Er idéhistorie eurosentrisk?
Rapport fra fagkritisk dag 2017

Av Johannes Hoff og Eilif Guldvog Hartvedt

Entusiasme, følelser, personlige overbevisninger og unnvikende svar preget samtalen da
Fagutvalget for idéhistorie og Molo inviterte til offentlig oppvaskmøte den 3. mars kl. 12 på
Georg Morgenstiernes hus. Bakgrunnen for oppgjøret var idéhistoriker Dag Herbjørnsruds
påstander om at ideologisk eurosentrisme preger faget. Herbjørnsrud har studert idéhistorie
ved UiO, vært redaktør i Ny Tid og var i 2015 med på å etablere Senter for global og
komparativ idéhistorie. Senterets målsetting er å er å unngå sentristiske ståsteder og «formidle
kunnskap om grenseoverskridende (globale) forhold på en sammenlignende (komparativ)
måte»*. Herbjørnsrud prøver å vise at det vi gjerne tenker på som europeisk, egentlig har et
langt mer sammensatt og multigeografisk opphav. I forbindelse med opprettelsen av
masterprogrammet europeisk kultur i 2014 kritiserte Herbjørnsrud idéhistorie ved UiO for å
neglisjere de ikke-europeiske tendenser og trekk ved ideenes historie. Det var derfor ingen tvil
om hvem som skulle åpne fagkritisk dag i år, og den store interessen for arrangementet kan
tyde på at Herbjørnsruds kritikk er treffer en nerve i fagmiljøet. I denne utgaven av Molo kan
du lese Herbjørnsrud åpningsforedrag fra denne dagen.

Herbjørnsrud foredrag inneholdt noen spennende eksempler på ideer og historiske hendelser
fra forskjellige verdenshjørner. Vi fikk blant annet høre om forståelsen av likestilling i det
gamle Egypt, tallenes opprinnelse på det indiske subkontinent og Heideggers japanske
filosofkollega. Eksemplene var nok ment å gi svar på spørsmålet om idéhistorie er
eurosentrisk, men det var nok flere som satt igjen usikre på hva Herbjørnsrud ønsket å
problematisere med disse eksempler. Var det et forsøk på å vise at man med den idéhistoriske
betraktningsmåten bevisst eller ubevisst ikke ser utenfor Europa når man prøver å forstå
ideenes historie? Eller var dette eksempler på at man ikke oppnår den korrekte forståelsen av
ideene når de kun forstås innenfor den europeiske tradisjon? Mange kan kanskje finne flere
svar i foredragets skriftlige utgave, men for de undertegnede forsvant de dessverre i mengden
av navn og hendelser. En utvekslingsstudent forsøkte å spørre hvilket problem han ville frem
til. Herbjørnsrud ga et langt svar, men tilstod at det ikke besvarte spørsmålet som ble stilt.
Man kunne begynne å undre. Kanskje er ikke det eurosentrismen så ille likevel? Forvirring
over hva som egentlig var problemstillingen var med på å skape en rotete og til tider kranglete
samtale mellom Herbjørnsrud, og instituttets Ellen Krefting og Thor Inge Rørvik. Det er nok
først og fremst den ampre stemningen som vil bli husket fra denne dagen. Alt i alt var nok de
fleste likevel enige om at arrangementet var vellykket.

Samtalen var på sitt mest interessante da diskusjonen berørte et viktig metodologisk problem.
Spørsmålet om hvorvidt idéhistorie er eurosentrisk, innebærer en undersøkelse av den
posisjonen og de forutsetningene som idéhistorikeren fortolker ideene igjennom. Posisjonen
er det ståsted som er med på å bestemme vår fortolkning av de ideer og den historie vi
undersøker. Fortiden og ideene kan nemlig ikke beskrive seg selv eller gi seg selv en historie.
Dette er vår oppgave, og med oppgaven følger metodologiske utfordringer. En av disse
utfordringene ble diskutert da Herbjørnsrud viste en oversikt over idéhistoriske verk publisert
de siste 25 årene i Norge. Listen skulle belyse at den moderne idéhistorie lider under
fortolkernes eurosentrisme. Alle de opplistede bøker hadde nemlig ordet «Vesten» i tittelen,
noe som ifølge Herbjørnsrud er et uttrykk for på at den eurosentriske ideologien får herje både
fritt og uten at vi er det bevisst.

Herbjørnsruds «most wanted-liste» hevet på temperaturen i rommet. Grunnen var kanskje at
Krefting, Christine Amadou og Else Marie Lingaas har forfattet Vestens idéhistorie i tre bind
(som forøvrig hadde sluppet unna Herbjørnsruds liste) – men i større grad handler det nok om
at en slik anklage treffer en livsnerve i idéhistoriens metodologi. Faget har som prinsipp at
man skal være seg bevisst sin egen historiske forankring som man forstår verden og fortiden
igjennom. Dette grunnleggende hermeneutiske prinsippet har sitt opphav blant annet i den
historiserende tilnærmingen idéhistorikere har til ideene og forestillingene som undersøkes.
Som kjent er idéhistorikernes oppgave å gi idéene en historie, men også vise at ideene er
historiske. At ideene er historiske betyr at ideene er skapte størrelser som oppstår av tidens
behov og interesser. Konsekvensen av denne tilnærmingen er at vi må regne inn vår egen
historiske forankring når vi bestemmer fortidens ideer og forestillinger. Dette er fordi ideenes
historie også er våre forestillinger om fortidens forestillinger. Fortolkeren er derfor uløselig
knyttet til produktet. At man er seg bevisst sin egen deltakelse, blir derfor helt avgjørende når
man undersøker fortiden. Det er dette prinsipp Herbjørnsrud mener moderne idéhistorikere
har forsømt, ved å la den eurosentriske og vestlige forståelseshorisonten få herje fritt.

