Av Ingrid Bjerknes Røyne & Sveinung Næss
Modernitetstroen, troen på at enkeltmennesker har evne til å ta kontroll over egne liv og oppnå fremskritt gjennom fornuften, skulle bli utfordret av første verdenskrig og en rekke pessimistiske kulturstrømninger. Moderniteten bygger på tre grunnleggende ideer. Den første fremhever det frie individet som har selvstendighet overfor andre. Ens handlinger er villet og valgt av en selv i motsetning til i standssamfunnets faste kategorier. Den andre er fornuften som en motsetning til det mystiske og religiøse. Man skal ved hjelp av den abstrakte fornuften rasjonelt begrunne regler for lov og rett, for riktig livsførsel og moral. Alle naturfenomener kan forklares rasjonelt. Moderniteten fremsetter at fornuften er overlegen. Den siste grunnleggende ideen er fremskrittet, at menneskeheten gjennomgår en positiv utvikling (ikke på vei mot endetid og dommedag). Mennesker blir edlere, mer rettskafne, vennligere. Vitenskapelige fremskritt er mulig, og innsikten fra vitenskapen kan brukes til å utvikle teknologi som bedrer menneskenes levekår.[i]
Sommeren 1914 marsjerte Europas mange soldater ut i «Den store krigen» med en tro på det skulle være en oppbyggelig hendelse og at den skulle styrke menneskeheten. Den historiske avant-garde-bevegelsen søkte tilflukt i det nøytrale Sveits, og her ble tidens kunstneriske fortropp omgitt av intellektuelle fra alle krigens kanter. I den «kosmopolitiske sammenblandingen av Gud og bordell»[ii] i Zürich var det få med direkte krigserfaring. En av gruppene som samlet seg her skulle senere betegnes ved det intetsigende navnet «Dada». De er kjent for å orientere kunsten vekk fra sin borgerlige tradisjon og inn i det absurde, men dette erfaringsrommet befant seg samtidig på trygg avstand fra skyttergravenes bombardement. Her kunne kunstnere sette opp krigsteatre og trekke tilskuere og utøvere med meningsløse og insisterende lyd-dikt, med uhørte dansebevegelser i absurde kostymer omgitt av futuristiske, krigshissende avisoppslag.[iii]
Under opptøyene som brøt ut som konsekvens av krigsrasjoneringen i Tyskland i april 1917, sirkulerte de første dadatekstene i Berlin. I en kaotisk tilstand av krympende rasjoneringer, streik, opptøyer og krig var det dadaistene som fanget den nye tidsånden gjennom pamfletter og montasjer som parodierte krigspropaganda og reklameindustrien. I de dadaistiske miljøene ble konflikt feiret og dyrket frem.[iv] Et nytt menneskebilde ble skapt, der «jeget» var spaltet, desentrert og møter en kontinuerlig motstand fra både sitt indre og ytre. I Paris, New York og sirkelen rund Kurt Schwitters (1887-1948) levde de dadaistiske impulsene videre inn i surrealismen, i en mindre politisert form enn i Berlin.
Verden virket grotesk og absurd, ute av kontroll – den var i uorden på denne tiden, noe som var langt fra den verden opplysningsfilosofene hadde sett for seg. Fundamentet modernismen var basert på så ut til å rase sammen, og dadaistene opplevde det som at deres samtid derfor var preget av en intellektuell og kulturell krise. Denne følelsen måtte formidles. En kaotisk sinnstilstand skulle formidles med kaotiske grep. Mennesket og rasjonaliteten måtte desentraliseres fra sin opphøyde tilstand gjennom tilfeldighetene og paradoksets kraft. Kabareten var ikke et sted for stille kontemplasjon, men et rom fylt med sjokkerende og konfronterende inntrykk.
