Tekst og illustrasjoner — Evelyn Nilsen.

 

Mun lean okta sápmelaš, guhtte lean barggan visut sámiid bargoid, ja mun dávdan visut sámiid dili …(Jeg er en Lap, som har givet mig af med alt Laparbejde, og jeg kender alle Lappernes forhold.)

I 1910 skrev reineier og ulvejeger Johan Turi (1854-1936) verket Muittalus sámid birra (direkte oversatt: En fortelling om samenes liv). Dette var første gangen en same hadde skrevet en bok om samenes situasjon i Sápmi (Sameland) på samisk. Turi mente at fortellingen om samenes liv skulle forklare alle forhold en same stod ovenfor. Han var selv same, hadde drevet med all slags samisk arbeid og kjente derfor til de samiske forholdene. Han skulle skrive boken så tydelig at den var forståelig for ethvert menneske som leste den. Bakgrunnen for verket har en lengre historie.

Striden mellom samene og de bofaste, mellom nomadefolket og kulturfolket, har foregått i hundretalls år. Fra 1800-tallet og langt utover 1960-årene førte den norske stat en assimilerings- og fornorskingspolitikk. I dette tidsrom ble det skapt flere forestillinger om samene. Tidligere hadde samene vært et ukjent folk for den norske majoritetsbefolkningen, men fra 1800-tallet og utover ble samene betraktet som naive naturbarn. Gradvis begynte, ikke bare nordmenn, men også svensker å se direkte ned på alt som hadde noen forbindelse med det samiske. Assimileringspolitikken på 1800-tallet hadde et nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitivt og fremmed. Samene måtte da underordnes lover og bestemmelser, de måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen under fremveksten av nasjonalstaten Norge. Samene måtte siviliseres, bringes opp på et høyere kulturtrinn og lære seg norsk. Kunne ikke samene tilpasse seg etter de nye forholdene, så måtte de vike for den fremtrengende majoritetsbefolkningen. Det var deres egen feil og de måtte selv ta følgene av det. Assimileringspolitikken ble gjerne forklart med hensyn til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling. Målet for det hele var å føre samene og kvenene inn i det norske kultursamfunnet og sikre Finnmark for Norge. Men hvorfor ble samene ansett som et problem? Og i hvilken grad ble de selv påvirket av dette?

Denne teksten tar utgangspunkt i hvordan samene fremstilles som «de andre». Det er fremdeles en dominerende forestilling at de nordiske landene er homogene nasjonalstater, hver med sine nasjonale tradisjoner, et felles nasjonalt språk, kultur, historie og religion. Fremstillingene av samene som «de andre» er nært knyttet til både nasjonal identitetsdannelse og til territorielle interesser i nordområdene. Denne teksten vil fokusere primært på Johan Turis verk Muittalus sámid Birra, som kan leses som Turis svar på myndighetens politikk, og på skildringene av samene i Norden.

I Norge ble den politiske hovedvekten lagt på fornorskingen av samene og initiativ som skulle bringe samene til et høyere kulturtrinn. Myndighetene ville rense samene for deres egne, gammeldagse kulturtrekk, som språk, skikker og tradisjoner. Alt av samisk kultur skulle erstattes med norsk kultur, slik at de ville overleve i den moderne verden. I Sverige derimot, ble samene, spesielt reindriftssamer, sett på som så primitive at det ikke var noen vits i å bringe dem til et høyere kulturnivå. Det ble betraktet som umulig, og dermed var det heller ikke ønskelig å sivilisere dem. De kunne klare seg som reindriftssamer, og for å verne denne reindriftskulturen, skulle de beskyttes mot sivilisasjonen. Samene i Sverige fikk også dårligere skolegang enn andre barn. De skulle heller herdes til det livet de skulle leve. Denne politikken kaltes «Lapp-ska-vara-lapp», og de som ikke levde opp til dette bildet av det samiske, ble i realiteten heller ikke sett på som samiske, uavhengig av hva de selv oppfattet seg som. Begge disse politiske løsningene, med tanke på urbefolkningen, representerer samme syn: en paternalistisk forståelse av samene som et primitivt folk som har et stort behov for ledelse og oppdragelse. Implisitt fremstår det et «vi» (som i det norske samfunnet) som har de positive egenskapene samene eller «de andre» mangler. Forestillinger om «den andre» konstrueres som en negasjon av det kultiverte samfunnets eget idealiserte selvbilde som «normale». Betoningen av forskjeller mellom oss selv og «de andre» kan forstås som en viktig del av kollektive identitetsskapende prosesser. Men stereotype forestillinger om den andre er ikke bare et resultat av at mennesker kategoriserer hverandre i ulike andregrupper, for slik å skape seg en nøytral orden og oversikt. Noen forestillinger blir hegemoniske, ettersom enkelte posisjoner gir mer definisjonsmakt enn andre. De som blir plukket ut som annerledes, kan bli tvunget til å forholde seg og ta stilling til de forestillingene som finnes om dem. Disse fremstillingene om majoritetskulturen er viktige å kjenne til for å forstå Turis fortelling om samene.  

