Skrevet av Karl Westergaard
Å kaste lys over begrepet «det okkulte» er ingen enkel sak. Slår en opp i ei ordbok, for eksempel Det norske akademis ordbok, er resultatet referanser til det som kalles hemmelighetsfulle, skjulte og ukjente krefter.[1] Hva som menes med dette, forblir uklart.
Går en litt grundigere til verks og leter i andre kilder, er svarene ymse. I første rekke synes det okkulte å sikte til «almost everything [that] has the feeling, if not the appearance, of being hidden.»[2] Videre sikter en mer presis, men også omfattende, beskrivelse av det okkulte til «å nå frem til en erkjennelse og direkte erfaring av de skjulte, åndelige krefter i mennesket og i det store kosmos. Disse kreftene er ikke tilgjengelige for de fysiske sanser, men kan kun erfares ved at man utvikler nye, ‘åndelige’ sanser.»[3] I en mer kontrastiv betydning betegner det okkulte «not an attempt to draw aside the veil of the unknown, but simply the veil of banality that we call the present.»[4]
Dette er kun noen eksempler; hva det okkulte måtte bety, er fortsatt skjult. Det som gjør saken enda verre, er at det okkulte har mye til felles med liknende begreper, som mystikk og det esoteriske, fordi dét de dreier seg om, overlapper.[5]Hvor det ene begrepet begynner og det andre slutter, er ikke alltid like enkelt å stadfeste.
Når det er sagt, er det behov for en presisering av herværende tekst. Mitt formål er hverken å spore det okkulte tilbake i vår vestlige – og ikke-vestlige – historie eller å gi begrepet en definisjon som skiller det okkulte fra henholdsvis mystikk og det esoteriske.[6]Mitt formål er derimot begrepshistorisk, altså å gå tekstlig til verks og å undersøke selve begrepet, og i det følgende presenterer jeg begrepets opphav, utvikling og kanskje det punktet i historia da det okkulte ble okkult.
«Okkult» som ord stammer fra det latinske partisippet occultus; dette er igjen avledet av verbet occulo.[7]Ordet var en «vanlig» del av romernes ordforråd i Romerriket, om lag 200 fvt.-200 evt. Allerede da betydde partisippet «skjult, hemmelig, som ikke blir bemerket» og verbet «å skjule, dekke, holde hemmelig.»[8] I tillegg til å ha vært en «vanlig» del av romernes ordforråd gjør jeg leseren oppmerksom på at hverken partisippet occultus eller verbet occulo har hatt noen nevneverdig tilknytning til det vi i dag forbinder med det okkulte. Dette blir tydeligere med noen eksempler fra den litterære, romerske kanon. (De norske oversettelsene i de følgende avsnittene er undertegnetes egne, med mindre annet er markert.)
Mitt første eksempel er et sitat fra teksten De bello Gallico (norsk tittel:Gallerkrigen) av den romerske statsmannen Julius Gaius Caesar (100–44 fvt.):[9]
Cognitis per exploratores regionibus
duces hostium LX milia ex omni numero
deligunt earum civitatum quae maximam
virtutis opinionem habebant; quid quoque
pacto agi placeat occulte inter se
constituunt; adeundi tempus definiunt,
cum meridies esse videatur.[10]
Etter at områdene er blitt rekognosert ved hjelp
av speidere, velger fiendenes førere ut blant alle
fra de stammene som hadde ord på seg for å være
de tapreste, 60 000 mann. Førerne har, gjennom en
avtale, besluttet seg imellom det som de også
finner riktig å drøfte, i hemmelighet: De fastslår
at tida for å angripe finner sted ved middag.
Mitt andre eksempel er et sitat fra teksten De finibus bonorum et malorum (på norsk Om det det gode og det ondes mål) av den romerske politikeren Marcus Tullius Cicero (106–43 fvt.):[11]
Is enim, qui occultus et tectus dicitur,
tantum abest ut se indicet, perficiet etiam
ut dolere alterius improbe facto videatur.[12]
For den som sies å ligge i bakholdog være
beregnende, er så langt fra å avsløre seg selv
at han til og med får det til å se ut som om det
er han som lider under noe galt en annen gjør.
Mitt tredje og siste eksempel er et sitat fra teksten Aeneid (norsk tittel: Aeneiden) av den romerske dikteren Publius Vergilius Maro, bedre kjent som Vergil, (70–19 fvt.):[13]
At pius Aeneas, per noctem plurima volvens,|
ut primum lux alma data est, exire locosque|
explorare novos, quas vento accesserit oras,|
qui teneant (nam inculta videt), hominesne feraene,|
quaerere constituit, sociisque exacta referre.||
Classem in convexo nemorum sub rupe cavata|
arboribus clausam circum atque horrentibus umbris|
occulit;[14]
Men den tapre Aeneas, som tenkte mye gjennom
natten, helt til det ernærende lys først brøyt fram,
beslutter å gå ut og utforske de nye stedene, å
undersøke hvilke kyster han hadde ankommet ved
vindens hjelp, og hvem som besatt dem – for
Aeneas ser kun ukultivert land –, og om det var
mennesker eller beist til stede, og å bringe sine
følgesvenner nyss. Aeneas skjulerflåten i en
bukt mellom lunder under ei klippe som sto fram,
hvor flåten var lukket inne blant trær og fæle skygger.[15]
Sitatene er hentet fra tre forskjellige felt: henholdsvis historie (Caesar), filosofi (Cicero) og litteratur (Vergil). Til tross for at feltene er forskjellige, skiller ikke begrepet det okkulte seg nevneverdig ut. I det hele tatt later begrepet til å ikke betegne noe som vi i dag forbinder med det okkulte.
