Nye hiphop-hoder

Øyvind Holen

2018

Vigmostad og Bjørke

Tekst — Morten Haave

Øyvind Holen er journalist i D2 og har satt seg fore å skrive Norges hiphop-historie siden cirka 2004. Men kan den resulterende boka kalles historie, eller er det journalistikk, eller kanskje noe annet?

Øyvind Holen utga Hiphop-hoder i 2004 om norsk hiphop de siste tre tiår. Utgivelsesåret var for så vidt tilfeldig mer enn at det ga uttrykk for en klar periodisering, og det samme er tilfellet med årets bok. Den dekker perioden til 2018 fordi den er utgitt i 2018.

Men det er all grunn til å oppdatere hiphophistorien. I 2004 fikk en for eksempel lese om Critical og Kapricon som battlerappet på engelsk mens de stadig ventet på å gjennomføre et albumprosjekt. Deres «karrierehøydepunkt» var å bidra på noen andres hitlåt. De to rapperne heter ikke lenger Critical og Kapricon – men Tshawe og Yosef. Jeg tar for gitt at leseren av denne anmeldelse har et forhold til Madcon.

Øyvind Holen er en journalist som følger nøye med og har oppdatert mye av informasjonen helt opp til bokas deadline. Man ser at mye eller det meste av boka har han skrevet på jobb i magasinet D2 hvor han dekker popmusikk og tegneserier. Det er altså ingen akademisk utgivelse. Men samme høst som Nye hip hop-hoder ble utgitt ble den satt på pensum i et fag på Blindern, KULH1111 Tupac, hiphop og kulturhistorie. Og ifølge baksideblurben av populærkulturekspert Audun Vinger er boka en «samfunnshistorie», endog en «alternativ samfunnshistorie» og dessuten «årets viktigste musikkbok».

Det store og det lille

Hiphop har blitt en del av samfunnets historie fordi det er så umåtelig populært å høre på. Personer og grupper har fått hits i USA eller fyller Oslo Spektrum her hjemme; Nye hiphop-hoder dekker også artister som har tatt steg unna hiphopen, som Stargate, Nico & Vinz og Cashmere Cat.

Fylle Oslo Spektrum skulle også Lars Vaular gjøre. I kapitlet om Vaular får vi vite hvilken dato det skulle skje, og hvilken dato det gikk ut beskjed om at konserten var avlyst (21.1.18, folkens!). Så her kontrasteres det store med det lille. Vaular har i to år «bare skrevet tekster på mobiltelefonen», får vi også vite, og får jobbet dårligere under en «ny pappaperm» enn «forrige pappaperm» (s. 106-107).

Rapper i pappaperm er jo veldig norsk (hva slags arbeidsrytme hadde Kanye West under sine respektive pappapermer?), men mer enn noe annet viser skrivemåten hvilken sjanger Øyvind Holen legger seg opp til i boka. Her er historikk, men vekten legges ofte på hva artistene er aktuelle med, hva som ligger bak deres aller siste påfunn. Vaular har ikke plan om å gi ut ny musikk i 2018, heter det.

Finstilt optikk på hiphopmiljøet

Den forrige boka Hiphop-hoder ble plukket fra hverandre av Ole-Martin Ihle i Prosa. Noe av kritikken var litt i overkant vrangvillig, men hovedpoengene har mye for seg. Kritikken gikk blant annet ut på at Hiphop-hoder var vel fyldig til å handle om de beskjedne hip hop-forholdene i Norge den gang, at der (i tråd med hiphopens selvskrytende tekster?) var flust av overdreven språkbruk, samt at boka var overlesset av detaljer og det viktige var mindre godt framhevet.

Noe av det samme gjelder fortsatt, og Nye hiphop-hoder er både en del lengre og handler om halvparten så mange år som forgjengeren. Men tekstlengden skal det ikke sies noe på. Å gå i dybden er jo et privilegium som ligger til selve bokformatet i dag.

