Tyske Simon Strauss tar til ordet for en «ny sanselighet»i Syv netter, skriver Geir Magne Staurland. I romanen vekker han tysk romantikk og følelsesdyrkning fra sin slummer, selvfølgelig ikke uten reaksjoner.

Tekst — Geir Magne Staurland

At Goethe, Schiller og Schlegel alle har en liten finger med i spillet hva angår Holocaust er en idé man tilsynelatende aldri kommer foruten. Så lenge nazismen var «romantisk barbari», vil de ekspressive og lengtende idéene som omhandlet kollektiv helhet, tradisjonsrøtter og mest av alt identitet få en noe utilsiktet smak av swastika.

Men at nazisme kan leses inn i et Caspar David Friedrich-maleri, hvor mennesket møter sin prektige overmann, naturen, er barnslig. At nazisme kan leses inn i Sturm und Drang-bevegelsens rop om mer følelser og mindre kalkulering, er usaklig. Dette gjenspeiler et menneskelig følelsesliv, et behov, en eksistensiell trang og let etter mening, ikke fascistiske idéers spire.

Det samme gjelder anmerkningen om at Simon Strauss’ bok har en «fascistisk dimensjon», slik tyskeren Maxim Biller tok til ordet for da boken, som nå nylig foreligger på norsk hos Pelikanen, kom ut i 2017.

Slutten på «forbudet mot ekstatiske følelser»

Boken er delt i syv korthistorier og skrevet i ensomhet på nattestid. Den skildrer en ung mann på vei mot 30-årene, en alder han frykter. Derfor inngår han en faustisk pakt med en eventyrer som lover tilfredsstillelse før det er for sent. Resultatet blir syv netter med transcenderende brudd på de syv dødssynder. Det er brudd som lar hovedpersonen slå hodet mot virkeligheten, søke konflikt som lek og som lar han hengi seg hemningsløst til nostalgi og lengten.

Romantikken som Strauss’ forfekter føles som en forlengelse av en tradisjon, men samtidig som et motangrep på en hypereffektiv og kalkulerende tidsalder. Han hører også til en tysk bølge som klamrer seg til den unge Leonhard Hieronymis bok Ultra-Romanticism som påkaller slutten på det «uoffisielle forbudet mot ekstatiske følelser».

At disse idéene så snart de bringes til bords skal lefle med fascisme og ulme opp under Europas stadig boblende høyrekstremisme er en stygg redusering ovenfor litteraturen, men likefullt en tendens som fortsatt hviler i kulturen (spesielt i Tyskland). Så snart følelsenes fane heves og sitater som «den som beundrer har rett» trer fram, synger varsellampene og stempelfabrikken går i arbeid.

«Beviser tretter ut sannheten»

Boken er «et følelsesladet, fryktsløst krigsrop, beruset på tradisjon og grådig etter framtiden», skriver den tyske kritikeren Volker Weidermann og får med det boken til å lyde farlig. Men skal en slik beskrivelse lede direkte til en voldsom ideologi og en human katastrofe?

Er det slik å forstå at menneskets lengten til fortiden og grådighet overfor fremtiden automatisk skal katalogiseres som en tikkende ekstremist-bombe, som om man til syvende og sist – uten å tørre å si det – trakter etter den fascistiske ånd? Selv i litteraturen?

Teksten fortsetter under bildet.

Er det slik at kald-kalkuleringens kyniske hegemoni skal vedvare uten at noen tør å stå opp for irrasjonalitetens, fantasiens fane og si at vi kjeder oss på tross av komfort, at vi ønsker å klage høylytt over avmystifiserings «seire» og istedet lener oss på George Braques ord om at «beviser tretter ut sannheten»?

Lengten etter høylytte diskusjoner

«Lengter dere ikke innimellom etter dristigere tanker?», roper hovedpersonen, «etter idéer uten fast orden, utopier uten beregnbar betydning, hjørner og skarpe kanter å støte mot?».

Han lengter etter polemikk. Motstridende idéer. Høylytte diskusjoner. Meningsutvekslinger som skuddvekslinger. Tenkning som fenger og oppildner. Store talere.

Han trakter etter mindre enighet. «Skammer dere dere ikke over å bli svar skyldig på spørsmålet: ‘Hvilken mening står du for, som ikke deles av flertallet?’». «Jeg sitter heller alene i båten, ville heller gått under i den, for bare å slippe følelsen av å ta ord i munnen som millioner av andre har hatt mellom tennene».

Eksamenstekster skrevet som manifester

Dette handler ikke bare om å provosere for å provosere. Det handler om bevissthet. En bevissthet som ikke fødes av enighet, men av uenighet og faste standpunkter, av hete diskusjoner.

Det handler om å leve i en verden som eksisterer uten forstørrelsesglassets granskende blikk og talls kalde beregning. I Strauss’ bok forfektes idéer om annerledes akademier, akademier med sanselighet i sentrum, med vin som skoledrikke og eksamenstekster skrevet som manifester.

Som hovedpersonen i Syv Netter skriver skal ikke akademiet være et sted hvor man lærer å brette sammen brannteppet, men et sted hvor man lærer å lage ild.