I oppvekstens idéhistorie står Émile (1762) av den sveitsiske filosofen Jean- Jacques Rousseau (1712-1778) igjen som et sentralt pionerverk innen pedagogisk tenkning om menneskets oppdragelse. Den var muligens den mest berømte teksten om oppdragelse og pedagogikk i opplysningstiden, en litterær klassiker som er blitt lest av mange tenkere, deriblant Immanuel Kant, og har derigjennom et omfattende resepsjonshistorisk liv, kanskje spesielt i forskningstradisjoner som pedagogikkens idéhistorie.¹

I denne artikkelen skal jeg innledningsvis si litt om den idéhistoriske konteksten til, og bakgrunnen for, verket Émile og kortfattet skissere Rousseaus syn på oppvekst, før jeg ser på hvordan Rousseau ble lest i Danmark-Norge med søkelys på hvordan denne lesningen artet seg i et konkret tilfelle av kongelig barneoppdragelse. Dette eksempelet skal tjene som utgangspunkt for en personfokusert case study av verkets resepsjonshistorie i en høyst spesifikk kontekst, nemlig oppdragelsen av Frederik VI (1768-1839) under Johann Friedrich Struensee (1737-1772) sitt opplyste enevelde i Danmark-Norge (1770-72). Mitt håp er at denne artikkelen kan bringe et idéhistorisk tilfelle av samtidsresepsjon av Rousseau til forgrunnen, nemlig hvordan en kontroversiell pedagogisk tekst ble mottatt og fikk direkte relevans for kongelig oppdragelse ved et viktig europeisk hoff. I dansk-norsk opplysningstid, og rent generelt, utgjør dette nokså unikt fenomen. I det minste håper jeg å kunne formidle innsikter om denne relativt ukjente episoden av dansk-norsk historie til en bredere leserkrets, som også kan være av generell opplysningsverdi.

Idéhistorisk kontekst og bakgrunn: Rousseau, Struensee og Frederik VI

Hvor skal man plassere Émile (1762) i Rousseaus forfatterskap? Den ble skrevet i den mest produktive perioden i hans litterære karriere, nemlig i tidsrommet 1756-1762, da han også skrev romanen Julie eller Den nye Héloïse (1761) og avhandlingen Om samfunnspakten (1762). Det er interessant å påpeke at Rousseau tok Émile for å være sitt beste arbeid, og denne preferansen kan belyses med henblikk på hans bredere sivilisasjonskritiske opplysningsprosjekt. Man kan muligens tolke Émile for å være et botemiddel mot det Rousseau tok for å være samfunnets korrumpering av det individuelle mennesket, ved å fremme tesen om at en naturlig oppdragelse kan hjelpe mennesket med å bli fritt, selvstendig og godartet igjen. og i uselvisk solidaritet med ens medmennesker framfor i en innbitt og sosialt determinert egoistisk konkurranse mot andre egeninteresserte individer.

For å bedre kunne forstå plassen til Émile og bokas rolle i oppdragelsen av prins Frederik i en bredere sammenheng, er det viktig å kontekstualisere dette i sammenheng med dansk-norsk pedagogisk debatt og spesielt hvordan Rousseau ble lest i opplysningstidens Danmark-Norge. 1700-tallet var en rik tid når det gjaldt diskusjon rundt oppdragelse, og i Danmark-Norge var det stadig flere forfattere som reiste spørsmål om pedagogikk og oppdragelse i den fremvoksende offentligheten, hvor reformatoriske ideer om skolevesen og (ut)dannelse ble debattert og sirkulert i tidsskrifter, pamfletter, bøker, salonger og andre medier og arenaer. Spørsmål om pedagogikk ble i økende grad gjenstand for intellektuell undersøkelse, ikke som et snevert fagfelt, men som et levende kunnskapsfelt som inngikk i en bredere progressiv diskusjon om politikk og opplysning. I denne sammenheng er Rousseau sammen med Locke og Kant regnet som en viktig bidragsyter til «utviklingen av en moderne forståelse av oppdragelse, dannelse og utdannelse.»² Rousseau ble lest i lys av dansk-norske pedagogiske reformdebatter. Disse hadde et intellektuelt tyngdepunkt i København, hvor offentligheten var størst hva gjaldt trykkerier, aviser og andre institusjoner knyttet til pressen. Nye ideer om pedagogikk og andre felt beveget seg på tvers av ulike språkområder og ble tilpasset nye kontekster, som en del av en større transnasjonal sirkulasjon av kunnskap via intellektuelle og litterære nettverk i de lærdes republikk.³

