Blodsanklagen i ny drakt: Qanon og den mytologiske maskinen

Skrevet av Amund Skogrand

Det finnes et stort verdensomspennende komplott, ledet av en politisk og økonomisk elite. Gjennom et internasjonalt pedofilinettverk driver de storstilt mennesketrafikk av barn, som voldtas, tortureres og drepes i okkulte nattlige ritualer. Barnas blod drikkes for å utnytte dets sterke hallusinatoriske effekter og, muligens, for å oppnå udødelighet. Dette nettverket har statsapparatet i sin hule hånd, og arbeider i det skjulte for å skape en ny verdensorden.^[1]

Dette er ikke manuset til en dårlig actionfilm, men – i korte trekk – den grunnleggende fortellingen bak QAnon, konspirasjonsteorien som var selve motoren bak den historiske stormingen av den amerikanske kongressen den 6. januar 2021.^[2] For en utenforstående kan det være vanskelig å forstå appellen i en slik fortelling, men de aspirerende kuppmakerne var på langt nær en marginal gruppe. En nylig undersøkelse fra PRRI viser at hele femten prosent av den amerikanske befolkningen stiller seg bak påstanden om at staten og mediene styres av en satanistisk pedofili-ring som driver et globalt nettverk for trafikk av barn, og like mange mener om at «ekte patrioter» vil måtte ty til vold for å redde landet.^[3] Hvordan kan en så tilsynelatende absurd fortelling ha fått en slik tilslutning?

En del av forklaringen kan være at QAnon-teoriene bygger på eldgamle myter og forestillinger som har dype røtter i den vestlige kollektive bevisstheten. I sine undersøkelser av det tyvende århundrets antisemittiske ideologier beskriver den italienske germanisten Furio Jesi (1941-1980) hvordan en middelaldersk antisemittisk myte om jødiske ritualdrap av kristne barn og bruk av blodet deres i forbindelse med den jødiske påsken – den såkalte blodsanklagen – skulle få en nøkkelrolle i utviklingen av den moderne antisemittismen. Jesi identifiserer en bestemt hendelse, en blodsanklage rettet mot jødene i Damaskus 1840, som et vannskille i denne utviklingen: hendelsen er drevet frem av en arkaisk antijødisk myte, men den la samtidig grunnlaget for fremveksten av en «moderne» konspiratorisk og rasistisk fundert antisemittisme.^[4] I Damaskusaffæren ser Jesi det han kaller «den mytologiske maskinen» i aksjon. Med dette begrepet vil han sette lys på det gjensidige forholdet mellom myte og historie, hvordan mytene er historieskapende, og historien selv danner og regenererer myten.^[5] For Jesi er en eldre mytisk fortellings fremkomst og innflytelse i en bestemt tid og et bestemt samfunn en åpning til å forstå felleskapets dypeste kollektive forestillinger.

Parallellene mellom blodsanklagemyten og QAnons fortelling om en vampyristisk pedofili-kult har blitt påpekt av en rekke observatører.^[6] I forlengelse av Jesis teori om blodsanklagens rolle som inspirasjonskilde og fundament for det tyvende århundrets antisemittiske ideologier vil jeg undersøke hvordan Jesis idé om «den mytologiske maskinen» kan fungere som en inngang til å forstå koblingen mellom QAnon og eldre antisemittiske myter. For om man følger Jesis teori vil nettopp det at QAnons fortellinger bygger videre på troper og forestillinger som er godt befestet i den vestlige kulturens kollektive mytologiske arkiv bli et nøkkelelement i skapelsen og spredningen av bevegelsen.

Antisemittisme i QAnon

Konspirasjonstenkning er på ingen måte et nytt eller marginalt fenomen. Det er ett av flere utslag for menneskets trang til å forklare historiens tilfeldigheter som produkt av en eller annen form for vilje eller plan. At det er slående likhetstrekk mellom den antisemittiske blodsanklagen og QAnons konspirasjonsteorier, både i fortellingenes grunnstrukturer og i de konkrete detaljene i anklagene, trenger ikke nødvendigvis bety at QAnon-konspirasjonen er en direkte videreutvikling av blodsanklagen. Man kan argumentere for at disse likhetstrekkene heller bærer vitne om at alle konspirasjonsfortellinger følger de samme grunnleggende strukturene, og at disse grunnstrukturene kan dukke opp helt uavhengig av hverandre i forskjellige teorier til forskjellige tider. Det er også et poeng at det innad i QAnon-miljøet er bevissthet rundt det å unngå de mest åpenbart antisemittiske utsagnene. Dette har blitt spesielt tydelig i etterkant av kuppforsøket 6. januar. QAnon-profiler og grupperinger ble da fjernet fra Twitter og Facebook, og miljøet forflyttet seg over på Telegram, der ende-til-ende-kryptering og mulighetene for å starte «hemmelige» gruppechatter gir et større spillerom. Her har en nyoppstartet profil med navn GhostEzra vokst til å bli en av de mest innflytelsesrike. Det vakte stor oppsikt da denne i mai 2021 begynte å publisere en lang rekke nynazistiske og antisemittiske meldinger om alt fra holocaustfornektelse til kartlegginger av jødenes kontroll over amerikanske mediehus.^[7] Blant de etablerte influencerne i QAnon-miljøet ble disse meldingene møtt med bekymring. Eksplisitte koblinger til nynazisme og holocaust sees på som «skadelig for bevegelsen».^[8] Samtidig er det verdt å merke at innholdet i GhostErzas anklager ikke ble imøtegått. GhostErzas radikale antisemittisme og nynazisme er omdiskutert i QAnon-miljøet ikke fordi den ansees som usant ellet løgnaktig, men fordi det å si eller skive dette åpent betraktes som skadelig for bevegelsens popularitet.