Detaljene er noe man kan kose seg med i sofakroken. Forrige bok fortalte om en kjent DJ som tok optikerutdannelse i Kongsberg, noe Ihle sammenliknet med en litt tragikomisk Solstad-karakter, og jammen dukker det opp en rapper som studerer samme fag i samme by i 2018, nærmere bestemt Nalband «Nalband» Nalband (s. 215). Avansert intertekstualitet.

D2-hype i bokform

For denne anmelder er Nye hiphop-hoder en delt opplevelse. Hip hop har som kjent slått gjennom overalt, og ting som skjer eller ikke skjer i Bergen, Trondheim og Stavanger fortelles det om på en grei måte som gjør at jeg som leser mener jeg å ha lært noe av hvert kapittel.

Når det imidlertid handler om hiphopens tyngdepunkt, Oslo-området, er tekstene altfor tungt preget av D2-stilen.

D2 hvor Holen jobber til daglig er et trendmagasin som prøver å være frampå, og dermed prøver å gjøre trender større enn de er. Det blir et hypemagasin. Her skrives fem-siders reportasjer om folk med en eneste hitlåt i bagasjen. (Akkurat som om forfatterartikler skulle byttes ut med portretter av personer med én viral aviskronikk bak seg. Eller vent, slik er det jo også blitt.) Eksempelet som også er trykket i Nye hiphop-hoder er artisten Hkeem, som fikk en hit med «Fy faen» i 2017. Og det var alt han hadde. Han spilte en konsert på Manglerudklubben med fem låter, hvorav tre av dem var «Fy faen» (s. 118). Men: «det e sånt så ungdommen lika», som en Kristian Valen-karakter pleide å si. Musikkskribenter kan med fordel skrive om verden slik den faktisk er, ikke om hvordan stil-purister skulle ønske den var. Men vil Hkeem huskes om 10–15 år?

Bekjennelser

Men det er tydelig at Holen ikke har gjennomført noe gravejournalistisk prosjekt. Det virker som om han kunne ettergått artistene mer. Selv om en del selvskryt sikkert er luket ut, er det fortsatt mange eksempler på ukritisk bruk av de involvertes egne ord og uttrykk. Om Stella Mwangi kjent fra Grand Prix heter det for eksempel: «I tenåra blir Stella en ‘lyrical assassin’» (s. 110). Det menes da at hun skreiv så bra tekster at andre ble stilt fullstendig i skyggen, eller «drept» som det heter i hiphopverdenen. Og det er litt vanskelig å tro på.

Det er som regel rappernes egne narrativer som kommer fram. Holen gjør seg blant annet til mikrofonstativ for duoen Erik og Kriss, når de postulerer at kritikken mot dem er «surmaget». Det har seg nemlig slik at mange ikke liker Erik og Kriss’ musikk, spesielt ikke hiphopkjennere.

Kritikken gikk særlig inn på Kriss som egentlig følte seg «hjemme i hiphopkulturen», slik at han måtte gå til «underholdningspsykolog», da han følte miljøet gikk ham imot (s. 54). Her nærmer Holen seg sjangeren bekjennelse, «artistene snakker ut» som det heter i pressen.

Dette er ikke de eneste personlige vanskelighetene vi møter. Når en bergensrapper «ikke klarte å takle medieoppmerksomheten, selv om den ikke var fryktelig stor» (s. 200) kan man ane sårbarheten som ligger til grunn. Familiemedlemmer som dør og folk som sklir helt ut preger mangt et kapittel. Kildene er igjen artistene selv, og helst rap-tekster de allerede har gitt ut, hvor Holen siterer utdrag av skiftende lyrisk kvalitet.

Haugenstuas 2Pac

Et område som ifølge en del stereotypier har mye vanskelig er som kjent Holens eget hjemsted, Groruddalen, med Søndre Nordstrand på kjøpet. Heimstadpatriot Holen skryter blant annet opp Kenneth Engebretsen som «Haugenstuas 2Pac», kjent for tekstlinjer der «uvanlig» rimes med «vanlig» (s. 210ff). Mot i brøstet-banning som «Fy faen» er i 2017 å tøye «grensene for hva man kan si på plate» (s. 118). Samt mye annet merkelig: da Arif tilbrakte sine tenår i Bærum spilte han ikke inn noe hiphop, men han «ser ut som en rapper» (s. 239)

Forklaringen er vel lite annet enn at Arif har afrikanske foreldre. Etnisk opprinnelse er for øvrig noe som aldri unnslipper Holens blikk, enten det gjelder afrikanske og søramerikanske land eller ulike afrikanske «stammer» (s. 119).