Betydningen jeg har lagt fram i forrige avsnitt – altså «ikke-okkult» okkult –, synes å ha holdt seg nokså stabil gjennom århundrene. Akkurat når det okkulte først ble okkult, enn si hos hvem, er òg ikke lett å stadfeste. Det vi imidlertid kan være sikre på, er at det er først i renessansen (om lag 1400–1600) vi gjenkjenner begrepet slik det er brukt i dag. I denne perioden finner vi nemlig den prøyssiske skikkelsen Heinrich Cornelius Agrippa von Nettesheim (1486–1535),[16] og blant verkene hans foreligger boka – med den talende tittelen! – De Occulta Philosophia Libri III (på norsk Om okkult filosofi i tre bøker) fra 1533.[17] La oss se litt nærmere på denne.
I De Occulta Philosophia legger Agrippa innledningsvis fram en tredeling av verden som består av det han kaller det stofflige, himmelske og intellektuelle (lat. elementalis, caelestis & intellectualis). Denne tredelingen har en sentral posisjon i Agrippas filosofi. Poenget er å forstå selve originalverket (lat. ipse archetypus), dvs. verden, og hvordan den ypperste byggmesters (lat. summus opifex),dvs. Gud «allmektige evner kommer til syne for oss, i hvis tjeneste Han har skapt og styrer allting i det dennesidige».[18] Agrippa tar utgangspunkt i det dennesidige og begynner med det stofflige. Springbrettet for utgangspunktet er det Agrippa kaller magia, altså «magi», og beskriver den som«et anlegg fullt av de dypeste mysterier (lat. facultas […] altissimis plena mysteriis).[19] Med både filosofi og magi har han som mål å overskride det stofflige og «stige opp», gjennom de to andre delene, for å oppnå en «høyere» erkjennelse av verdens egenskaper (lat. virtutes).
Det er på bakgrunn av denne idéen at vi finner i bok én, kap. ti – som for øvrig heter: De virtutibus rerum occultis (i norsk oversettelse «om tingenes okkulte egenskaper») –, følgende sitat:
Nam hae virtutes, quia multum formales
sunt, ideo cuminima materia plurimum
possunt: elementalis autem virtus, quia
materialis est, ut multum agat, multum
etiam desiderat materiam. Vocantur autem
proprietates occultae, quia causae earum
latentes sunt, ita quod humanus intellectus
non potest eas usquequaque investigare:[20]
For disse egenskapene, da de er svært formale,
kan følgelig gjøre svært mye med svært lite
materie. Men den stofflig egenskap, fordi den
er materiell, mangler også mye materie for å
kunne utføre mangt. Og egenskapene kalles
okkulte fordi deres årsaker også er skjulte
/usynlige, slik at det menneskelige intellekt
ikke er i stand til å påvise dem noensteds.
Jungelordet når det gjelder disse egenskapene, er betegnelsen latentes (fra verbet lateo, hvilket betyr «jeg skjuler»). I praksis er latentes ensbetydende med det okkulte,[21]og begge – både det okkulte og betegnelsen latentes – sikter til en utilgjengelighet vedrørende verdens egenskaper der menneskets intellekt nettopp ikke formår å påvise egenskapenes årsaker noensteds. Kunnskapen om dem må således oppnås «annetsteds», og den høyere erkjennelsen er okkult i den forstand at utilgjengeligheten derved må overvinnes. Veldig forenklet kunne en si at dette er tematikken Agrippas bok i det store og hele tar for seg.
Det er kanskje først med Agrippa at begrepet det okkulte likner vår forståelse. En bør likevel vokte seg vel for å hevde at det umiskjennelige ved det okkulte begynner hos Agrippa. Dét er for øvrig ikke mitt poeng. Å angi når det okkulte ble okkult, krever en langt større analyse enn det er plass til i denne korte begrepshistoria. Henvisningen til Agrippa tjener derimot som, slik det heter i arkeologi-faget, terminus post quem (no. «grensen etter hvilket»), altså det som kunne sies å være den tidligste forekomsten av noe i en sammenheng hvor det er vanskelig, hvis ikke umulig, å angi eksakt alder og opphav.[22] Om Agrippa er den første, er usikkert, men vi kan være temmelig sikre på at etter ham er det okkulte blitt okkult.