Antisemittistiske forestillinger er ikke marginale synspunkt i disse miljøene. En spørreundersøkelse utført av Washington Post vinteren 2021 viser en sterk korrelasjon mellom tro på fortellingene fremmet av QAnon og tro på åtte utvalgte antisemittistiske troper, blant dem at jødene hadde for mye makt i forretningsverden, og at jødene hadde lojalitet til Israel heller enn USA. Gjennomsnittsamerikaneren trodde i snitt på litt over to av disse åtte tropene. Blant de som ble identifisert som kristennasjonalister – Trumps politiske grunnfjell – var snittet oppe i fire av åtte. Innad i denne gruppen var QAnon en helt avgjørende faktor: De som trodde på teoriene fremmet at QAnon trodde i tillegg i snitt på fem av åtte antisemittiske troper, mens kristennasjonalister som ikke identifiserte seg med QAnons fortellinger trodde på to og en halv, bare et lite hakk over gjennomsnittsamerikaneren.^[9]

Antisemittiske holdninger er med andre ord svært vanlige i QAnon-miljøet. Spørsmålet er hvorvidt QAnon-bevegelsen er en nynazistisk konspirasjonsteori i forkledning – altså et forsøk på å popularisere en grunnleggende antisemittisk verdensforståelse – eller om det er en uavhengig teori som tilfeldigvis tiltrekker seg mennesker med antisemittiske formeninger. I det følgende skal jeg argumentere for at QAnon ikke bare er en konspirasjon som følges av et stort antall antisemitter, men at de grunnleggende fortellingene i QAnon-bevegelsen systematisk gjentar troper som gjennom historien har vært uløselig knyttet til antisemittiske konspirasjonsteorier. Slik fungerer QAnon både som en hundefløyte for antisemitter, som gjenkjenner og godtar de underliggende fortellingene som advarsler om en stor jødisk konspirasjon, og som en innføring i antisemittisk tankesett og verdensforståelse for den store andelen av tilhengerne som ville blitt avskrekket av mer eksplisitte nynazistiske markeringer.

Den paranoide stilen

QAnon-bevegelsen føyer seg inn i en lang tradisjon for konspirasjonsteorier i det amerikanske samfunnet. I 1963 holdt historikeren Richard Hofstadter et foredrag om det han kalte den paranoide stilen i amerikansk politikk.^[10] Her beskrev han hvordan dragningen mot konspirasjonstenkning hadde vært et vedvarende element ved den politiske retorikken i landet helt siden republikkens fødsel. Men en ny dimensjon var kommet til i Hofstadters tid. Tidligere hadde den paranoide stilen rettet seg mot fiender utenfra: først mot de mystiske og ondskapsfulle (europeiske) kreftene bak den franske revolusjonen – Illuminati og frimurerne, og siden ut over 1800-tallet mot den katolske trusselen – jesuittene og pavens komplotter mot landet. I etterkrigstidens nye paranoide politikk, med Mccarthyismen og Barry Goldwaters nye høyrepopulisme i spissen, kom trusselen derimot innenfra. Dette skiftet var ifølge Hofstadter knyttet til forandringer i selve den amerikanske kulturen. Den nye høyresiden henvendte seg til det konservative rurale USA. Dette var miljøer som følte at deres verdier og tradisjoner hadde blitt satt til side i utviklingen det moderne samfunnet. Den konspiratoriske fortellingen beskrev nå et indre forræderi mot de «egentlige» verdiene til et allerede tapt opprinnelig Amerika. Mistanken ble rettet mot de ledende politikerne, mot de nye etniske gruppene, mot utvidelsen av afroamerikanernes rettigheter, og mot den såkalte østkysteliten som med sin kulturelle og økonomiske status hadde tilegnet seg alt for mye makt.

Den paranoide stilen er ikke mindre aktuell nå enn i femtitallets USA.^[11] I kjølvannet av Trumps inntreden i politikken, og som følge hans bemerkelsesverdige evne til å utnytte og forsterke den underliggende paranoiaen i en stor del av den amerikanske befolkningen, har det politiske ordskiftet blitt preget av stadig sterkere polarisering.^[12] Fra den spede begynnelsen på nettforumet 4chan høsten 2017^[13] har QAnon-bevegelsen vokst til å bli en av Trump-æraens mest bisarre uttrykk. Teoriene knyttet til den anonyme 4chanbrukeren Q’s kryptiske meldinger har spredd seg som ild i tørt gress gjennom deler av sosiale og alternative medier i USA. Sammen med kongress-stormingen kan man få et overveldende inntrykk av bevegelsens omfang og viktighet. Den amerikanske sosiologen Joseph Uscinski har derimot bemerket at andelen amerikanere som faktisk tror på denne konspirasjonen fortsatt er relativt lav, sammenlignet med andre populære konspirasjonsteorier knyttet til månelandingen, klimakrisen og 11. september. Når det gjelder QAnon snakker vi om et fenomen som er kraftfullt ikke på grunn av en bred appell, men fordi de som blir «bitt av basillen» blir så ekstremt radikaliserte, mener Uscinski.^[14] Det er rett og slett vanskelig å fungere som en vanlig borger i et samfunn når du er overbevist om at dette samfunnet styres av en satanistisk pedofiliring. Det føles mer naturlig å storme kongressen.