Samen forstått som et naturbarn, men begrepet har en dobbel betydning: På den ene siden var samene en fascinasjon, de representerte mennesket i en opprinnelig og autentisk tilstand i nær kontakt med naturen. På den andre siden representerte de uansvarlige naturbarn, som trenger ledelse fra en ansvarlig myndighet for å kunne klare seg i den moderne verden.

I litteraturen om samene møter vi en rekke ulike betegnelser: Finner, lapper og samer. For å forstå hvorfor det finnes så mange ord for same, er det her nødvendig med en begrepsavklaring. Sápmi, sábmelaš og saemie er etnonymer; dette er samenes navn på seg selv. Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag, ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre. Ordene lapp og finn oppfattes ofte som nedsettende av samene i Norge og Sverige, og det har derfor blitt vanlig de siste tretti årene å bruke etnonymene same og samisk. Jeg vil derfor bruke ordet same når det er snakk om lapper, finner og samer.

Mye av den samiske litteraturen fra utgivelsen av Muitalus sámiid birra og til i dag, går ut på å bidra til diskursen fra en posisjon hvor man står mellom to verdener. Denne litteraturen er politisk ladd på en måte som ikke bare går ut på hvilket språk de velger å bruke, men hvordan de velger å bruke det. Det er også knyttet til bruk av land og naturressurser og kampen for samisk kulturs overlevelse, og derfor dessuten språket. I forordet til boken gjør Johan Turi det klart hva hans ambisjon var:

Mon lean jurddašan, ahte dat livččui boremus, jos livččui dakkar girji, masa lea visut čallavvon bajás sámi eallin ja dilli, vai ii dárbbaš jearrat, got lea sámi dilli, ja vai eai beasa botnjat nuppe ládje, dakkárat guđet háliidit sámiid nala gielistit, ja botnat viso beare sámiid sivalažžan, go leat riiddut dáloláččaid ja sámiid gaskkas Norggas ja Ruoŧas.

(Jeg har tænkt at det vilde være det bedste, om der var en saadan bog, hvori alt var opskrevet om Lappernes liv og forhold, saa man ikke behøver at spørge: hvordan er Lappernes kaar, og for at de ikke skal kunne vende alt paa en annen maade, saadanne, som ønsker at lyve Lapperne paa og fordreje alt til kun at være Lappernes skyld, naar der er strid mellem fastboende og Lapper i Norge og Sverige.)

Turi ønsket å skrive om folket sitt og presentere samenes situasjon for å opplyse myndighetene og majoritetsbefolkningen. Han ønsket også at samene skulle være stolte over å lese om seg selv på en positiv måte. Turi følger i boken alle aspekter ved den kollektive samiske fortellertradisjonen for å etablere sin autoritet som et medlem av samfunnet, og som en historieforteller. Hans bok inkorporerer alle aspekter av den muntlige samiske fortellertradisjonen, for eksempel ved å inkludere samiske karakterer som Stállu (menneskelignende troll som spiser menneskekjøtt), ulddat og čuđit (skytsånder). Dette garanterer en slags autentisitet og en forståelse av kulturen og levemåten, og forsterker også hans troverdighet når han skal gjøre samisk kultur begripelig for nordmenn og svensker. Om årsaken til de mange misforståelsene mellom skandinavene og samene, skriver han blant annet:

