The relevance of the communist manifesto
Slavoj Žižek
2019
Anmeldelse – Eilif Guldvog hartvedt
I Slavoj Žižeks nye bok gjøres det kort og enkelt rede for hvordan Det kommunistiske manifest kan fungere som en veileder til å tenke annerledes om vedtatte sannheter i den globaliserte verden. Premisset for boken er at de fleste opplyste liberale lesere i Vesten i dag stiller seg, kloke av skade, skeptiske til kommunismen og marxismen, og sier «Isn’t this text simply wrong, on so many empirical accounts, in the picture it gives of the social situation as well as in the revolutionary perspective it sustains and propagates?». Et godt eksempel på dette så vi i debatten mellom Slavoj Žižek og Jordan Peterson i Toronto tidligere i vår. Debatten skulle ta for seg marxisme og veien til det gode liv. Peterson kjørte på med en rett-fram lesning av Manifestet og påpekte hvordan teksten er «simply wrong, on so many empirical accounts».
Marxismen som kritisk tradisjon forutsetter at man gjennom tenkningen evner å gripe og forstå samtiden, og derfra skal man kunne kritisere og velte vedtatte samfunnsnormer. I tradisjonen fra Frankfurterskolen, som Žižek i stor grad slekter på, er det særlig vanlig at man skal ettergå de fastlåste ideologiske herredømmene. Hva er så herredømmet i dag? Er ikke kapitalismen vellykket, er vi ikke blitt både likere og rikere osv… Er det ikke i så fall et godt herredømme? som Peterson også argumenterte for i den famøse debatten. Dette kan i seg selv være en fruktbar diskusjon, men skal man ikke allikevel stille seg noen spørsmål om hva som foregår? Og hvordan skal man finne grunnlaget for disse spørsmålene om man er så innsylta i liberale kapitalistiske verdier at man ikke evner å se utenom det?
Žižek argumenterer for at denne ryggradsrefleksen som møter Det kommunistiske manifest er vår tids ideologi på sitt fremste. Når man, klok av skade, sier at teksten er «simply wrong, on so many empirical accounts», reproduserer man en ideologisk angst, en idé om at enhver radikal idé ender i et totalitært helvete, i gulag eller Auschwitz-Birkenhau.
At this point we reach the supreme irony of how ideology functions today: it appears precisely as its own opposite, as a radical critique of ideological utopias. The predominant ideology today is not a positive vision of some utopian future but a cynical resignation, an acceptance of how ‘the world really is’, accompanied by a warning that, if we want to change it (too much), only totalitarian horror can ensue. Every vision of another world is dismissed as ideology.
Žižek skriver mye om slike intellektuelle villspor hvor rasjonaliteten og denne framskrittstanken har blitt såpass implementert i livene til folk at tanken på at noe annet kan være bedre automatisk forbindes med radikale og autoritære systemer. I disse passasjene gjør han tolkninger og lesninger av Det kommunistiske manifest for å påpeke sammenhenger mellom det som synes foreldet og fremmed, og det som er samtidig og tilsynelatende absolutt.
I hvilken grad er så Det kommunistiske manifest relevant? Žižek legger fram at Marx, Engels og deres manifest påpeker mange sider av kapitalismen som dysses ned i vår egen tid. Manifestet er slik sett et springbrett for videre ideologikritisk tenkning. Man skal ikke nødvendigvis nekte for at kommunismen og Manifestet på mange punkter er «simply wrong», men det må allikevel være mulig å se til marxismen for å finne alternative måter å tenke på.