Émile fikk oppmerksomhet i Danmark-Norge da den kom ut for første gang på 1760-tallet, men den ble ikke øyeblikkelig ansett for å være noe revolusjonerende verk, og heller som atter en bok om et mye omdiskutert emne. Oppdragelse var nemlig et av de mest debatterte emnene på slutten av 1700-tallet i Danmark-Norge. Som et intellektuelt konsept var det tett knyttet til opplysningsidealet om medborgeren, hvor tanken var at den samlede oppdragelses- og dannelsesprosessen til borgerne skulle bidra til at «deres handlinger og virke i samfunnet kunne bygge på fornuften som fundament.» Det var først på 1780- og 90-tallet at man begynte å omtale Émile som et veiskille innenfor pedagogikken, altså lenge etter oppdragelsen av prins Frederik.⁴

Da har vi sett litt på Rousseau og den dansk-norske publiseringskonteksten til hans verk Émile. Men hvem var så Johann Friedrich Struensee og Frederik VI, de andre hovedfigurene i samtidsresepsjonen av Émile i dansk-norsk kongelig oppdragelse?

Johann Friedrich Struensee ble født i 1737 i Slesvig-Holstein, et hertugdømme under det dansk-norske dobbeltmonarkiet. Han var den tyske livlegen til kong Christian VII av Danmark- Norge, og etter hvert styrte han i kongens navn grunnet monarkens sykdomstilstand. I en toårig periode mellom 1770 og 1772 var han de facto herskeren av tvillingriket, og innførte i denne perioden en rekke progressive og opplysningsvennlige reformer, som i ettertid har blitt sett på som det mest radikale eksperimentet i trykkefrihet i opplysningstidens Europa. Han innledet en affære med dronning Caroline Mathilde, og mange forskere tror at han var den reelle faren til prins Frederiks lillesøster. Som et ledd i hans styre påtok han seg også ansvaret for prinsens oppdragelse, som han utformet med inspirasjon fra det omdiskuterte pedagogiske verket Émile av den sensurerte og omstridte opplysningstenkeren Jean- Jacques Rousseau. Livet hans ved det danske hoffet, hans personlige forhold til kongen og affæren med dronningen er blitt dramatisert og popularisert i filmen En kongelig affære fra 2012

Frederik VI ble født i 1768 som den førstefødte sønnen av Christian VII og Caroline Mathilde, og var dermed tronarving i Danmark-Norge. Han fikk en streng og uortodoks oppdragelse i regi av Struensee, som blant annet førte til at han i relativt ung alder bar preg av å ha manglende kunnskaper. Om dette hadde noen langvarig effekt på ham er bare noe man kan spekulere i, men det er interessant å bemerke seg at han var kjent for sin relative uvitenhet og begrensede (ut)dannelse, hvilket innebar at han hadde svekket kraft til å treffe informerte beslutninger i løpet av sin regjeringstid. Likevel var han et pliktoppfyllende og moralsk bevisst kongsemne som i en alder av 16 år styrte som regent på vegne av faren, frem til sistnevntes død i 1808 da han omsider ble konge selv. I løpet av sin regentperiode og sin korte regjeringstid som dansk-norsk konge var han en sentral aktør i en viktig periode, nemlig slutten av unionens historie: Napoleonskrigene, flåteranet, kampen for en egen norsk bank, etableringen av det første norske universitetet og riksforsamlingen på Eidsvoll kan alle tett knyttes til hans periode som konge i Danmark-Norge. Han er fremdeles husket som en folkekjær konge i Danmark.

Tematikk, innhold og visjon i Émile: oppvekst som oppdragelse

I Émile argumenterer Rousseau for en ny form for oppdragelse som skulle utvikle barnet med en stor grad av frihet til å bli et naturlig og selvstendig menneske, nærmere naturen og avskjermet fra det Rousseau anså som samfunnets korrumperende innflytelse. Her var spesielt bildet av Defoes litterære skikkelse Robinson Crusoe appellerende for Rousseau. Crusoe blir et slags ideal i Émile for et selvstendig menneske i naturtilstanden, som blir fritt gjennom naturlighet. Verket kan være vanskelig å plassere i en bestemt sjanger, spesielt ettersom sjangerbestemmelsen avhenger av en sjangerforståelse som er tidsbestemt og spriker med vår egen, men man kan betegne den som dels en roman og dels en avhandling.⁵