Den paranoide stilen og den paranoide psyken er på ingen måte rent amerikanske fenomen, men betydningen av slike perspektiver i en tid og i en politisk kultur er avhengig av de spesifikke kulturelle og sosiale strukturene, de religiøse tradisjonene og ikke minst de konkrete historiske hendelsene som forsterker dem.^[15] Fremveksten av en helt ny digital virkelighet har de siste årene beredt grunnen for en kaotisk og uoversiktlig offentlighet hvor de etablerte kunnskapsinstitusjonene og de tradisjonelle mediene har mistet posisjonen som bærere av en felles og relativt pålitelig virkelighetsbeskrivelse. Den nye digitale offentligheten har vist seg å være svært sårbar for propaganda og desinformasjonskampanjer, og spredningen av desinformasjon med politiske hensikter har vært grundig dokumentert.^[16]Som tilfellet QAnon viser, har den nye digitale virkeligheten i tillegg blitt fruktbar mark for spredningen av konspirasjonsteorier nedenfra.

Sions vises protokoller

Den amerikanske paranoide tradisjonen og det moderne digitaliserte samfunnets spesielle utfordringer kan belyse noe av grunnen til at USA befinner seg i en konspirasjonsteoretisk-krise.^[17] Men det hjelper oss lite i å forstå hverken opphavet av QAnons fantasier eller hvordan fortellingen om verdensomspennende konspirasjoner, pedofili og blodsuging har funnet en slik resonans. I Furio Jesis arbeider om mytenes rolle i det tyvende århundrets kollektive forestillinger er et hovedpoeng at når en tilsynelatende ny fortelling finner gehør er det fordi den spiller på og bekrefter underliggende forestillinger som har dype røtter i kulturen. QAnons fortellinger om verdenskonspirasjoner, barnekidnappinger og vampyrisme er på ingen måte eksepsjonelle eller nyartede. Lignende anklager om vampyrisme og globale satanist-kulter har blitt rettet mot jøder siden middelalderen.

En fortelling med tydelige paralleller til QAnon-teoriene er, som folkemordforskeren Gregory Stanton peker på, fortellingen om en jødisk verdensomspennende konspirasjon slik den fremtrer i «Sions vises protokoller».[18] Etter først å ha dukket opp i Russland tidlig på nittenhundretallet har Sion-protokollene fra rundt 1920 blitt spredt og brukt av antisemitter verden over som bevis på den store jødiske konspirasjonen. Vi snakker, ifølge Stanton, om den mest betydningsfulle anti-semittiske teksten gjennom alle tider. I protokollene legges det fram hvordan en hemmelig jødisk kabal i århundrer har kontrollert høye posisjoner i statsmaktene, i bankene, i internasjonal finans og i media. De arbeider utrettelig for å trellbinde den hvite rase under et jødisk verdensstyre. All verdens ondskap, fra kapitalismen til kommunismen, fra demokratiet til populærkulturen, er resultater av deres konspirerende virksomhet.^[19] I protokollene er jødene eksplisitt utpekt som fienden. Som vi har sett i debatten rundt GhostEzra, vegrer QAnon-miljøet seg mot å være like utvetydige,^[20] men beskrivelsen av den konspirerende eliten er tett knyttet til de antisemittiske topoi^[21] som presenteres i protokollene.

Ideen om en hemmelig verdenskonspirasjon som arbeider for å styrte verden som vi kjenner den er et viktig element i den antisemittiske verdensforståelsen. At QAnon-følgerne har en lignende oppfatning av verden trenger ikke nødvendigvis indikere at deres oppfatning er modellert etter ideen om den store jødiske konspirasjonen. Men vampyrelementet, at denne globale konspirerende kulten ikke bare truer det bestående kristne felleskapet, men også nærer seg på å bortføre og suge blod av kristne barn,^[22] er derimot vanskeligere å forklare annerledes enn i forlengelse av den antisemittiske tradisjonen.

Urmyten: den middelalderske blodsanklagen

Den eksistensielle kampen mellom jøden og den kristne som presenteres i protokollene var på ingen måte en ny idé. I realiteten er protokollene en bare delvis sammenhengende montasje konstruert ut ifra diverse antisemittiske tekster som sirkulerte i Europa på slutten av 1800-tallet.^[23] Myten om barnedrap og vampyrisme utført av en mystisk elite er en forestilling som har sitt utgangspunkt i en anklage som i nesten tusen år har hjemsøkt jødiske samfunn i Europa, og som i perioder har forårsaket intense bølger med jødeforfølgelse.[24] Denne myten – den såkalte blodsanklagen – beskylder jødene for å bortføre og drepe kristne (oftest barn) under påskehøytiden og å bruke blodet under bakingen av det tradisjonelle Matzah-brødet.