Ellen Krefting forklarte at bruken av ordet «Vesten» i boktitlene ikke var uttrykk for
manglende bevissthet, men snarere en åpen bevisstgjørelse av hvilken forståelsesposisjon som
har blitt brukt. Konsekvensen av den post-koloniale tenkningen, ifølge Krefting, var nettopp
at man ikke skulle kaste sin europeiske fortolkningsposisjon, men snarere være bevisst på den
og innlemme den i sin forståelse av idéhistorien. På denne måten ble den eurosentriske
posisjon åpnet for kritikk og undersøkelse, skal vi tro Krefting. Herbjørnsrud mente på sin
side at en slik bevisstgjørelse burde lede til en frigjørelse fra den europeiske
fortolkningsposisjonen, som kan åpne opp for et globalt perspektiv. Selv om dette ikke
eksplisitt kommer til uttrykk i Herbjørnsruds foredrag, virker det å ligge som et underliggende
premiss at et slikt perspektiv er i stand til å levere en mer korrekt og ideologifri idéhistorie.

Dette rører ved et av de viktigste metodologiske utfordringene i vårt fag. Spørsmålet er om vi
kan vi lese idéhistorien fri for ideologi, eller er vi fanget av våre ideologiske posisjoneringer?
Kan en europeer skrive idéhistorie uten at ens opphav vil prege fremstillingen? Herbjørnsruds
implisitte mål om en ideologifri fortolkningsposisjon mener vi er det mest ideologiske man
kan hevde. Enhver forståelse, uavhengig av om den er global eller eurosentrisk, kan ikke ha et
jomfruelig blikk på idéhistorien. Man er alltid betinget av noe når man går til verden.
Forsøket på å rømme disse betingelser vil bare forsterke dem.

Forskjellen på Krefting og Herbjørnsrud er i så fall at Krefting forstår at halsbåndet blir
strammere jo mer man trekker i lenken. Friheten fra ideologi i seg selv er forlokkene tanke
som dukker opp i oss alle i blant, som en sirenesang, men vi vet hvordan det går hvis vi kutter
tauet som binder oss til masten. Frigjørelsen Herbjørnsrud forfekter blir ikke reell uten at man
definerer en ny form for ideologisk fangenskap. Dersom ideologi i seg selv er uunngåelig, blir
bevisstheten om ideologien det avgjørende for å bestemme den fortolkningsfrihet
idéhistorikeren til enhver tid opererer innenfor. Vi mener det er denne vei Krefting forfekter..
Problemet med Herbjørnsruds prosjekt, er at det kan virke som om det globale perspektivet
presenteres som veien til sannheten. Spørsmålet blir hvorfor det globale perspektiv ikke kan
presenteres som en alternativ ideologisk posisjon framfor at det er den sanne
fortolkningsposisjon?

Grunnen til at vi reiste spørsmålet om idéhistorie er eurosentrisk var tanken om at faget
perspektiver ikke strekker til i møte med en globalisert verden. Herbjørnsrud fanger i så måte
kanskje opp et behov i tiden og hos vår generasjon. Men i så fall må det globale perspektiv
begrunnes ut fra dette behovet. Det globale som forståelsesposisjon er like ideologisk som det
eurosentriske, all den tid enhver forståelse er diskursivt betinget.

Herbjørnsruds prosjekt ønskes varmt velkommen, men den ideologifriheten vi mener ligger
implisitt i det må forbli en utopi. Hvis Herbjørnsrud vil at den eurosentriske ideologi skal
falle, må den utkonkurreres normativt. Kampen må gjøres mellom de gode og nyttige
ideologier mot de dårlige og unyttige. Hva er grunnen til at han ikke velger en normativ
begrunnelse? Dette gjelder ikke bare Herbjørnsrud, men store deler av humanistisk forskning.
Bare en humanist lukter politisk motivert tenkning, rynker hun på nesen. Vi mener at en
avpolitisert og viljeløs humaniora bare gir kritikerne flere grunner til å stille spørsmål ved
fagområdets nytte og rolle i samfunnet. Idéhistoriens historiserende posisjon kan kanskje ikke
forandre verden, men den kan tilby forståelser av fortiden som kan åpne en annen fremtid.
Om man velger disse er ikke vårt ansvar. Vi tilbyr forståelser, og så får folk velge den de
ønsker. Der går også grensen for hvor politiske vi skal være.

Årets fagkritiske dag kunne kanskje ikke gi utfyllende svar på hva som er problemet med
idéhistorie eller det eurosentriske. Men hva kan gjøres hvis man ønsker å gjøre idéhistorie
mer innrettet mot det globale? Professor Reidar Aasgaard minnet til slutt om at pensum kan
forandres og tenkes på nytt. Aasgaards invitasjons tas godt imot. Vi studenter har også et
ansvar for fagets praksis på huset, og samtidig et ansvar for at idéhistorien kan møte verden
utenfor GM. At verden utenfor er globalisert og har behov for globale forståelsesformer, er
ikke selvfølgeligheter som den idéhistoriske praksis automatisk retter seg etter. Hvis dette
skal oppfylles, må behovet for globalkunnskap først defineres, sammen med de
metodologiske problematikker dette medfører. Det er ikke til å nekte for at det i stigende grad
har blitt en større mistro til det globale som idé og formål de siste par år. Kanskje dette er et
signal om at vi mer enn noen gang trenger globalkunnskap og globale tenkemåter.

* http://www.sgoki.org/no/info/