I et brudd med tidligere pedagogisk tenkning postulerte Rousseau at man ikke skulle oppdra barn til å oppføre seg som «små voksne», som hadde vært et konvensjonelt syn på barn frem til datiden. Det sentrale idealet var den eksistensielle kategorien autentisitet, nemlig at det var ved å søke dypt inn i sin egen natur og ved å følge sine egne inklinasjoner og interesser at barnet skulle finne den rette veien å gå. Rousseau så for seg en form for individualistisk pedagogisk tilnærming hvor man skulle la barnet få vokse opp fritt uten å oppdra det med overstyrende preskriptive føringer, bestemte mål og regler eller inngrep utenfra. Barn skulle skånes fra å bli bundet til samfunnets lenker og heller utvikle seg selvstendig med utgangspunkt i deres naturlige frie fødsel.⁶ Barnet skulle lære seg å gjøre bruk av alle sine evner og anlegg på selvstendig vis, og man skulle la utviklingen foregå langsomt i fem etapper som en naturlig organisk utfoldelse og med læring gjennom personlig erfaring. Dette var i tråd med opplysningstidens rådende empiriske verdensbilde og Lockes forestilling om mennesket som et blankt lerret (lat. tabula rasa) åpent for nye inntrykk og opplevelser. Barnet skulle leve sitt eget liv og lære om verden og tingene i verden gjennom sin egen aktive virksomhet og rasjonalitet, og ikke bare gjennom bøker og autoritetsbud.⁷ Mange av Rousseaus tematiske grunntanker er fremtredende i Émile. Man har blant annet forestillingen om menneskets opprinnelige godhet i naturen, hvilket bryter med den tradisjonelle kristne tanken om menneskets medfødte syndige natur. Dette henger sammen med den relaterte sivilisasjonskritiske grunntanken hans om forholdet mellom natur og kultur, hvor det naturlige er godt mens menneskets tilværelse og utvikling i samfunnet predisponerer det til å utvikle hemmende sosiale trekk. Rousseau introduserte et skille mellom to former for individuell grunnholdning overfor selvet, nemlig amour de soi og amour propre. Amour de soi er en form for naturlig, altruistisk selvkjærlighet hvor mennesket i naturtilstanden er tilstrekkelig og fornøyd i sin personlige situasjon og lever i relativ sosial harmoni. Amour propre utvikler seg i sosieteten og spesielt i bysamfunn, som fostrer selviskhet, sjalusi, sinne, forakt og andre destruktive sinns- og følelsesstemninger som følge av sosial sammenligning og de store ulikhetene i borgersamfunnet knyttet til makt, rikdom, anseelse, stand og hierarki. Rousseau mente at naturtilstanden for alltid var tapt ved overgangen til samfunnet, og at dette utviklingstrinnet ikke kunne reverseres. Imidlertid kunne en utdannelse som den i Émile muligens hjelpe til med å føre mennesket tilbake til en mer godartet form for oppførsel. Fra Rousseaus perspektiv ville nemlig en oppdragelse og dannelse i takt med naturen hjelpe et barn med å få en selvstendig utvikling som også innebar å finne tilbake til og kultivere sin naturlige godhet. For Rousseau var dyd og godhet den essensialistiske (naturlige, objektive, «evige») «default»-settingen til mennesket, og noe som mennesker ble fremmedgjort fra ved å kondisjoneres til samfunnets egoistiske tendenser og sosiale posisjonering. I naturen var mennesker elementært like, men med fremveksten til materiell utvikling og velstand så innebar dette samfunnsmessig differensiering og sosial konkurranse, hvilket undergravde menneskets iboende godhet.⁸

Émile og oppdragelsen av Frederik VI: En resepsjonshistorisk case study i dansk-norsk dannelseshistorie

Resepsjonshistorien og spørsmålet om hvordan Émile har blitt mottatt i ettertid er omfattende og mangeartet. I vårt tilfelle kommer jeg derimot til å zoome inn på hvordan Émile ble mottatt i opplysningstidens Danmark-Norge og helt spesifikt på hvordan den ble forstått og (mis)brukt i oppdragelsen av den siste dansk-norske kongen, Frederik VI (1768- 1839). I det minste vil jeg forhåpentligvis frembringe innsikter til flere lesere om en relativt ukjent idéhistorisk finurlighet fra vårt hjørne av verden.