Opprinnelsen til disse anklagene kan spores tilbake til drapet på garverlærlingen William i den engelske byen Norwich en påskedag i 1144.^[25] I ukene etter funnet av den døde William i en bekk nær byen ble det rettet beskyldninger mot det nylig ankomne jødiske samfunnet, men ingenting kom ut av anklagene.^[26] Saken hadde nok gått inn i historiens glemmebok om det ikke hadde vært for den energiske munken Thomas av Monmouth, som ankom byen seks år senere.^[27] Thomas fikk nyss i Williams mystiske endelikt, og etter et omfattende etterforskningsarbeid skriver han en hagiografi i syv bind om helgenen William av Norwich, korsfestet og drept i et okkult og eldgammelt offerrituale av byens jøder i forbindelse med påsken.

Williams helgenstatus stod og falt på skyldspørsmålet, på hvorvidt William faktisk var en martyr drept av jøder. Thomas’ løsning var å presentere mordet på William som en gjenskapelse av selve korsfestelsen, av gudemordet som de kristne gjennom alle tider har holdt jødene ansvarlig for. I tillegg postulerte han at denne gjenskapelsen var en jødisk skikk som måtte gjennomføres hver påske. Slik konstruerer han beretningen om Williams mord som et bestemt tilfelle av et evig og universelt drama. Thomas av Monmouth sitt verk skulle vise seg å bli svært innflytelsesrikt. Frem til det siste tilfellet i Kielce i Polen i 1946 er det dokumentert over 150 tilfeller av anklager om ritualmord, med påfølgende henrettelser av de ‘skyldige’ jødene.^[28]

Jøden, vampyren og fremskrittet

QAnon-bevegelsens spredning av fortellinger om bortføringer og ritualmord av barn plasserer den rett inn i denne blodsanklage-tradisjonen. Et annet svært betegnende element er den utbredte bruken av vampyr-metaforen i QAnon-miljøet. Koblingen mellom jøden og blodsugeren er en assosiasjon som skulle ha stor betydning for utformingen av den moderne antisemittismens jødiske figur. I den antisemittiske verdensforståelsen slik den utviklet seg fra middelalderens blodsanklage og fram til nittenhundretallet blir jøden assosiert med vampyren i dobbel forstand. For det første har han Kristi blod på hendene, og som Thomas påstod gjennom blodsanklagen, gjenskaper han selve denne første synden hver påske. I tillegg blir han assosiert med den kapitalistiske ågerkarlen, blodsugeren.^[29] I utviklingen og modifiseringen av den vestlige vampyrfiguren blir den en stadig tydeligere allegori for det moderne menneskets frykt for det ukontrollerbare og skremmende fremskrittet.^[30] Opprinnelig var vampyren en personifisering av de tradisjonelle folkelige bekymringene: frykten for sulten, og for døden. Med modernitetens radikale endringer av samfunnsstrukturer og leveforhold forandres denne folkelige skrekkfiguren.^[31] Vampyren slik den fremstår i attenhundretallets grøssere er ikke lengre en ytre trussel, et mytisk vesen som jakter på menneskeblod for å stagge sulten, men en fremmed som lever iblant oss i det skjulte.^[32] Kampen mot vampyrer – mot de apatiske blodsugerne som i det skjulte kveler den menneskelige vitaliteten, og pumper kulturen og samfunnet fritt for dets livgivende blod – blir presentert som en eksistensiell kamp for de ennå levende kulturene, for det kristne blodsfellesskapet.

Assosiasjonen mellom jøden og de ukontrollerbare og skremmende industrialiserings- og moderniseringsprosessene er et viktig aspekt ved den moderne antisemittismen. Denne assosiasjonen er, som vi har sett, sentral i Sions vises protokoller, hvor jøden får skylden for å være den onde hjernen bak alt fra den fordummende moderne underholdningsindustrien til både (!) det kapitalistiske og det kommunistiske systemet. Denne koblingen har sitt opphav i jødenes assimilering i storsamfunnet på 1800-tallet, deres frigjøring fra ghettoen. Sekulariseringen og integreringen av jødene ble fremmet av både fremtidsrettede jøder selv og av andre liberale tenkere. Og kulturen og samfunnsstrukturen jødene assimilerte seg i var selve den nye borgerlige kapitalistiske kulturen. Som følge av dette ble nettopp fremveksten av denne kulturen, spesielt i liberale jødiske kretser, oppfattet som identiske med jødenes egne interesser. Men nettopp denne jødiske omfavnelsen av den nye kulturen ble blant reaksjonære krefter et tegn på deres onde hensikter. Det var en implisitt demonisk, faustiansk sammenheng mellom den rituelle «vampyrismen» – altså blodsanklagen – og jødenes tilsynelatende hell i det moderne forretningslivet. Hele moderniseringsprosessens bakside, forestillingen om det mekaniske og sjelløse fremskrittet som en trussel mot kulturen og tradisjonen, ble assosiert med vampyren og jøden.^[33] Dette var en trussel som både ble skapt og nedkjempet av den moderne tidens antirasjonalistiske og reaksjonære bevegelser. I sin ytterste konsekvens: Nazistene som bekjemper vampyrmyten i sin menneskelige manifestasjon, jødene.^[34]

Damaskus-affæren: bindeleddet mellom blodsanklagen og den moderne antisemittismen

Mytene om barnebortføringer, ritualmord, vampyrisme og verdensomspennende konspirasjoner som spres gjennom QAnon-konspirasjonen er altså på ingen måte nye forestillinger. Men hvordan har en middelaldersk fortelling om jøders bortføring av barn kunnet dukke opp i en ny konspirasjonsteori i dagens USA? For å forstå hvordan denne forestillingen kan ha overlevd fram til vår tid må vi ta for oss blodsanklagens historiske utvikling.

