Skrevet av Benjamin Berglen

Jeg fikk ideen til denne teksten en gang tidlig i januar, mens jeg gikk i skogen og tok bilder av trær og tåke. Tåken tilslørte landskapet. Det blir usynlig, men fortsatt synlig. Jeg har lenge vært nysgjerrig på den gamle samiske religionen. Hva var det samene så i forhold til det jeg ser? Hvordan praktiserte de religionen og hvilket forhold hadde de til naturen? Religionen praktiseres ikke i stor grad i dag, men det er elementer av samisk religion hos enkelte nyreligiøse.¹ Andre blander elementer av samisk kultur og religion inn i kristendom. Hvordan var denne naturreligionen bygget opp før den ble undertrykt?

Naturen spiller en stor rolle i den gamle samiske religionen og blir tillagt en slags bevissthet eller sjel^.2 Dr. Hans Mebius, dosent og professor i religionshistorie ved Uppsala universitet, skriver i sin bok BISSIE: Studier i samisk religionshistoria om dette:

«Människans livssituation påverkas inte enbart av den egna förmågan att anpassat leva och överleva i den omgivande miljön utan även av hennes beroende av övernaturliga makter och det kultiska sättet att möta dessa makter eller gudomligheter».³

Samene levde tett på naturen, men de ble også påvirket av overnaturlige makter. Teolog Tore Johnsen skriver i Sámi Luondduteologiija (Samisk Naturteologi ) om luonddulágat (naturlovene).⁴ Det er ikke snakk om naturlovene slik naturvitenskapene definerer dem, men et begrep som beskriver naturen slik den kommer til uttrykk i samisk folketro. Han skriver: «Naturens lover for rett adferd bør respekteres, ellers kan det straffe seg. Her er diidaene [folketro] et eksempel på hvordan etisk og kosmisk orden er to sider av samme sak».⁵ Naturen er ikke bare noe dødt som mennesker kan forme eller utnytte som de ønsker. Den etiske orden finner vi i folketroen og den kosmiske orden kommer fra naturen. Fordi naturen er så viktig i religionen, har de endt opp med å speile hverandre. Mennesket er en del av naturen, av dette speilet som er kosmos. Johnsen skriver videre: «Naturen synes å ha ‘øyne og ører’, og man skal derfor vokte seg for det man sier. Tanken om at man ikke skal kalle et fiskevatn for «skitvatn» […] kan tolkes slik».⁶ Naturen synes å ha en sjel som er tilstede hele tiden og er oppmerksom på alt man gjør. I Johnsens feltundersøkelse av samisk teologi, sa en informant «luondu ii liiko» («naturen liker det ikke»).⁷ Naturen er besjelet og dømmer.

Samene så på landskapet som todelt, med en synlig og en usynlig del. Det usynlige landskapet lå under og bak det synlige. Enkelte områder ble hevdet å være befolket av en type usynlige skapninger. Disse levde og bodde i den usynlige verden, som man ble fortalt om gjennom muntlige fortellinger, og som noen påsto å ha besøkt.⁸ Skapningene ble kalt oaidnemeahttumat (de usynlige) [egen oversettelse] på nordsamisk. Oppfatningen av landskapet som todelt viser til en naturtro som preget, og fortsatt preger, den samiske kulturen. En tro på at det lå liv også bak det vi ser i naturen, noe mer enn vi kunne få kontakt med i den synlige delen. Naturen rundt samene er en uunngåelig del av tilblivelsen og opprettholdelsen av kulturen og religionen. Mebius skriver at «den samiska kulturen i avgörande omfatt- ning varit beroende av omgivande naturförhållanden».⁹ Et eksempel på dette er hvordan samene «formet» landskapet rundt seg. Naturen ble gitt mening og roller:

Individual elements of the landscape – a mountain, a brook, a boulder – can function as symbols, with the result that the landscape will consist not only of concrete natural formations but also of cultural constructions that add symbolic values to some of those formations.¹⁰

Store steiner i landskapet er gode eksempler på slike symboler. De lå ofte på steder i tilknytning til reinflytting, og ble derfor ikke bare brukt som rituelle steder, men også som markører i landskapet. Enkelte av disse ble sett på som steder der mennesker kunne komme i kontakt med forskjellige typer usynlige skapninger. Rydving skriver: «Formations on the mountainside that look like doors […] were interpreted as gates into the abodes of beings that were believed to dwell inside the mountains.»¹¹ De usynlige skapningene kunne for eksempel være forfedre eller ånder.

Det var en skikkelse som hadde spesiell kontakt med naturen, noaiden. Han var en sjaman, og en viktig person både i religionen og generelt i det samiske samfunnet. For at samene skulle orientere seg i både den synlige og usynlige delen av kosmos, var det viktig at noaiden hadde kunnskap om begge landskapene, og dette ga ham stor autoritet i kulturen.¹² Han hadde kontakt med det åndelige og skulle gripe inn i «särskilt krisartade situationer»,¹³ og en av de sentrale oppgavene hans var derfor å utføre ritualer. Han sørget også for store deler av overleveringen av den samiske religionen. Overleveringen foregikk gjennom muntlig tradisjon, og han satt med kunnskapen som skulle til.¹⁴

Et eksempel på noaidens oppgaver i religionen er hans behandling av sykdom. Jens Kildal beskriver dette i boka Afguderiets Dempelse:

Naar en lap [same] bliver ganske haart syg, da trois at hans siæl er kommen ud af hans legem, og ned i Jabme aydo (dødsriket), og Noydene og alle naboe-lapper, og slætinge blive hentet, og noyde kionka (noaidesamling) bliver holde.¹⁵

Samene trodde at sjelen gikk ut av kroppen og beveget seg mot det usynlige riket. At noaiden kunne gripe inn, og bøte på sykdom, viser hvor viktig og verdifull rolle han hadde. Den som er i stand til å påvirke helse står i en mektig posisjon – sykdom påvirker den syke, dens familie og samfunnet rundt i stor grad, for eksempel når det fører til at man ikke kan arbeide. Sykdom er ofte, men ikke alltid, noe en ikke kan se. Tenk på forkjølelse; det er ikke mulig å se årsaken, altså virus, til at en får forkjølelse, men vi kan se effekten, altså sykdommen. Det er noe mystisk med sykdommen. Noaiden var en som kunne «se» sykdommen og årsaken, og helbrede folk.