Den viktigste primærkilden vår til oppdragelsen av kronprins Frederik er øyenvitneskildringen som ble nedtegnet av den sveitsiske pedagogen og embetsmannen Élie Salomon-François Reverdil (1732-1808) i hans memoarer fra sin periode ved det danske hoff, Struensee og det danske hof 1760-1772 (utg. 1859) i tiden rundt Struensees opplyste enevelde og Christian VIIs inhabile sinnstilstand.⁹ Reverdil hadde opprinnelig vært kronprins Christian (den kommende kong Christian VII) sin lærer i tenårene på 1760-tallet da han fremdeles var et mentalt friskt, begavet og lovende kongsemne. Memoarene hans skildrer i detalj den absurde oppdragelsen som kongens tyske livlege Johann Friedrich Struensee gav kronprins Frederik i tråd med Rousseaus pedagogiske ideer og idealer.¹⁰ Reverdil var en opplysningsvennlig og lærd person, men hans kritiske syn på Struensee kan ha farget hans beskrivelse av kronprinsens oppdragelse, som den tyske livlegen blir ansvarliggjort for.¹¹ Struensee overtok oppdragelsen av prinsen fra da han var halvannet år gammelt, og innførte flere radikale ideer i utformingen av den. Prinsens kosthold skulle bestå av lett kost som frukt, brød, grøt, vann og lite kjøtt, og han skulle være kledd i lette plagg. Struensees bokstavelige tolkning av Rousseaus Émile manifesterte seg i hans radikale overbevisning om at man ikke skulle oppdra barn i det hele tatt, barnet skulle nemlig oppdra seg selv, avskjermet fra samfunnet og dets korrumperende innflytelse: Det skulle utvikle amour de soi, være et barn så lenge som mulig, gjøre det det har lyst til og tumle fritt rundt. Først da prinsen var 6-7 år skulle formell undervisning begynne, og før det skulle prinsen klare seg selv og lære av egne erfaringer.¹² I sin masteroppgave om Struensee beskriver Synstad at kronprins Frederik «skulle oppdras etter opplysningstidens ideer, men Struensee overdrev det hele.» Rousseaus verk Émile ble brukt som mal for oppdragelsen av Frederik i en høyst bokstavelig, maksimalistisk tolkning: Da gutten var mellom halvannet og fire år gammelt skulle han unngå voksenkontakt, ha på seg lite klær for å herdes mot naturens elementer, sove på en hard madrass i et kaldt rom med knapt et teppe på kroppen og skulle ikke få trøst om han slo seg. Han fikk hverken sokker eller sko om vinteren, og først da Reverdil så at kronprinsens «Fødder var svulne af Frostknuder» grep han inn. Legen måtte innrømme at å la kronprins Frederik få gå barføtt på denne årstiden var i overkant strengt, og prinsen fikk omsider trådstrømper på i november.¹³ Den lettkledde påkledningen og kravet om at prinsen måtte utføre dagligdagse oppgaver som å hente mat og bade seg selv ved å kravle og klatre rundt med lite tilsyn er med ettertidens øyne spesielt kritikkverdig da han allerede som spedbarn hadde vært svakelig og led av engelsk syke (skjelettsykdom). Denne skrøpelige helsetilstanden gjorde ham spesielt avhengig av andre, og han ville alltid bæres, synges og danses for og ønsket ikke å leke alene, stikk i strid med Rousseaus ideal om selvstendig utvikling.¹⁴

Den ekstreme mangelen på kontakt med voksne resulterte i at prinsen endte opp med et mangelfullt utviklet talespråk. Tjenere ved hoffet fikk streng beskjed om å minske deres interaksjon med kronprinsen og hans guttekamerater og ikke se på eller snakke med dem, som trolig medvirket til denne utviklingsvansken. Frederik og kameratene hans hadde tilbrakt såpass mye tid alene uten voksnes samvær at de snakket urent som fireåringer, og fant opp sitt eget type språk, en salig blanding av tysk og dansk. Reverdil beskrev kronprins Frederiks tilstand slik:

Prinsen var hverken frygtsom, ulærvillig eller klynkende; men hans Kundskaber stod langt tilbage. I en Alder af næsten fire Aar kunde han endnu ikke noget Sprog, men havde dannet sig en Udtryksmaade af danske og tyske Brokker [ord og vendinger] mellem hinanden, som han havde lært af sine Kamerater.¹⁵