Den opprinnelige blodsanklagen vokste ut av fortellinger om satanistiske ritualer, magi, kjetteri og hekseri som hadde vært utbredte i Europa i middelalderen og tidlig moderne tid. Felles for disse er en forestilling om at kjetterske og hedenske sekter møtes om natten og gjennomfører blodige ritualer og mord. Dette er en trope som vi finner igjen i en lang rekke middelalderske beretninger, forbundet med det Norman Cohn har kalt «nattritual-fantasien».^[35]Tiltrekningskraften i disse forestillingene dabbet av ved inngangen til opplysningstiden, men blodsanklagen skulle fra midten av attenhundretallet av få en bemerkelsesverdig renessanse.^[36] I L’accusa del sangue («Blodsanklagen») fra 1973 understreker Furio Jesi to nye elementer ved blodsanklagen slik den fremtrer fra andre halvpart av attenhundretallet: at ritualmordet er en del av et større jødisk komplott mot sivilisasjonen, og en rasistisk heller enn religiøs forklaring på forskjellen mellom jøden og den kristne. Jesi peker ut blodanklageprosessen i Damaskus i 1840 som en nøkkelhendelse i fremveksten av disse forestillingene. Blodsanklagens fortsatte relevans i det moderne Europa er ikke bygget på en ren videreføring av den middelalderske blodsanklagen, men en modifisering og gjenbruk av elementer fra en eldre myte i nye fortellinger. Damaskusaffæren, og hvordan de antisemittiske mytene ble gjenbrukt og bearbeidet i etterkant av denne, kan være emblematisk for mekanismene som tilrettelegger for reproduseringen av eldre myter i ny drakt. Når blodsanklagen dukker opp hos QAnon er det altså ikke første gang denne myten har skiftet ham, og Damaskusaffæren kan fungere som et eksempel på blodsanklagens fleksibilitet og gjenbrukspotensiale.

Den 5. februar 1840 forsvant den italienske capuccinermunken Tommaso og hans tjener Ebrahim Amarah fra deres bolig i Damaskus. Det ble snart hevdet at de sist var blitt sett gående inn i det jødiske kvarteret, og det franske konsulatet i byen iverksatte en undersøkelse. Prosessen, som ble ledet av franske katolske myndigheter i byen, tok form av en klassisk blodsanklage, det ble påstått at byens jøder hadde konspirert om å drepe fader Tommaso og hadde brukt blodet hans til å bake brød til påskefeiringen. De ansvarlige ble dømt til døden og prosessen så ut til å følge en kjent rute, hvor en iherdig innsats fra den oppnevnte inkvisisjonen fant beviser og vitnesbyrd som samsvarte med den sedvanlige gangen i blodsanklagefortellingen.^[37]

Det nye ved Damaskus-affæren ligger ikke i den lokale rettsprosessen, men i den internasjonale oppmerksomheten hendelsen fikk. Saken ble slått stort opp i europeisk presse, og for første gang skulle den nye tids jødiske og liberale interesser i Europa danne en internasjonal front mot en pågående blodsanklageprosess.^[38] Det kulminerte i et større møte i Alexandria i august samme år, hvor to fremtredende jødiske politikere og foretningsmenn, engelske Moses Montefiore og franskmannen Adolphe Cremieux, fikk presset Mehmet Ali av Egypt (som da hadde jurisdiksjon over Damaskus) til å gi de tiltalte amnesti. Senere fikk de også sultanen i Istanbul til å spre et skriv for å dementere blodsanklagen i alle ottomanske områder.^[39]

Damaskusaffæren og de «mektige jødenes» inngripen for å redde trosfellene i Damaskus beredte veien for to motstående tendenser. På den ene siden markerte den starten på utviklingen av en jødisk global solidaritet ledet fra grupper av velstående vestlige jøder, som hadde nytt godt av jødenes frigjøring fra ghettoene og inntreden i det nye rettsstaten og det nye kapitalistiske systemet – kanskje best eksemplifisert ved dannelsen av Alliance Israélite Universelle i 1860.^[40] Samtidig skulle minnet om Damaskusaffæren, og fortellingen om de «mektige jødene» som hadde drept en katolsk munk og kuet både den katolskledede inkvisisjonsprosessen og statsmaktene som skulle fullbyrde dommen skulle bli et viktig samlepunkt i utviklingen av en ny form av katolsk antisemittisme, som ble fullt ut artikulert i den katolske pressen i Roma det siste tyveåret av attenhundretallet.^[41]

Affæren gav nytt liv til forestillingen om det jødiske samfunnet som et fremmedelement i den vestlige sivilisasjonen, og revitaliserte samtidig den middelalderske myten om jødiske ritualmord. Til disse gamle oppfatningene ble det videre introdusert en ny viktig faktor: myten om det globale komplottet. Inntrykket av hvordan de mektige jødene, representert ved Montefiore og Crémieux, hadde forandret utfallet åpnet døren for en bredere konspiratorisk forståelse av blodsanklagen og jødenes rolle i verdenssamfunnet innad i den katolske verden.^[42]

Den fiendtlige rasen: Fra religiøs til rasistisk antisemittisme

Ideen om et globalt jødisk felleskap hadde for så vidt vært en del av blodsanklagen helt fra begynnelsen av, og allerede Thomas av Monmouth hadde beskrevet et årlig møte hvor ledende jøder pekte ut hvilket samfunn som fikk ansvar for å gjennomføre blodsofferet til påsken.^[43] Men dette elementet var sekundært. Denne tidlige oppfatningen så jødiske samfunnet som et felleskap samlet gjennom felles religion og religiøse plikter, ikke ulikt det kristne samfunnet (om enn et felleskap basert på vranglære og barbariske ritualer). I den moderne antisemittismen er derimot jødenes felleskap ikke lengre knyttet til den jødiske religionen, men til den jødiske rasen.