Når Holen lar aktørene selv tale i så stor grad, og det han selv legger til underbygger skrytet, må resultatet kalles hurra-journalistikk eller heia-journalistikk. Kanskje er informasjon, altså slikt som informasjonsmedarbeidere skriver, en mer nærliggende betegnelse på sjangeren.

Er Kari Bremnes hypp?

Journalistisk metode er brukt, det er ikke det som det skorter på. Måten det er gjort på er å bygge en D2-sak rundt en enkeltartist, og deretter legger Holen til kontekst slik at artistens fortelling blir en del av en noe større fortelling. Holen følger da en av de mest ufravikelige normene i moderne journalistikk: Ethvert fenomen må illustreres av enkeltpersoner slik at det ikke bare blir abstrakt statistikk. Synet på homofili i hip hopen får da sin representant i Big Daddy Karsten, som kom ut av skapet i 2017.

Innpakningen rundt kapitlet om 2017-gjennombruddet til Linda Vidala er naturligvis kjønn. Hun er jo dame. Inngangen til å skrive om hennes karriere er en såkalt «jenteremiks» lansert av P3 som hun ikke var med på.

I intervjuer har Linda Vidala nettopp påpekt at spørsmål om jenteremikser er noe hun ville takket nei til fordi sammenstillingen bygger på kjønn og ikke kvalifikasjoner. Eller som hun selv sa i et intervju, hos YLTV, tidlig i 2017: «Så jeg har fått spørsmål før om å være med på jenteremikser og sånn. Da har jeg ofte vært litt sånn der, ja men faen, hvorfor kan ikke jeg få lov til å være med på en remiks med en annen fet rapper, da? Hvorfor må det være en jente, liksom, hvorfor må vi hele tiden sammen som jenter vise at vi er jenter og vi gjør hiphop liksom?»

Ja, det er jo et godt spørsmål. Må rappere representere sitt kjønn (eller foreldrenes stamme?). Øyvind Holen refererer Vidalas synspunkt, rett skal være rett, men han gjør ellers sitt ytterste for å understreke at hun må settes inn i en ramme med «kvinnelige rappere». Kapitlet glir sømløst over fra et ordinært intervju med Vidala til å fortelle om små og store episoder fra hiphopmiljøet, alt fra damer som opplever lettere utfrysing i guttemiljø til tilfeller av regelrett trakassering.

Og hvis Holen faktisk hadde tatt de omtalte rapperne på alvor burde han skrevet analyser og saklige kritikker som går nettopp på ferdigheter, noe det for øvrig er rikelig anledning til når han siterer rap-vers der «ut» rimes med «ut» og «åtte» med «åtte» (men som får stå ukommentert). Og det gjelder uansett kjønn.

Men det er noe som er litt vel fargerikt med Øyvind Holens forhold til kjønn. Det ser vi når han skal forklare mannsdominansen med begrepet homososialitet. Det kan ganske enkelt forklares med at menn finner venner og samarbeidspartnere blant folk som er like dem selv, altså andre menn, mens Holen ønsker et konkret eksempel i tillegg, og det er følgende: «Hvis Kari Bremnes skryter av en rapper, vil han håpe hun er hypp. Dersom Jan Eggum gjør det samme, blir resultatet kjapt et kreativt samarbeid» (s. 313). Det er bare å applaudere den oppdaterte referansen. Hvorfor ikke like godt trekke inn Einar Rose og Elisabeth Granneman?

Konklusjon

Nye hiphop-hoder er et omfattende arbeid i grenselandet mellom journalistikk og informasjon. Boka hadde tjent på mer dyptpløyende analyser og at forfatteren gikk sine muntlige kilder mer på klingen. Eller drev mer revolverjournalistikk, for å bruke nok en våpenmetafor. For de han intervjuer hevder jo å være «lyrical assassins»