Skrevet av Vetle Hove

En av fjorårets største politiske temaer var klima. Diskusjonene gikk i alle retninger, og ingen syntes å bli enige om noe som helst. Miljøpartiet de Grønne gjorde et brakvalg i lokalvalget, og som motreaksjon mot bompenger som klimatiltak oppstod Folkeaksjonen nei til bompenger. Videre ble begreper som «flyskam» og «kjøttskam» popularisert, til sterke reaksjoner fra enkelte hold.

To aspekt var spesielt interessante: Det første var utbredelsen av miljøbevegelsen Extinction Rebellion – en organisasjon med mål om å gjennom aksjoner tvinge politikere til å ta stilling til miljøkrisen. Bevegelsen oppstod i England, og i 2019 hadde de sine første aksjoner i Norge. Det andre aspektet var aksjonene i bompengedebatten. «Kjør sakte aksjoner» var utbredt i de fleste norske storbyene, hvor bilister bevisst skapte kø for å gi sin egen sak publisitet. I tillegg til at begge sakene var et resultat av klimapolitikk, har de to bevegelsene noe annet til felles: de var begge former for ikke-voldelig sivil ulydighet, en aksjonsform som i nyere tid har fått stor popularitet. Samtidig vier man lite tid til å tenke over hvor denne populariteten faktisk kommer fra, og ikke minst hva som er den historiske bakgrunnen for aksjonsformen. Sivil ulydighet har en nokså kort historie: Den dukket ikke opp før på midten av det nittende århundre. Det er denne historien jeg vil utforske over de neste sidene.

De tidligste aksjonene

Sivil ulydighet defineres gjerne som «lovbrudd eller brudd på andre offentlige bestemmelser som begås i full åpenhet av personer som føler seg mer forpliktet av andre verdier og normer enn de som ligger til grunn for den aktuelle lov».[i] Videre er det omdiskutert om det trenger å være ikke-voldelig eller ei. Jeg vil gå ut ifra at det er det – ikke-vold synes jo å være mest unike aspektet ved aksjonsformen.

Man kan for så vidt finne hendelser som passer fint inn i denne definisjonen gjennom store deler av historien. Ett av de første tilfellene finner man i det antikke Romerriket i år 494 f.Kr., da middelklassens borgere kom i konflikt med aristokratiske landeiere, som nektet å frigjøre dem som gjeldsslaver. Senatet i Roma valgte å støtte aristokratene, og vurderte å løse konflikten med hærens makt. Demonstrantene forsvarte seg ved å befeste ved Monte Sacro, noen kilometer unna Roma. Dette skapte imidlertid panikk i byen. Demonstrantenes fravær brøt ned byens infrastruktur – mange av dem hadde viktige jobber som bønder, eller drev butikker. I tillegg var Roma avhengig av dem som soldater i et eventuelt angrep. Resultatet endte i demonstrantenes favør: som et kompromiss mellom dem og aristokratene ble det opprettet et råd for å forsvare middelklassens interesser.[ii]

Mange vil også hevde at Jesus benyttet seg av sivil ulydighet (dersom man tolker det som står som historiske hendelser). Bibelen er full av tilfeller hvor Jesus trosser normer og lover. For det første skrives det at han trosset sosiale normer ved å helbrede en spedalsk. Spedalskhet ble i den tiden sett på som en straff fra Gud – et tegn på at den syke har syndet. Ved å hjelpe den syke brøt dermed Jesus med datidens normer og klassesystem, med den konsekvensen at han ble nødt til å forlate byen.[iii] Videre kan man peke til hendelsene ved tempelplassen i Jerusalem. Her raserte Jesus handelsboder og uttaler «Er det ikke skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag? Men dere har gjort det til en røverhule.»[iv] Handelen som foregikk her var lovlig – det var derimot ikke handlingen til Jesus. Igjen måtte han forlate byen, og denne gangen snek han seg bort i løpet av natten.

Det er imidlertid ett fellestrekk for tilfeller av sivil ulydighet før det nittende århundre: De mangler en strategi. Opprørene synes ikke å ha vært planlagte eller gjennomtenkte, men heller spontane hendelser. Planlagte opprør, derimot, var gjerne voldelige.