Med denne nye myten om jødenes rolle i kulissene av verdenspolitikken blir blodsanklagen koblet til 1800-tallets nye rasistiske antropologiske teorier.^[44] I denne sammenhengen blir det faktum at blodsanklagen dukker opp akkurat i Damaskus spesielt viktig. Allerede lenge før 1840 hadde byen et spesielt dårlig rykte i vesten, som et sted hvor sekteriske og ekstreme religiøse holdninger var særlig utbredte. Dette inntrykket ble forsterket både av blodsanklagen og av en massakre av byens kristne tyve år etter Padre Tommaso’s forsvinning. Denne massakren var det for så vidt byens muslimske befolkning som stod bak, men den skulle uansett bekrefte alle vestlige fordommer.^[45] Som en kristen i denne skremmende og usiviliserte byen blir fader Tommaso i katolske miljøer fremstilt som en kristen misjonær i fiendtlig område, drept av «villmenn» i gjennomføringen av deres hedenske ritualer. Nå blir jøden ikke lengre assosiert med magikeren eller kjetteren som i den klassiske ritualmordlegenden – som selv om de er blitt forledet av djevelens idéer fortsatt stammer fram det samme menneskelige felleskapet – men med villmannen.^[46] I denne rasistiske beretningen er ikke konvertering eller sivilisering mulig, fordi jøden blir ansett som av natur forskjellig fra den kristne.^[47]

Den middelalderske blodsanklagen var et produkt av antijudaiske forestillinger om jødenes rolle i den religiøse historien, av koblingen mellom jødene og gudemordet. Formen for etnisk antisemittisme som blodsanklagen ble en del av etter Damaskus-affæren ser derimot jøden og den kristne som forskjellige av natur, som forskjellige raser. Denne katolske formen for antisemittisk rasisme vokser fram i forbindelse med den nye pseudovitenskapelige og kolonialistiske rasismen. Raseteoriene som ble utviklet av Arthur de Goubineau og andre likesinnede gjennom 1800-tallet tok utgangspunkt i en antropologisk klassifisering i høyere og lavere raser, i fortsettelsen av opplysningstidens begrepsliggjørings- og klassifiseringstradisjon. Her tildeles den jødiske «rasen» en plass på stigen fra villmann til høyest utviklet, på lik linje med alle andre «raser».[48]I den katolske rasistiske verdensforståelsen er ikke aksen fra natur til sivilisasjon den sentrale, men skillet mellom de siviliserte og de falske siviliserte.^[49] Jøden har tilpasset seg det moderne samfunnet, og skjuler sin indre villmann, men i sin natur er han blodtørstig og fiendtlig. Han er dermed ikke bare genetisk eller etnisk forskjellig fra den kristne, men selve motsetningen til det siviliserte hvite kristne, en ren fiende.

Fortellingen om den jødiske konspirasjonen og den fiendtlige jødiske rasen som vokser fram i etterkant av Damaskusaffæren samles i Sions vises protokoller til eksplosiv effekt.^[50] Komplottet som presenteres her er av en fullstendig metafysisk og apokalyptisk art: Jødene er en falskt sivilisert grunnleggende sett fiendtlig rase, som i det skjulte arbeider for velte den kristne sivilisasjonen og å slavebinde den hvite rasen. Med djevelske begavelser og evner til renkespill har de vært bakmennene bak alle den moderne verdens problemer. Det som står på spill i kampen mot en slik fiende, er den kristne verdens eksistens og frihet. Ettersom statsapparatene og det økonomiske systemet allerede er infiltrert, er det nødvendig med en fullstendig mobilisering av hvert individ i kampen mot denne fryktelige trusselen. Alle er borger-soldater og kampen blir en borgerkrig mot de forræderske jødene og deres allierte i det politiske systemet. I en eksistensiell kamp som denne finnes det ingen mulighet for forsoning. Jøden er ikke lengre den nødvendige motsatsen til kristendommen eller en utenforstående som kan forhandles med, men automatisk en fiende. Jøden er dehumanisert som et rent symbol på ondskap. I dette paradigmet ble den eneste løsningen en kamp til siste slutt; utryddelsen.^[51]