Ja dasa læ dat siva: ko sabmelaš boatha moskos kameri, de son ibmir i bajlo midike, ko i biega bæsa bosot njuni vuosta. Su jurdakat æi kolga kol æ sæinit ja moskos oive nalde. Ja i læke buore sutni orot suhkis vuvdit siste, kol æ liega ilbmi; muhto ko sapmelaš čilget oba bures su ječas asjit.

(Og grunden dertil er, at naar Lappen kommer ind i et lukket rum, forstaar han ikke ret meget, naar vinden ikke kan blæse ham i næsen. Hans tanker kan ikke rinde, naar der er vægge og lukket over hovedet Heller ikke er det godt for ham at være i tætte skove, naar det er varmt i luften; men naar Lappen er paa høje bjærge, saa har han en ganske klar forstand; og om der deroppe var forsamlingssted paa et eller andet høyt bjerg, saa kunde Lappen muligvis klare helt godt for sine egne sager.)

Turis ord har en poetisk uttrykkskraft som fremdeles kan fremkalle en følelse av nærvær med det frie og levende mennesket. Det traff derimot neppe de byråkratene eller samene det var beregnet på. Byråkratene kunne bare lese den danske versjonen oversatt av Emilie Demant, hvis den var mulig å få tak i, mens de fleste samer hverken kunne lese eller skrive. Turi, som forteller, er en sosial agent som tar posisjon i en kontekst av sosial forandring.

Johan Turis formål med boken er i bunn og grunn å få myndighetene til å sette seg inn i situasjonen samene måtte gjennomgå. De må vise forståelse og sympati for et folk som ønsket å bo og leve slik de alltid har gjort uten innblanding og paternalistiske bestemmelser. Turis kritiske syn på myndighetenes politikk, ved bosettingen av Sápmi, kommer frem blant annet i hans sammenligning med det mytologiske vesenet «Stállu»: «Ja dat dáhpáhuvva maiddá, ahte sáhtta borrat dakkár ealiba bierggu maid vašuha, dego dološ stálut: sii vašhue sámiid ja borre bierggu» («Det skjedde at bosetterne kunne spise kjødt av dyr de hatet, som Stálluene i gamledager: de hatet samene og spisede kjødtet deres»). Stállu karakteriseres i tradisjonelle samiske fortellinger som dum og lett å lure. Han spiser ikke kun menneskekjøtt, men hans oppførsel er ofte unormal. En sammenligning mellom bosetterne og Stállu er derfor en subtil antydning til at bosetterne ikke var mer menneskelige enn ham.  

Turi fortsetter med flere sammenligninger: «Ja gal Kainna varra lea vel dálnai veháš soames báikkin, veháš dakkár bivdoolbmuin, mat sáhttet oktnaga ráhkkistit ja vašuhit» («Og der er fortsatt lidt av Kains blod her og der, ogsaa lidt i slike jegere som kan elske og hate paa samme tid.»)  I Bibelen kan vi lese om historien om Kain, den første morderen, og hans bror Abel, det første uskyldige offeret. Her sammenligner Turi bosetterne og samene med disse bibelske brødrene, som symboliserer forbrytelse og urett. Det faktum at Kain var en bonde og Abel var en gjeter, forsterker sammenligningen. Turi illustrerer altså konflikten mellom bosetterne og samene med to metaforer. Én stammer fra tradisjonell samisk fortellertradisjon og en annen fra Bibelen. Disse to metaforene hører til to forskjellige sosio-ideologiske språk, og derfor representerer de to stemmer. Det faktum at Turi bruker begge på lik måte avslører hans posisjon. Han er en bærer av samisk tradisjon, samtidig som han er kristen. Hans tosidige diskurs viser Turis dilemma når han skriver for to forskjellige typer lesere. Den første illustrasjonen sier mest sannsynlig lite for et utenforstående publikum, men er mer relevant for det samiske samfunnet som vet om Stállu og andre overnaturlige vesener i den gamle samiske fortellertradisjonen. Turi anser den andre metaforen å være eksplisitt for alle lesere, siden han forventer at de er kjent med kristendommen og derfor bibelen. Samene stod ovenfor en type identitetskrise hvor de selv var nødt til å definere sin egen identitet, fra en posisjon hvor de stod mellom to verdener. Turi valgte å utfordre diskursen om samene fra et standpunkt som ble sett på som underlegen, noe som anses for å være viktig for å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv

De ukjente dyrene i Sápmi

Turi avslutter boken med en fortelling om de ukjente dyrene i Sápmi. Denne teksten bryter med mønsteret han bruker i boken. I kapitlet «Muitalus sámietnama dovdameahttun elliid birra» («Fortælling om Laplands ukjente dyr»), lager han en politisk tale som fordømmer måten den samiske minoriteten har blitt behandlet på. Turi gjør det mulig for seg selv å anta at hans autoritet er etablert etter leseren har lest boken. Han har gjennom hele fortellingen forsøkt å overbevise leseren om at hans kunnskap og hans plass i den samiske kulturen legitimiteter hans politiske autoritet. Han beskriver den daværende situasjonen og ender med sine forventninger for fremtiden. I den avsluttende teksten forteller Turi ingen fortelling; han presenterer sitt synspunkt til leseren. Han skifter fra den muntlige samiske fortellertradisjonen til en type politisk argumentasjon. Turi er mer forsiktig når han skal ordlegge sine egne synspunkter. Han nevner ikke samene eller nordmenn og svensker.

«Sami ædnam læ dat ædnan, mas kaudnoit dakar ælit, maid æi opmot riekta dovda, koht dat læ deit ælit birgemuš; muhto kal olpmot dam dihtet, ahte dat læt ovta ætnam oasis somes ælit, dakar halbes ælit mat birgijit dakar ætnamis, kos æi birge ječa ælit; ja dait elit æi olpmot luoite buoreb ætnami, vaiko æi dovda jur visasit, kot dat biergijit dam ætnamoasis.»

(«Lapland er det land hvor der findes saadane dyr, om hvem menneskene ikke rigtig ved, hvordan de bærger sig; men nok ved folk det, at paa en del af jorden er en slags dyr, saadanne mindre værdifulle dyr, som lever på de steder, hvor andre dyr ikke kan klare sig, Og disse dyr slipper menneskene ikke inn på bedre jord, endskjønt de ikke ved sikkert, hvordan de berger sig der, hvor de er.»)

Turi bruker olbmot, altså menneskene, som et synonym for majoritetsbefolkningen og «de ukjente dyrene» som et synonym for samene. Følgelig kommer to stemmer frem i teksten: en som er relatert til olbmot og en annen som Turi tar fullt ansvar for. Her forklarer han at en del av disse menneskene mener at samene lever et særdeles godt liv, og muligens også ønsker at de skal leve godt. Mens noen mennesker mener at dyrene er skadelige, og forteller dette til andre mennesker, slik at de tror dyrene er det, og slik at de ønsker å tilintetgjøre dem. Han forklarer at det er en del mennesker som, om de visste hva dyrene måtte gjennomgå, ville latt være å sørge, og gråte når de får høre hva dyrene måtte tåle – pine, sult og kulde. Argumentene som blir presentert når et crescendo. Turi starter med å beskrive at oppførselen til olbmot er et resultat av mangel på kunnskap om samene. Han fortsetter med en diskusjon om avvisning, vold, og trusler, og ender med en advarsel om at det samiske folk er i fare for utryddelse. «…de kal dušet dat ælit ja aive bidnahuvama čađa, mi læ kal ælibit-rækam-laka vuosta.»  («… saa ødelægges de dyr og kun gjennem lidelse, som nok er imod dyreplageriloven.»)