Et viktig redskap noaiden hadde til disposisjon, var trommen, eller runebommen. Kildal skriver videre: «Noyden [utøver trolldom] […]; hand drikker og brændvin, og giør sig meget till; gaar hæftig omkring i tul paa knæerne; tager gloende ild i hænderne; skiærer paa sin haand med en kniv; tager runebommen , at slaae paa.»¹⁶ Trommen ble tatt godt vare på og hadde en spesiell plass i noaidens verktøykasse. Han gikk inn i en slags transe, der han inntok brennevin eller planter, samtidig som han trommet på runebommen. Trommen var et viktig middel for å oppnå denne transen.¹⁷

Et annet viktig hjelpemiddel for noaiden, hvis han for eksempel skulle helbrede en som var syk, var beskyttelses- og hjelpeånder. Blant disse var såkalte helligefjellsvesener. For eksempel bassevárreålmmå og –niejda (helligfjellsmenn og helligfjellsjenter) og bassevár- relådde, –guolle og –sarves (helligfjellsfugl, -fisk og -reinsdyr).[egen oversettelse] Merk her hvordan det hellige, i form av ånder, både kom i menneskeskikkelse og dyreskikkelse. De forskjellige åndene hjalp noaiden med å komme seg ned i de dødes verden for å hente den syke opp igjen. Det beskrives slik:

«[N]aar hand da længe med stor iver saaledes har forholdet sig, falder hand død ned til jorden, og der bliver liggendes aandeløs 3:korters tiid, da hand, i midlertid, i sin Passe vare guli (helligfjellsfisk) giør en reyse ned i Jabme aimo (de dødes verden) for der,
att accordere med Jabme akka om offer til hende, for at hun skal lade ham faae den syges siæl op med sig fra Jabme aymo, og til den syge igen…¹⁸

Noaiden kunne dra ned til de dødes verden for å ta med offergaver til, og snakke med, Jabme akka. Hun var en mektig, kvinnelig skikkelse som bodde i underverdenen. Når noaiden var kommet ned til underverdenen kunne han ta med den sykes sjel tilbake til overflaten, og slik helbrede den syke.

Noaiden og ritualene han gjennomgår virket fremmed når de ble observert av uten- forstående. Det er fra et kristent perspektiv hedensk. Da kristendommen fikk mer og mer innflytelse over Norden, var ritualene der runebommen ble brukt noe kirken reagerte på: «För kyrkans män var trumman det redskap med vilket djävulen förmedlade sitt vilsele- dande budskap till samerna».¹⁹ Kirken kalte runebommen djevelens redskap og bannlyste den.

Den samiske religionen skilte seg markant fra kristendommen og dette kan være en grunn til at kirken så på runebommen med kritisk blikk. På 1600-tallet intensiverte de nordiske landenes kolonialisering av samenes områder, kultur og språk. Dette innebar at kristendommen ble presset på samene og deres egne religion presset ned.²⁰ Før dette var den samiske religionen høyst levende:

Trummorna ingick i en ursprunglig samisk religion och var en del av det dagliga livet. Häxprocesserna som inleddes vid slutet av 1600-talet drabbade även samer. Eftersom offerplatserna och trummorna var synliga och konkreta uttryck för den samiska religionen förstördes offerplatserna, sejtarna togs ur sitt sammanhang och trummorna beslagtogs och fördes bort.²¹

Offersteder, hellige steiner i landskapet og runebommen var godt synlige elementer og en håndfast del av den religiøse praksisen. Det var derfor lett å forby. Samfunnets reaksjon i møte med samenes praksiser var at de skulle bli norske (eller svenske, finske, russiske). Et steg i retning av dette var å fjerne de synlige tegnene på at de var annerledes.

Samene ble undertrykt av storsamfunnet. Kirkens syn på deres religiøse praksis er et godt eksempel på dette. Et annet eksempel er forskning på skjeletter av samisk herkomst. De Schreinerske samlinger ved UiO er en samling skjeletter tatt fra gamle samiske grav- steder. Innsamlingen av skjelettene foregikk mellom 1853 frem til så sent som 1977.²² Dette skjedde uten samtykke fra de pårørende. Graver ble åpnet og skjeletter hentet ut, og brakt til universitetene. Det er fortsatt en del skjeletter som ikke er returnert til etterkommerne, også her ved UiO.

Samene ble forsøkt assimilert av den norske staten. Ved å undertrykke deres religiøse praksis og fjerne muligheten de har til å utøve religionen sin, brøt de bindeleddet de hadde mellom underverdenen og verden de selv levde i. Det hadde også konsekvenser for forholdet deres til naturen. Offersteder, som også fungerte som markører i landskapet, ble bannlyst. Naturen med sin todeling ble tilslørt da religionen ble undertrykt.

---