Så enkelt, men så vanskelig. Det er nå betimelig å stanse her og avslutte regnskapet. På bakgrunn av denne korte begrepshistoria kan en viss oversikt over begrepet demre for leseren, skjønt en kunne klage over belysningen min av begrepets uoverskuelige historie; en definisjon hadde nok vært å foretrekke, da det hadde gjort det okkulte mer åpenbart! Det er dét som er vanskelig; begrepet er ikke lett å definere. Allikevel: At det okkulte er så pass vanskelig å definere, må nesten være beskikket av guddommelig forsyn, for er det ikke passende at begrepet det okkulte har noe okkult ved seg?
En stor takk til førstelektor i latin ved UiO, Tor Ivar Østmoe, for kommentarer av oversettelsene og veiledning.
[1] Det norske akademis ordbok, s.v. “okkult”. https://naob.no/ordbok/okkult
[2] Fred Gettings, Encyclopedia of the Occult: A Guide to Every Aspect of Occult Lore, Belief, and Practice (London: Rider, 1986), 5. Min redigering.
[3] Karl Milton Hartveit, Den okkulte løsning (Oslo: Dreyer, 1988), 11.
[4] Colin Wilson, The Occult (London: Hodder and Stoughton, 1971), 135.
[5] Leslie Shepard, A-L, 1. bind av Encyclopedia of Occultism & Parapsychology (Detroit: Gale Research, 1991), x.
[6] Se gjerne side 3–14 i Nicholas Goodrick-Clarkes The Western Esoteric Traditions: A Historical Introduction (New York ; Oxford University Press, 2008) for et eksempel på denne type historieskriving.
[7] Yann de Caprona, Norsk Etymologisk Ordbok: Tematisk Ordnet (Oslo: Kagge, 2013), 1433; Nervill Drury, Dictionary of Mysticism and the Occult(San Francisco: Harper & Row, 1985), 198.
[8] Vibeke Roggen, Egil Kraggerud og Bjørg Tosterud, Latinsk Ordbok: Latin-norsk (Oslo: Cappelen Damm, 2015), 569.
[9] Tittelen jeg bruker i nærværende tekst, er opprinnelig oversatt av Johan Hammond Rosbach i hans Gaius Julius Caesar, Gallerkrigen(Oslo: Aschehoug, 1964).
[10] Gaius Julius Caesar, The Gallic War, [red.] H. J. Edwards i The Loeb classical library (London: Heinemann, 1917), bok sju, avsnitt 83. Kursivering i den norske oversettelsen er undertegnetes.
[11] Denne teksten av Cicero er, så vidt det er undertegnete bekjent, ikke oversatt til norsk. Den norske tittelen i nærværende tekst er undertegnetes egen oversettelse.
[12] Marcus Tullius Cicero, De Finibus Bonorum Et Malorum Libri Quinque, [red.] L.D. Reynolds i Scriptorum Classicorum Bibliotheca Oxoniensis (Oxonii: E Typ. Clarendoniano, 1998), bok to, avsnitt 54. Kursivering i den norske oversettelsen er undertegnetes.
[13] Tittelen jeg bruker i nærværende tekst, er opprinnelig oversatt av Egil Kraggerud i hans Publius Vergilius Maro, Aeneiden: Første Bok (Tangen: Suttung, 1983).
[14] Publius Vergilius Maro, Aeneid,i P. Vergili Maronis Opera, [red.] R.A.B. Mynors i Scriptorum Classicorum Bibliotheca Oxoniensis (Oxonii: E Typografeo Clarendoniano, 1969), bok én, linje 305-11. | markerer linjene slik de forekommer i kildeteksten: Aeneiden er opprinnelig skrevet på vers (Aeneidens versemålet heter daktylisk heksameter), og linje-inndelingen følger metrikken til versemålet. || markerer bruddet i den rytmiske kontinuiteten. Kursiveringen i den norske oversettelsen er undertegnetes.
[15] Denne oversettelsen er prosaisk, til forskjell fra kildeteksten som er skrevet på vers.
[16] Se gjerne se 236 i Wilsons The Occult for mer om Agrippas relevans for det okkultes historie.
[17] Så vidt det er undertegnete bekjent, er denne teksten ikke oversatt til norsk. Den norske tittelen i herværende tekst er følgelig undertegnetes egen oversettelse.
[18] Heinrich Cornelius, Agrippa Von Nettesheim, Henrici Cor. Agrippae Ab Nettesheym … De Occulta Philosophia Libri III (Lugduni: Apud Beringos, 1550), bok én, 1. Undertegnetes oversettelse.
[19] ibid. 2.
[20] ibid. 24.
[21] Roggen, Latinsk Ordbok, 465–6.
[22] Jim Grant, Sam Gorin og Neil Fleming, The Archaeology Coursebook: An Introduction to Study Skills, Topics and Methods(London: Routledge, 2002), 145.