En sentral ambisjon som var hentet fra Rousseau var å lære opp kronprinsen til å utvikle seg og sine ferdigheter fritt, naturlig og uavhengig av påbud fra voksne. Dette skulle foregå langsomt gjennom hans egen personlige erfaring, som imidlertid medførte at han fikk pent lite oppsyn i oppveksten, spesielt siden den altfor travle Struensee ikke lot noen andre enn ham selv få beskjeftige seg med oppdragelsen til Frederik «paa Grund af Struensees Mistroiskhed.»¹⁶ For å oppnå Rousseaus læresetning ble eksempelvis maten til prinsen og hans lekekamerater hyppig lagt på toppen av en trapp slik at guttene måtte klatre opp for å hente den selv.21 Émiles pedagogiske ideal om selvstendig utvikling uten aktive inngrep utenfra kan også ses i Reverdils beskrivelse av innrettingen til prinsens badekammer:

Der var opstillet nogle smaa Badekar med Trappetrin udvendig og indvendig, for at de kunde komme ned og op uden Hjælp. Prinsen klædte sig selv af og gik hen imod sit Badekar med en saa ulykkelig Mine, at jeg bad ham fri for den Dag.¹⁷

Reverdil fordømte denne oppdragelsen for å være på grense mot barnemishandling, og ifølge ham var denne kritikken ikke begrenset til ham, men heller utbredt blant den danske overklassen og i Danmark ellers, som uttrykte bekymring over kronprinsens oppdragelse eller snarere den tilsynelatende mangelen på den:

Alvorlige Klager hørte man baade ved Enkedronningens Hof, ude i Byen og rundt i Landet over Kronprinsens Opdragelse… Han opholder sig i Haverne ved Hirschholm [kongehusets sommerresidens], hed det, prisgivet for det barske Vejrlig [barske værforhold] og sin egen barnlige Uforsigtighed… Man vil holde ham nede i en Barnetilstand og gøre ham aandsløv;… Selv de forstandigste Mænd, der dreves af varm Fædrelandsfølelse, udtalte bittert, at en sendrægtig Opdragelse var en overordentlig stor Fejl…¹⁸

Man kan se her at den samtidige kritikken av kronprinsens oppdragelse hadde å gjøre med oppfostringens nærhet til naturen, som kan knyttes til Rousseaus ønske om å komme nærmere naturen og at barn skulle få bevege seg ute i frisk luft og så fritt som mulig. En nøkkelidé i Rousseaus oppvekstsyn var å la barnet få kunne utfolde sin indre virkelyst, hvilket innebar å la det få mest mulig bevegelsesfrihet ute i det fri, uten å legge psykiske (for mye streng disiplin) eller fysiske (reiving, tulle barn inn i masse klær) bånd på det. Eksponering for naturen skulle herde barnet, «med det sunne bondebarnet som forbilde» i tråd med Rousseaus pastorale forherligelse av landsbygda. Rousseau mente at den viktigste lærdommen man kunne internalisere var hvordan å være et menneske som kunne takle livets stormer, i medgang og i motgang. Læring gjennom egne, naturlige erfaringer var derfor viktigere enn boklig lærdom, og spesielt viktig for unge gutter. Man skulle la dem bli kjent med og bruke naturen istedenfor å bare lese om dem i bøker, og dette skulle vekke nysgjerrigheten deres og lære dem egenskaper som å tenke og handle fornuftig.¹⁹

I Struensees forsvarsskrift fra 1772 etter hans avsettelse og fengsling kommer hans tanker om kronprinsens tiltenkte utvikling frem med utgangspunkt i Rousseaus skjematiske etapper for utvikling, og han forsøkte å legitimere og rettferdiggjøre sin tilnærming ved å hevde at prins Frederik hadde forbedret seg betraktelig:

Jeg indrømmer ogsaa gerne, at jeg har anset den for gavnlig. Kronprinsen havde, førend den paabegyndtes, en svagelig Konstitution, Anlæg til dobbelte Led og megen Egensind ; han skreg ofte, vilde ikke gaa, men altid bæres, hængte sig fortrinsvis ved visse Personer, havde ikke Lyst til at lege alene, men der maatte larmes, synges og danses for ham…²⁰