Den første aksjonen

Det moderne sivil ulydighets-begrepet dukket først opp hos Henry David Thoreau (1817-1862). Hans venn og mentor Ralph Waldo Emerson (1803-1882) beskrev ham slik:

He was a protestant à outrance [ytterliggående], and few lives contains so many renunciations. He was bred to no profession; he was never married; he lived alone; he never went to church; he never voted; he refused to pay a tax to the state; he ate no flesh, he drank no wine, he never knew the use of tobacco; and, though a naturalist, he used neither trap nor gun.[v]

Her bør man bemerke seg at han ikke betalte skatt. I to år, 1845-1847, bodde Thoreau alene ved Walden Pond nær Concord i Massachusetts for å leve i overenstemmelse med naturen. Han beskriver selv et møte med lovens lange arm i boken Walden (1854):

One afternoon near the end of the first summer, when I went to the village to get a shoe from the Cobbler’s, I was seized and put into jail, because, as I have already else related, I did not pay a tax to, or recognize the authority of, the state which buys and sells men, women, and children, like cattle at the door of its senate-house. I had gone down to the woods for other purposes. But, wherever a man goes, men will pursue and paw him with their dirty institutions, and, if they can, constrain him to belong to their desperate odd-fellow society. It is true, I might have resisted forcibly with more or less effect, might have run ‘amok’ against society; but I preferred that society should run ‘amok’ against me, it being the desperate party.[vi]

Thoreau hadde stor forakt for staten, og da skattepengene på toppen av det hele gikk til en krig mot Mexico han fant uetisk, samt opprettholdelse av slaveri, valgte han å ikke betale.[vii] Det er imidlertid Thoreaus metode som er mest interessant: Han var den første som satte ord på «civil disobedience», samt den første som konkretiserte hva en slik ikke-voldelig motstand skulle bestå i. Det handlet om å gjøre det moralsk riktige, uavhengig av konsekvensene for deg selv, og uavhengig av hva loven krever:

It is not a man’s duty, as a matter of course, to devote himself to the eradication of any, even the most enormous wrong; he may still properly have other concerns to engage him; but it is his duty, at least, to wash his hands of it, and, if he gives it no thought longer, not to give it practically his support. If I devote myself to other pursuits and contemplations, I must first see, at least, that I do not pursue them sitting upon another man’s shoulders.[viii]

Her kommer det imidlertid også frem at han ikke følte seg pliktig til å søke etter måter å forbedre verden. For Thoreau er man heller pliktig til å ikke selv ta del i urett. Thoreau mente det var umoralsk å støtte slaveri, og siden det ikke var mulig for ham å følge både loven og sine moralske overbevisninger, måtte han velge bort loven. På bakgrunn av dette uttaler han at «Under a government which imprisons any unjustly, the true place for a just man is prison.».[ix] Det er verdt å bemerke seg dette sitatet – det dukker opp igjen senere i artikkelen.

Popularisering og utvikling

Sivil ulydighet vokste enormt i popularitet i det tyvende århundre, noe blant annet Mahatma Gandhi (1869-1948) og Martin Luther King Jr. (1929-1968) kan krediteres for. Selv om de begge dro inspirasjon fra Thoreau, videreutviklet de teoriene hans som opprørsstrategi. Da Gandhi ble spurt om han hadde lest Thoreau, svarte han:

Why, of course I read Thoreau. I read Walden first in Johannesburg in South Africa in 1906 and his ideas influenced me greatly. I adopted some of them and recommended the study of Thoreau to all my friends who were helping me in the cause of Indian independence.[x]

Samtidig som Gandhi fant stor inspirasjon i Thoureaus teorier, benyttet han seg av en noe annerledes form for opprør. «Sivil ulydighet» ble simpelthen begrepet han brukte for å forklare vestlig publikum hva han gjorde. Metoden hans kalles satyagraha på sanskrit, og kan (grovt) oversettes til å «søke etter sannheten». Satyagraha grunner i hinduisme, og ligner mer på en livsstil enn en spesifikk protestmetode. Målet var å alltid søke etter sannhet på en ikke-voldelig måte. Der det er urett skal en praktikant av satyagraha motstå på en ikke-voldelig måte, for å leve i overenstemmelse med sannheten.[xi] Ikke-vold prinsippet hadde to opphav. For det første var Gandhi inspirert av Guds rike finnes hos deg (1894) av Leo Tolstoj (1828-1910). Her argumenterte forfatteren med basis i Bibelen for at vold aldri kan forsvares. Gandhi var overbegeistret da han leste verket, og frem til Tolstojs død i 1910 brevvekslet de to hyppig. Videre var Gandhi inspirert av hinduismens ahimsa – et prinsipp om at det å påføre vold er dårlig karma (dette er for så vidt begrunnelsen bak vegetarisme i hinduismen). Dette prinsippet er tydelig når Gandhi skriver: «The means may be likened to a seed, the end to a tree, and there is just the same inviolable connection between the means and the end as there are between the seed and the tree […] We reap exactly as we sow.»[xii] Å benytte seg av vold for å oppnå rettferdighet ville alltid føre til mer vold. Det kunne med andre ord aldri føre noe godt med seg. Om man derimot demonstrerer med ikke-vold, vil det føre til ikke-vold i det lange løp.