Stormen og den mytologiske maskinen

Når QAnon sprer konspirasjonsteorier som kobler forestillinger om vampyrisme, pedofili og en verdensomspennende elite som vil vanne ut og overvinne den hvite rase og den hvite kulturen kobler de seg altså på en tradisjon med en lang og bekymringsverdig historie, og en mytisk ide med en påfallende overlevelsesevne. I QAnons fortellinger refereres sjeldent eksplisitt til jøden, men disse beskyldningene har i århundrer vært tett koblet til den jødiske figuren og til antisemittismen. Gjenbruken av disse vel-etablerte antisemittiske tropene fungerer som koder, som implisitte referanser til antisemittiske fortellinger. Denne typen retorikk gjør det mulig å spre fundamentalt sett antisemittisk tankegods under falskt flagg. Slik blir det lettere å engasjere og innvie nye grupper i antisemittiske forestillinger, grupper som ville holdt seg unna om de antisemittiske konnotasjonene var uttalte på forhånd. GhostEzra, Telegramkontoen som i mai begynte å spre eksplisitte holocaustbenektelser og anklager om jødenes innflytelse i verden, kunne dermed nå over 300.000 følgere med disse beskyldningene, et mye større publikum enn hva mer konvensjonelle nynazistiske grupper vil ha tilgang til.^[52] QAnons bruk av antisemittiske troper uten å nevne jødene eksplisitt kan også fungere som en hundefløyte for mer tradisjonelle antisemittiske og nazistiske grupperinger som skjønner hva QAnon-konspirasjonen «egentlig» handler om. Det er dokumentert at QAnon tiltrekker seg uforholdsmessig mange tilhengere med antisemittiske verdensforestillinger^[53]. Når grunnfortellingen inneholder såpass mange elementer som korresponderer med den gamle og etablerte idéen om en jødisk konspirasjon, og når uforholdsmessig mange av anklagene rettes mot kjente jøder, er den implisitte anklagen mot jødene nærliggende. At QAnon kan være en intensjonell hundefløyte understøttes også av reaksjonen til andre ledende QAnon-konspiratorikerne på GhostEzras eksplisitte antisemittisme. Når de anklager GhostEzra for å skade bevegelsen men samtidig ikke vil motsi anklagene dens, demonstrerer dette en tydelig bevissthet rundt hva som kan sies i klartekst, og hva som kun hentydes til.^[54]

Oppfatningen av at maktapparatet er forrædersk, styrt av skjulte interesser og i lommene på en skjult konspirasjon, er et tydelig aspekt ved Hofstaders beskrivelse av den paranoide amerikanske politikken, og det er selve det konstituerende elementet i trumpismens paranoia. Kampen mot «deep state» og mot den ondsinnede og forræderske liberale eliten som har misbrukt makten det amerikanske folket har gitt dem, er jo intet mindre enn en eksistensiell kamp mellom godt og ondt.^[55] Protestantene som gikk inn i Capitol trodde de var en del av den store revolusjonen, av «Stormen» som de hadde hørt snakk om i lang tid. Men det fantes ingen plan, og Trump var ingensteds å se. Den umiddelbare effekten av nederlaget har vært en blanding av forvirring, resignasjon og ytterligere fornektelse. ^[56]Uavhengig av bevegelsens videre utvikling vil stormingen av kongressen den 6. januar stå igjen som en dramatisk hendelse i nyere amerikansk historie, som kulminasjonen av en stadig mer radikalisert bevegelse som fant næring i noen av kulturens mest seiglivede troper og forestillinger.^[57]

I skrivende stund har «Q» vært stille siden desember 2020. Selv om den konkrete QAnon-konspirasjonens skulle svinne hen burde ikke det lede oss til å tro at de sentrale mytene marginaliseres eller forsvinner. Mytene er ikke faste størrelser, de utvikler seg og modifiseres i møte med og som følge av historiske hendelser, i den selvforsterkende sirkelen Jesi kaller den mytologiske maskinen. I Damaskusaffæren og dens påvirkning på utviklingen av den katolske antisemittismen ser han denne mekanismen utfolde seg: hendelsen ble sett på som et pinlig nederlag for den katolske verden, men i årtiene som fulgte skulle nederlaget figurere som et samlingspunkt for en fornying og radikalisering av de antisemittiske forestillingene som hadde komme til overflaten gjennom affæren.^[58]

Jesi leser Damaskusaffæren i lys av ettertiden, av den totale tragedien som ventet jødene hundre år senere.^[59]Blodsanklagens forekomst i attenhundretallets gryende antisemittisme var ikke bare et bilde på en katolsk verden som ikke hadde gitt slipp på den middelalderske mentaliteten. De var heller bearbeidinger av eldre motiver i en ny moderne kontekst hvor de identifiserte jøden og det jødiske komplottet med den ustoppelige og nådeløse (og i overført betydning blodløse) moderniseringsprosessen.

Jesis poeng i sine studier av modernitetens grunnmyter er samspillet mellom historie og myte: hvordan myten åpenbarer seg i historien i glimt, i plutselige dramatiske hendelser. Disse hendelsene er i seg selv mytedannende ved at de modifiserer myten og rotfester den i det kollektivt underbevisste. Når blodsanklagemotivet gjenoppstår på den amerikanske høyresiden og blir utslagsgivende i vårt moderne politiske landskap, kan det fortelle oss mye om de underliggende mytene som sirkulerer i det moderne Amerika, og viktigst av alt må det må fungere som et kraftig varsko. Som Damaskusaffæren viser, er historiens skuffelser og nederlag fruktbar mark for den mytologiske maskinen.

^[1] La France, «The Prophecies of Q», Papasavva et.al, «Is it a Quoincidence», Evans, «Folk devils and fear: QAnon feeds into a culture of moral panic»., Lavin,»QAnon, blood libel and the satanic panic.»

