Per Espen Stoknes, til norsk av Jostein Sand Nilsen. Tiden Norsk Forlag.

2017

I samfunnsdebatten reises fra noen hold spørsmål om hvorvidt klimaendringene er reelle. Slik blir klimaendringene et politisk spørsmål som dreier seg om oppfatning, tro og tvil, og ikke i like stor grad om konstruktive løsninger. At slike diskusjoner blir regnet som politiske når det er samtidig uenighet, og først blir historisk relevante når uenigheten kommer på avstand er kanskje ikke så rart: Historien tar for seg det fortidige og samfunnsvitenskapen det nåtidige. Men allikevel må man kunne bringe spørsmålet inn i historien, og ikke minst historien inn i spørsmålet, fordi spørsmålet om global oppvarming stammer fra historien om framskrittet.

I boken Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming forsøker Per Espen Stoknes å finne nye stier for hvordan forskningen om klimaendringene formidles. Den relativt entydige forskningen[1] som sier at klimaendringene er reelle, og at de er menneskeskapte, virker ikke inn på livene til folk, det påvirker i liten grad hvordan mennesker forholder seg til verden. Vi har med andre ord én side som fører statistikk og katalogiserer naturen for å bringe forståelse til menneskeheten om hvordan det står til på planeten, og vi har en annen side som ikke fører statistikk og katalogiserer naturen, men som skal forstå det den andre siden kommuniserer. Ifølge Stoknes er det et gap mellom disse to sidene: siden som skal bringe forståelse til de som ikke forstår har ikke redskaper til å gjøre at de andre forstår. Ved å bruke metoder og begreper fra psykologien ønsker Stoknes å bidra til å minske gapet mellom spesialistene og befolkningen. Fornuften alene er ikke nok for menneskets ofte ikke-fornuftige veier.

Hovedspørsmålet i Stoknes’ bok er med andre ord ikke et spørsmål om klimaendringer. Det er heller ikke et forsøk på å omvende klimatvilere eller –nektere. Ei heller et forsøk på å bringe nye vitenskapelige kilder til allerede brennende aktivister. Snarere er det et forsøk på å moderere debatten, legitimere tvilen og å skape et åndelig klima som i beste fall kan redde et sykt materielt klima. Selv om mennesket har et brennende ønske om å være fornuftig og rasjonelt, viser psykologien at det ikke alltid er tilfelle, og videre kan rasjonelle svar ofte hvile på andres skuldre enn forskningens.

Boken henvender seg primært til de som er overbevist om at de menneskeskapte klimaendringene er reelle, men som aldri helt klarer å overbevise andre mennesker om å bidra til et bedre klima. Som Stoknes selv påpeker: distansen til både problemet og løsningen virker endeløs, man får ingen umiddelbare svar på hvordan det vil gå hverken med ens handlinger eller med selve krisen. Apatien og nytelsen blir mer fristende enn en tung skyldfølelse for en dystopisk fremtid, og slik blir man passivisert, satt på sidelinjen av seg selv.

Stoknes’ bok er delt inn i tre deler som heter «Tenke», «Gjøre» og «Være». Disse tre ordene er satt i forbindelse med vår persepsjon av klimaendringer og naturen: (1) Hvordan tenker vi om naturen og det som skjer med den, (2) hva gjør vi med det, og avslutningsvis, (3) hvordan er vi i naturen. Den siste delen om vår væren i naturen er mest ujevn, men i mine øyne absolutt mest givende. Stoknes våger her å bevege seg vekk fra både vitenskap og psykologi og befinner seg et sted mellom politisk kampskrift og en fundamental-filosofisk tilnærming til hvordan vi som mennesker lever i naturen.

Stoknes’ filosofiske program kan gjengis omtrent slik: Naturen består av alt det sanselige og håndgripelige som foregår rundt oss, men den består også av en uformelig materie vi kaller luft. Først og fremst består naturen av luft, og det er denne luften vi forurenser, og det er den som nå begynner å sparke tilbake. Gjennom kristendommen, filosofien og vitenskapen har den vestlige sivilisasjonen mistet kontakten med naturen på grunn av en dualistisk tankegang som skiller mennesket fra omgivelsene. Det åndelige er adskilt fra det materielle som vi har hevet oss over. Konsekvensen av det er at når vi snakker om miljøet snakker vi om noe der ute, som om vi er distansert fra miljøet og naturen. Men vi er i miljøet, er Stoknes’ hovedpoeng.

Luften vi puster inn er noe vi ikke vier en tanke, annet enn i katalogiserende termer som forteller om den er varm eller kald, fuktig eller tørr. Men at luft er noe som binder alt menneskelig og ikke-menneskelig sammen – ikke bare nåtidig – men til alle tider, er noe vi ikke tenker over. Luften er evig: luften jeg innånder er den samme jeg selv forsøpler, akkurat denne luften har gått gjennom Nelson Mandela, Fridtjof Nansen, Thomas Aquinas, Jesus Kristus og Homer, luften er i seg selv altet man jakter etter å bli ett med – og vi er i ett med den. Altet, luften, er i lungene våre.

Det er når han bringer det som virker fjernt og håpløst inn i oss selv Stoknes er best. Ved å omdanne klimasaken fra å være en debatt om politiske tiltak til å si at vi må handle som om vi er i ett med naturen, noe vi utvilsomt er, gjør han klimasaken relaterbar og nær. Og det er her historien kommer inn i spørsmålet: vår kultur har en dualistisk spalting av kultur og natur som gjør at vi læres opp til at de er adskilt. Denne dualismen følger også et spor av det godes kamp mot det onde – som om kulturens seier over naturen er menneskets endelige seier. Ifølge Stoknes må vi si farvel til denne dualismen, og vi må la naturen bli en del av oss. Det åndelige kommer av å innånde: naturen og mennesket er ett.

[1] Stoknes operer med ulike statistikker som veksler mellom 97 % og 98 % enighet blant forskerne om at klimaendringene er menneskeskapte. Se fotnote 2 til kapittel 1, side 324.