Når man ser dadaistisk kunst – som kan oppfattes som både absurd, merkelig og uforståelig – er det kanskje lett å tenke at den er blottet for noen dypere mening. Dadaismen er imidlertid ikke utelukkende negativ, barnslig og nihilistisk. Dadaistene var ikke blottet for dypsindige betraktninger og gjennomgående kritikk av samtiden.[v] Bevegelsen er heller en inngående og systematisk kritikk av moderniteten og dens fundament. Det er flere kjennetegn på dadaisme som underbygger denne positive forståelsen: dadaistene mente at mennesket ikke er alle tings målestokk. [vi]
Sivilisasjonen hadde egentlig ikke noen progresjon mot stadig høyere oppnåelser, det var ikke snakk om noe fremskritt. De mente at den abstrakte menneskelige fornuften ikke er noe overlegent, men at den har sine begrensninger og at man derfor heller bør opphøye fantasien, som er minst like verdifull som fornuften. Fornuften alene var faktisk ikke i stand til å forstå verden i det hele tatt ifølge dadaistene, for virkeligheten var noe flytende, kjennetegnet ved at ingenting vedvarer, men av at alt er i stadig forandring – å tro noe annet er et uttrykk for et antropomorfisk syn på virkeligheten som tillegger mennesket en større makt enn han i virkeligheten besitter. Ikke kan virkeligheten beskrives ved hjelp av ord heller, for ord kan bare brukes til å beskrive en virkelighet bestående av faste objekter som vedvarer over tid. Dypest sett er virkeligheten altså ikke slik vi tror den er, for den er ordnet på måter som overskrider vår fatteevne.
Dada-bevegelsens ordlek utgjorde en kritikk av moderniteten, og kan ses som en forløper til den senere postmodernismen. Postmodernistene mente at mening var noe arbitrært, subjektivt og relativt, og derfor kan det argumenteres for at det som kalles postmodernisme bør anses for å være en form for neo-dadaisme eller post-dadaisme.[vii] De var imot det tradisjonelle klassifiseringen av kunst.[viii] Begge retningene avviser også verdien av filosofi, estetikk, etikk og hevder at det ikke finnes noen absolutt orden vi kan begripe ved hjelp av fornuften.[ix] Postmodernismen utgjorde en motstand mot det som anses for å representere rasjonalisering.[x] De kjennetegnes av intens selvrefleksjon – man skal foreta et dypdykk i egne handlinger og tanker, drive med introspeksjon.[xi] De postmoderne tankene vi lever med, at språk er konstruert, mening flytende og at jeget ikke er stabilt, bygger på et hundreårgammelt opprør mot opplysningsideenes modernitetestro.
[i] Espen Schaanning, Modernitetens oppløsning : Sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie. 3. Utg (Oslo: Spartacus, 2000), Kapittel 1- modernitet og postmodernitet.
[ii] Tristan Tzara, «Zurich chronicle» i The Dada painters and Poets: an anthology, 1981, 235.
[iii] Debbie Lewer, «Dada’s genesis: Zurich» i A companion to Dada and Surrealism, David Hopkins (red.) (Hoboken: Wiley Blackwell, 2016), 23.
[iv] Sherwin Simmon, «Neue Jugend: A Case Study in Berlin Dada» i A companion to Dada and Surrealism, David Hopkins (red.) (Hoboken: Wiley Blackwell, 2016), 39.
[v] Richard W. Sheppard,. «What Is Dada?» Orbis Litterarum 34, no. 3 (1979): 176.
[vi] Sheppard, «What Is Dada?» 176-184.
[vii] David Locher, «Unacknowledged roots and blatant imitation: Postmodernism and the Dada movement» Electronic Journal of Sociology 4.1 (1999).
[viii] Steven Connor, Postmodernist Culture: An introduction to theories of the contemporary. (Cambridge: Basil Blackwell Inc, 1989), 117.
[ix] Locher, «Unacknowledged roots and blatant imitation».
[x] Rodolphe Gasché, «Postmodernism and Rationality.» The Journal of Philosophy 85, no. 10 (1988): 528-38.
[xi] Douglas Kellner, «The postmodern turn: Positions, problems, and prospects.» Frontiers of social theory: The new syntheses (1990): 255-286.