Et utviklingstrinn fra Rousseaus skisserte utviklingsforløp i Émile som eksplisitt nevnes av Struensee er den tiltenkte begynnelsen av kronprins Frederiks (teoretiske) utdannelse i en alder av 6-7 år. Utover det skulle man i rousseauisk ånd la gutten få utvikle seg selv basert på sin egen direkte erfaring, som ifølge Struensee bidro til en sunn og naturlig utvikling:

Kronprinsens Undervisning skulde tage sin Begyndelse i hans sjette eller syvende Aar; inden den Tid, troede man, var det tilstrækkeligt at overlade til hans egen Erfaring og Øvelse at faa de fornødne Begreber og Færdigheder. Følgen heraf har været, at Prinsens Legemstilstand er saa god og stærk, som det kan ventes efter hans Natur.²¹

Videre forsvarte Struensee oppdragelsen av prinsen ved å hevde at bevegelsesfriheten og innrettingen av Frederiks oppvekstmiljø for å sikre størst mulig selvstendig utvikling avstedkom positive virkninger på oppfostringen:

[H]an forstaar Nytten og Anvendelsen af sine Lemmer saa godt. som det kan ventes af hans Alder, klæder sig selv af og paa, kan gaa op og ned ad Trapper uden Hjælp og forstaar at passe paa ikke at gøre sig selv Skade. Han er ikke ængstelig, som man bliver ved ofte at advares, er ikke menneskesky, egensindig og forkælet.²²

Et så rosenrødt og strøkent bilde av prinsens oppdragelse hindret imidlertid ikke Frederik fra å føle på ulykkelighet og morssavn eller frostknuter på føttene. Prinsens purunge alder på under fem år da han vokste opp i disse relativt ekstreme forholdene er et tankekors som glimrer ved sitt fravær i dette forsvarsskriftet. Dette setter Struensees fordømmelse av f.eks. hans «egensindighet» i et nytt lys, for å si det mildt. En mulig resepsjonshistorisk kritikk av Struensee her er bemerkningen om at prinsen ikke er forkjælet, da Rousseau tilla morskjærligheten vesentlig betydning i barnets oppvekst, hvor moren var «den viktigste personen i et barns første oppdragelse.»²³ Imidlertid må det tas høyde for at Struensees lesning av Rousseau var iøynefallende ekstrem grunnet dens bokstavtro ånd, og at det fantes andre lesninger og fortolkninger som var mer billedlige og moderate i samtiden, og som visste å ha et blikk for å forstå den i overført betydning.

Konklusjon

For å konkludere har jeg gitt et generelt overblikk over Rousseaus Émile og undersøkt dens resepsjonshistoriske bruk i oppdragelsen av Frederik VI av Danmark-Norge. Spesifikt har jeg grovt skissert den idéhistoriske konteksten og generelle bakgrunnen for både Émile og dens appropriering av Struensee i oppdragelsen av prins Frederik, og noe om den biografiske bakgrunnen til Rousseau, Struensee og Frederik. Videre har jeg sett litt på struktur, tematikk og innhold i Émile ved å gjennomgå dens hovedtrekk før jeg gjorde et dypdykk i en case study som tok nærmere for seg på detaljnivå hvordan Struensees lesning av Rousseaus Émile og hans oppvekstsyn informerte og formet oppveksten til prins Frederik i hans tidlige leveår.

Hva kan dette konkrete resepsjonshistoriske tilfellet av oppvekst lære oss? Skjønt en kongelig oppdragelse kan virke fjern og utilgjengelig for allmennheten både da og nå, kan man se at en bokstavelig tolkning av oppvekstsyn kan trekkes i en såpass ekstrem retning, som den til prins Frederik, at den kan true med å gjøre barnet en bjørnetjeneste. I en litt bredere forstand kan man se at dette tilfellet belyser betydningen av å benytte flere ulike lesemåter av tekster, ikke bare bokstavelige fortolkninger, men også i en mer billedlig betydning, hvor verk kan tolkes metaforisk, nyansert og mer abstrakt, og hvor hovedpoeng kan fremdeles influere tilnærminger til f.eks. oppdragelse, men uten at de nødvendigvis forfølges i ytterste konsekvens. Idéhistoriske tekster kan være verdifulle kilder til refleksjon, normativitet og diskusjon, og en velvillig tolkning kan fremdeles trekke ut mye av kvalitativ verdi, men likevel er balanse, saklig evaluering og en kritisk distanse til tekstmaterialet nødvendig for å unngå bokstavtro dogmatisme og uante følger.