Turi avslutter med et ønske om en leder for sitt folk og en bønn om at Gud vil beskytte dem. En religiøs stemme ender hans politiske tale. De ukjente dyrene i Sápmi er samene, hvis de ikke hadde vært ukjent, så hadde de heller ikke vært dyr. Om menneskene har noen syn på samenes sak i det hele tatt, ser de nok på samene som et bortgjemt og isolert lite mindretall. Samefolket står for dem som en nasjonal kuriositet de fleste ikke vet stort om, og som de føler de ikke trenger å vite noe mer om.

De som ble blinket ut som annerledes, altså samene i denne sammenheng, ble tvunget til å forholde seg og ta stilling til de forestillingene som fantes om dem. Etnifiseringen av «den andre» ble institusjonalisert gjennom nasjonalstaten og påfølgende nasjonsbygging. Med etableringen av nasjonalstaten ble det viktig å fastsette klare definisjoner for hvem som hører til og hvem som ikke hører til. Den nasjonale identiteten ble definert i opposisjon til det fremmede, og etniske minoriteter ble definert ut. Etniske minoriteter som per definisjon har en annen kollektiv identitet i tillegg til (eventuelt istedenfor) den nasjonale, ble en trussel mot likhetsidealet og nasjonalstatens idé. Oppbyggingen av velferdsstaten forsterket betydningen av å kunne skjelne mellom dem som har retter og plikter i forhold til staten og andre. Et problem blir tydelig i dette, og det er at de som ble definert som representanter for urbefolkningen stod i fare for å få et svært innskrenket handlingsrom i det samtidige samfunnet. De risikerte stadig å bli møtt med holdninger om at deres handlinger kan bli sett på som et uforenelig brudd med forventningene majoritetsbefolkningen hadde til urbefolkningen. I dette kan vi se at forestillingen om samene som de andre kan settes i sammenheng med en århundregammel konstruksjon av samene som naturfolk, og at de normene som ble satt opp for hvordan et naturfolk burde oppføre seg i en kulturell sammenheng på ingen måte er gitt som et objektivt faktum. Snarere er det skapt av en relasjon mellom folkegrupper, der den ene folkegruppen opptrer hegemonisk i forhold til den andre. På mange måter var samene en type antiborgere. Behandlingen av samene kan knyttes til majoritetsbefolkningens frykt for de som er annerledes. «De andre» oppleves derfor som en trussel. Trusselen blir på mange måter ekstra stor når de befinner seg innenfor nasjonalstatens territorium. Det viste seg å være vanskelig å tro på at samene ville være lojale borgere uten noen inngrep fra myndighetene. Dette er kanskje bakgrunnen for «vi og dem» fordi nordmenn og svensker nå definerte seg opp mot noen som ikke ønsket å være norske eller svenske. Alt man selv ikke ønsket å identifisere seg med – samenes levesett, religion, språk og klær – ble ansett som fremmedartet og negativt.

Den urettferdige behandlingen av samene var ifølge Turi en oppførsel som grunnet i mangel på kunnskap om samene.  Dette ville Turi forandre på. En kamp mot undertrykking og oppvurdering av egen kultur dannet et viktig utgangspunkt for Johan Turis bok. Boken oppsto som en reaksjon på hvordan nordmenn og svensker begynte å snakke om samer.  Så lenge det er vanskelig å leve som same, vil det da også være vanskelig å finne en dekkende definisjon for hva dette vil si. Johan Turis prosjekt var å ta tilbake retten til å definere samenes egen fortid og nåtid. De forskjellige aspektene i boken er uttrykt av forskjellige stemmer. Den samiske stemmen uttrykker de sosio-ideologiske verdiene til samfunnet Turi levde i, mens en utdannet stemme samsvarer med verdien i de skrevne ord, gjennom sitt eget morsmål. Han ønsket å ta tilbake alle forestillingene om samene, han hadde en drøm om å gjøre det klart for majoritetsbefolkningen at samene ikke var ukjente dyr som de kunne se på gjennom en kikkert. De var mennesker som alle andre. Et ønske om en bedre fremtid for urbefolkningen. Hvor mange som leste verket da det ble utgitt er usikkert, men boken har stor betydning for samisk litteratur som det første samiske verket som noen gang var blitt skrevet på samisk.