^[2] Will Sommer. «What’s ahead for QAnon after Biden’s inauguration?» intervju av Mary Louise Kelly, All things considered, NPR, 21.01.2021, audio. https://www.npr.org/2021/01/21/959335892/whats-ahead-for-qanon-after-bidens-inauguration, https://www.washingtonpost.com/technology/2021/01/13/qanon-capitol-siege-trump/

^[3] PRRI (Public Religion Research Institute) URL: https://www.prri.org/research/qanon-conspiracy-american-politics-report/

^[4] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 33.

^[5] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 9.

^[6] Eksempelvis: Stanton, «QAnon is a Nazi-cult, Rebranded.», Lavin,»QAnon, blood libel and the satanic panic.», La France, «The Prophecies of Q», Evans, «Folk devils and fear: QAnon feeds into a culture of moral panic»

^[7] Gilbert, «QAnon’s antisemitism is finally being displayed in full».

^[8] Gilbert, «QAnon’s antisemitism is finally being displayed in full».

^[9] Dennen, Jacob., Djupe, Paul A. “Christian nationalists and QAnon followers tend to be nationalistic. That was seen in the Capitol attack”.

^[10] Hofstadter, «The Paraniod Style in American Politics.»

^[11] Jost et.al. “The Paranoid Style in American Politics Revisited: An Ideological Asymmetry in Conspiratorial Thinking.”

^[12] Pierson & Schickler, «Madisons constitution under stress.».

^[13] Shaw, «Questioning QAnon.»

^[14] Enders, Uscinski. «Is QAnon taking over America? Not so fast.» The Guardian. 19/08/2020.

^[15] Drochon, «Who believes in Conspiracy theories in Great Britain and Europe?»

^[16] Cadwalladr & Graham-Harrison, «Revealed: 50 million Facebook profiles harvested for Cambridge Analytica in major data breach». Faris et.al. «Partisanship, propaganda, and disinformation : Online Media and the 2016 U.S Presidential Election.»

^[17] Rohde, «How America escapes its conspiracy-theory crisis».

^[18] Stanton, «QAnon is a Nazi-cult, Rebranded.»

^[19] Esther Webman, The Global Impact of the Protocols of the Elders of Zion : A Century-Old Myth, 3.

^[20] Seth Choen, «The trubling truth about the obsession with George Soros”.

^[21] Topos/topoi. Fra gresk: «Sted». I retorikken representerer et topos en alminnelig etablert oppfatning, argumenter som forbindes med et spesifikt tema. Grue, snl.no.

^[22] I kommentaren «We knew QAnon is antisemitic. Now we know it is racist too» fra Bulletin of the Atomic Scientists fra juli 2021 hevder Mia Bloom at barnebortføringsmyten er grunnleggende rasistisk. Det er utelukkende hvite barn som blir bortført i illustrasjonene av barnebortføringer på QAnon-sider.

^[23] Esther Webman, The Global Impact of the Protocols of the Elders of Zion : A Century-Old Myth, 3.

^[24] Stanton, “QAnon is a Nazi-cult, Rebranded.”, Jesi, L’accusa del sangue, 3.

^[25] Jesi, L’accusa del sangue, 4.

^[26] Jesi, L’accusa del sangue, 12.

²⁶ Jesi, L’accusa del sangue, 12.

^[28] Laqueur, The Changing Face of Antisemitism: From Ancient Times to the Present Day, 56.

^[29] Jesi, L’accusa del sangue, 37.

^[30] Jesi, L’accusa del sangue, 38.

^[31] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo», 15-16.

^[32] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo», 16.

^[33] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo», 17.

^[34] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo», 17

^[35] Barbezat, «Bodies of Spirit and Bodies of Flesh: The Significance of the Sexual Practices Attributed to Heretics from the Eleventh to the Fourteenth Century», 387.

^[36] Jesi, L’accusa del sangue, 32.

^[37] Jesi, L’accusa del sangue.

^[38] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 18.

^[39] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 18.

^[40] Mosse, Il razzismo in Europa, 130.

^[41] Jesi, L’accusa del sangue, 27.

^[42] Jesi, L’accusa del sangue, 18.

^[43] Longmuir, «Thomas of Monmouth», 22-23.

^[44] Jesi, L’accusa del sangue, 33.

^[45] Jesi, L’accusa del sangue, 18-23.

^[46] Jesi, L’accusa del sangue, 32.

^[47] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 32.

^[48] Jesi, L’accusa del sangue, 33, Mosse, Il razzismo in Europa, 58-70, 115-118.

^[49] Jesi, L’accusa del sangue 34.

^[50] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 10.

^[51] Jesi, L’accusa del sangue, 33-35.

^[52] Gilbert, «QAnon’s antisemitism is finally being displayed in full».

^[53] Dennen, Djupe. “Christian nationalists and QAnon followers tend to be nationalistic. That was seen in the Capitol attack”.

^[54] Gilbert, «QAnon’s antisemitism is finally being displayed in full».

^[55] Rohde, «How America escapes its conspiracy-theory crisis».

^[56] Sommer, «What’s ahead for QAnon after Bidens inaguation?». Harwell, «QAnon believers seek to adapt their ideology to a new era».

^[57] Harwell et al. «QAnon reshaped Trump’s party and radicalized believers. The capitol siege may just be the start».

^[58] Bidussa, «Retorica e grammatica dell’antisemitismo.», 11.

^[59] Jesi, L’accusa del sangue, 17.