Gandhis opprørsmetode kan eksemplifiseres med saltmarsjen. Som oppgjør mot Storbritannias koloniherredømme, rekrutterte Gandhi tilhengere til å vandre nesten fire hundre kilometer for å stjele en neve salt hver. Britene hadde på dette tidspunktet salt-monopol i India, og benyttet seg av monopolet for å skattlegge den indiske populasjonen. Gandhi startet med 80 følgere men da det hele var over var rundt 60 000 personer blitt arrestert. Dette var selvfølgelig dårlig presse for koloniherren. Aksjonen var en viktig faktor for Indias frigjørelse.

I tillegg til å forsterke ideen om ikke-vold, kan Gandhi sies å ha introdusert to andre viktige aspekter til sivil ulydighet: Først, å gjøre det til en aktiv form for opprør, fremfor å kun forsøke å ha sitt på det rene, og, kanskje viktigst, å ha gjort sivil ulydighet til en metode med fokus på å faktisk skape bevegelse, fremfor en ensom og individuell akt, slik som Thoreau hadde gjort.

Etter Gandhis aksjoner i India, brakte Martin Luther King Jr. med seg idéen om sivil ulydighet tilbake til Amerika. På den ene siden ble han inspirert av Gandhis ikke-vold (han forsøkte visstnok å skaffe seg en håndpistol for selvforsvar før han ble kjent med Gandhis ikke-vold.). På den andre siden var han inspirert av Thoreau. I et åpent brev fra da han satt i fengsel for sin deltakelse i demonstrasjonene i Birmingham i Alabama, blir dette tydelig. Her skriver han «[…] I am in Birmingham because injustice is here»,[xiii] som synes å være en direkte referanse til Thoreaus sitat over om at «Under a government which imprisons any unjustly, the true place for a just man is prison.». Han nølte ellers ikke med å rose Thoreau:

I became convinced that noncooperation with evil is as much a moral obligation as is cooperation with good. No other person has been more eloquent and passionate in getting this idea across than Henry David Thoreau. As a result of his writings and personal witness, we are the heirs of a legacy of creative protest. The teachings of Thoreau came alive in our civil rights movement; indeed, they are more alive than ever before. Whether expressed in a sit-in at lunch counters, a freedom ride into Mississippi, a peaceful protest in Albany, Georgia, a bus boycott in Montgomery, Alabama, these are outgrowths of Thoreau’s insistence that evil must be resisted and that no moral man can patiently adjust to injustice.[xiv]

King Jr. synes å undervurdere Gandhi både som en viktig inspirasjonskilde for bevegelsen, og for andre som har benyttet seg av sivil ulydighet som virkemiddel. Derimot er det ingen tvil om at King Jr. personlig satte Thoreau høyt.

En aksjon som illustrerer den afroamerikanske borgerrettsbevegelsen godt, er «The Nashville sit-ins». Her satte afroamerikanere seg på plasser på kafeer reservert for hvite, og nektet å flytte seg. Målet var å tvinge frem diskusjon om likestilling. Demonstrantene fikk en løpeseddel hver, som skulle minne dem på hva de skulle gjøre, og hva de ikke skulle gjøre:

DO NOT: / 1. Strike back nor curse if abused / 2. Laugh out. / 3. Hold conversations with floor walker. / 4. Leave your seat until your leader has given you permission to do so. / 5. Block entrances to stores nor the aisles inside. / DO: / 1. Show yourself friendly and courteous at all times. / 2. Sit straight; always face the counter. / 3. Report all serious incidents to your leader. / 4. Refer information seekers to your leader in a polite manner. / 5. Remember the teachings of Jesus Christ, Mahatma Gandhi and Martin Luther King. / Love and nonviolence is the way.[xv]

