann og jord. Tross sine faste plasser var de i evig bevegelse mellom hverandre, og gjennom deres kombinasjoner var all materie blitt til. Elementenes bevegelse førte til endring, tilblivelse og tilintetgjørelse. Utenfor månen fantes de supralunare sfærene. Her beveget planetene seg i perfekt sirkulære baner. Disse var Merkur, Venus, Solen, Mars, Jupiter og Saturn. Disse var mer eller mindre perfekte substanser som besto av et femte element kalt eter, og jo lenger bort fra jorden man kom desto renere var de. Bortenfor planetene lå fiksstjernehimmelen hvor stjernene bevegde seg synkront, med faste avstander til hverandre, og helt ytterst lå det Aristoteles kalte Den første beveger. Dette var en universell makt som hadde satt i gang bevegelsen i alle de andre sfærene og var grunnlag for all bevegelse i universet. Den første beveger var like vel ikke noen skapergud, og universet hadde, ifølge Aristoteles, ingen tidsmessig begynnelse eller slutt. Det hadde alltid vært og skulle alltid være.

Denne modellen skulle overleve i nesten 2000 år, og ble brukt, modifisert og videreutviklet av en rekke vitenskapsmenn, teologer og filosofer. Gjennom senantikken og tidlig middelalder ble Aristoteles’ tekster hovedsakelig oversatt til arabisk, av filosofer som al-Kindi og al-Farabi. Sistnevntes forståelse av aristotelisk metafysikk var formgivende for Avicenna som skal ha forsvart aristotelisk naturfilosofi, og da særlig kosmologien ovenfor sine samtidige. Den iberiske filosofen Averroes videreutviklet Aristoteles’ modell ved å utarbeide formler for planetenes sfæriske bevegelse som stemte overens med ptolemeisk matematikk.

I løpet av middelalderen skulle Aristoteles’ tekster bli overlevert til Europa og etter hvert oversatt til latin. Her ble han tatt godt imot av kristne teologer. Thomas Aquinas konkluderte at Den første beveger ikke kunne være noen annen en Gud, og slik fant han syntese mellom naturfilosofi og kristendommens skapelsesberetning. I Renessansen skulle modellen blant annet brukes som mal da Dante Alighieri designet sine tre skildringer av livet etter døden, Inferno, Purgatorio og Paradiso, hver med sine ni sfæriske inndelinger. I avbildninger av modellen fra denne perioden kan man også se at en ytterligere stjernesfære er lagt til for å gjøre opp for at stjernetegnene ikke syntes å bevege seg i samme bane som stjernene i fiksstjernehimmelen.

Etter mye utvikling og utfordring skulle Aristoteles’ modell omsider møte sitt endelikt i den vitenskapelige revolusjon. Den polske astronomen Nicolaus Copernicus skal allerede i 1507 ha vært overbevist om at modellen med jorden i midten ikke tilsvarte de faktiske forholdene. Av frykt for kirkelig sensur og straff holdt han dette for seg selv i over 30 år, men hans hovedverk Om verdenshimmellegemenes bevegelser ble publisert i 1543, samme året som han døde. Med dette skulle den såkalt geosentriske modellen sakte men sikkert fases ut, og forståelsen for et system med solen i sentrum, slik vi kjenner det i dag, ble etter hvert gjeldende.

Så Aristoteles’ tok feil, og kosmologien hans var ukorrekt. Skal den ikke da bare forkastes? Hvorfor skal vi ta oss bryet med å lese den? Nettopp fordi vi ikke først og fremst er ute etter hva som er sant, men hva som til enhver tid holdes for sant. Sannhet er historisk og sosialt konstituert, og en av idéhistorikerens oppgaver å finne ut hvordan. De forskjellige utviklingsstadiene i den aristoteliske modellen har vært grunnlag for vitenskapelig atferd til forskjellige tider. Ved å studere disse forskjellene kan vi forstå hvilket utgangspunkt folk hadde for sine intellektuelle utøvelser. Hvis vi vet hva folk tenkte var sant, og hvorfor de tenkte det, kan vi også vite hvorfor de handlet slik de gjorde. Hvis vi kan forstå dette kan vi også komme nærmere en forståelse av hvorfor historien har utspilt seg som den har.

Legg inn en kommentar