Aksjonistene skulle oppføre seg bedre enn sine «fiender». Til tross for at aksjonene ikke fikk stor oppmerksomhet de første gangene, tok det ikke lang tid før samfunnet rundt reagerte. Høydepunktet kan sies å være den 27. februar 1960. Da trakk politiet seg først unna aksjonen, noe som førte til at aksjonistene ble trakassert og mishandlet av bøller. Til tross for dette holdt aksjonistene stand. Omsider returnerte politiet for å arrestere aksjonistene, men dette hadde ikke stor effekt. For hver person som ble dratt bort, var det mange nye aksjonister som var klare for å ta deres plass. Under aksjonen skal visstnok en politimann ha uttalt: «Do you see this. What will we do now?».[xvi] Situasjonen var ikke bedre på politistasjonen, siden politiet ikke hadde kapasitet til det store antallet aksjonister. Som en konsekvens ble mange aksjonister frigitt uten sanksjoner. «Sit-ins» ble fort populært over hele landet.

Samtidens aksjoner

Thoreau, Gandhi og King Jr. har alle satt preg på vår samtids aksjoner. Thoreau kan sies å ha lansert den sivile ulydigheten som begrep og metode, men uten Gandhi og King Jr. ville det hverken hatt samme form eller utbredelse som den har i dag. I dette nummeret av Molo vil man finne et intervju med Inger Østenstad, som er en av grunnleggerne av Extinction Rebellion Norge. Intervjuet gir en god innsikt i den sivile ulydighetens status i dag. For henne er den et nødvendig virkemiddel når vanlige demonstrasjoner ikke strekker til. Om det er slik at klimadiskusjonen blir mer opphetet i tiden som kommer, og konvensjonelle aksjonsformer ikke holder, bør vi være glade for at ikke-voldelige sivile ulydighetsaksjoner er populære: Alternativet gagner ingen.

---

[i] Naob s.v «Sivil ulydighet» https://www.naob.no/ordbok/sivil_2?elementRefid=53437928.

[ii] Peter Jones, «Power to the People», Spectator, February 26, 2011. Gale Literature Resource Center 21.02.2020). https://link-gale-com.ezproxy.uio.no/apps/doc/A250135659/LitRC?u=oslo&sid=LitRC&xid=04bb71ae, 14

[iii] Mark. 1:40-45.

[iv] Mark. 11:15-19.

[v] Ralph Waldo Emerson, «Thoreau», I Walden and Civil Disobedience, redigert av Own Thomas, 266-281. New York: W.W. Norton & Company, 1966, 267.

[vi] Henry David Thoreau, «Walden», I Walden and Civil Disobedience, redigert av Own Thomas, 1-221. New York: W.W. Norton & Company, 1966, 115.

[vii] Henry David Thoreau, «Civil Disobedience», I Walden and Civil Disobedience, redigert av Own Thomas, 224-243. New York: W.W. Norton & Company, 1966, 228.

[viii] Thoreau, «Civil Disobedience», 229-230.

[ix] Thoreau, «Civil Disobedience», 237.

[x] George Hendrick, «The Influence of Thoreau’s ‘Civil Disobedience’ on Gandhi’s Satyagraha», I Walden and Civil Disobedience, redigert av Own Thomas, 364-371. New York: W.W. Norton & Company, 1966, 364.

[xi] Kurt Schock, «The Practice and Study of Civil Resistance», Journal of Peace Research 50, 3 (2013): 277-290. 24.02 2020. www.jstor.org/stable/23441236, 278.

[xii] Gandhi gjengitt i: Peter Ackerman og Jack DuVall, A Force More Powerful: A Century of Nonviolent Conflict. New York: St. Martin’s Press, 2000, 64.

[xiii] King gjengitt i: Conra D. Gist og Karsonya Wise Whitehead, «Deconstructing Dr. Martin Luther King’s ‘Letter from a Birmingham Jail’ and the Strategy of Nonviolent Resistance», Black History Bulletin 76, 2 (2013): 6-13. 26.02.2020. https://www.jstor.org/stable/24759688?seq=1, 8

[xiv] Archive.org, «The Autobiography of Martin Luther King, Jr.» 26.02.20. https://web.archive.org/web/20070308023614/http://www.stanford.edu/group/King/publications/autobiography/chp_2.htm

[xv] Løpeseddel gjengitt i: Ackerman, A Force More Powerful, 321.

[xvi] Ackerman, A Force More Powerful, 322.