- Medisinen og totalitarismen går hånd i hånd, advarer den tyske filosofen Peter Sloterdijk. Mens viruset er på vikende front i Tyskland, raser den intellektuelle debatten om hvordan staten skal reagere og hvilke følger krisa vil få på lang sikt: Er Vesten på vei mot «kinesiske tilstander»? Eller er det de intellektuelle selv som er i krise, ute av stand til å gi tilfredsstillende svar på virussmitten som bølger gjennom landet?
Tekst: Sigurd Arnekleiv Bækkelund.
Tilfeldig forbipasserende berlinere må ha undret seg over braket som gjallet fra Merkels kontor i Kanzleramt om formiddagen den 20. april. Lydmuren i tysk ordkløveri var plutselig brutt. Begrepet Öffnungsdiskussionsorgien – åpningsdiskusjonsorgier – falt fra forbundskanslerens munn under et digitalt møte med andre partikolleger i kristendemokratiske CDU. Budskapet var klart: I et Tyskland der man har klart å unngå dødstallene i sammenlignbare europeiske land som Italia, Frankrike og Storbritannia, kan man ikke ta seg råd til å miste forspranget ved å gjenåpne opp samfunnet for tidlig. Orgiene lar kanskje vente på seg, men i løpet av de to ukene som har gått siden utsagnet skapte overskrifter i tyske medier, har åpningsdiskusjonene tiltatt med stadig større kraft.
Peter Sloterdijks pandemiske panoptikon
Selv i et land der pragmatismen regnes som den fremste av alle politiske dyder, er det flere som stiller spørsmål ved de langsiktige konsekvensene av sterk statlig inngripen. Etter et århundre med to totalitære regimer står ubehaget ved myndighetenes maktbruk sterkt i den kollektive bevisstheten. Her havner også kanslerens ordbruk i skuddlinjen: Å degradere åpningsdiskusjonene som orgier har fått mange til å reagere og spørre seg om landets øverste leder dermed legger lokk på offentligheten. «Ansiktsmasker er fornuftig – men ikke munnkurv», smalt det fra den liberalistiske opposisjonspolitikeren Christian Lindner i et forsøk på å kapitalisere på angst for at grensene for statlig maktbruk varig forskyves.
Spørsmål om stat, maktbruk og grenseforskyvninger fungerer naturligvis som fluepapir på filosofer. Allerede den 18. mars gikk tysk akademias evige enfant terrible, Peter Sloterdijk, ut med en kraftig advarsel mot de langsiktige konsekvensene av koronahåndteringen. I et intervju med det franske nyhetsmagasinet Le Point sammenlignet han covid-19 med en opphauset influensa og malte like godt den panoptiske smittevernsfanden på veggen: «Det vestlige systemet snart vil vise seg like autoritært som det kinesiske», hevdet han med henvisning til at nedstengninga flytter grenser for statens begrensning av individets frihet. Legekunsten, argumenterte han, gjør seg medskyldig i en totalitær politikk som legger grunnlaget for den totalitære ordens gjenkomst – underkastelsen for det «medisinsk-kollektivistiske diktatur». Friheten ofres underlegges stadig sikkerhetstiltak, fulgte han opp i Die Zeit to uker seinere, og advarte mot at smittevernapper åpnet for import av kinesisk sosialcyberteknikk.
Krigskommunismens tilbakekomst …
Der noen ser koronatiltakene som en totalitaristisk enveisskrue, ser atter andre muligheter for en radikal omveltning der vi selv tar regien. Slavoj Žižek – kontinentalfilosofiens raskeste mann – har ikke bare rukket å gi ut bok om Covid-19, men også publisert et avisinnlegg i Die Welt som nok har satt mang en morgenkaffe i halsen for storavisas drøyt 700 000 konservative lesere. «Når krisen rammer er vi alle sosialister», slår han fast – selv protokapitalisten Donald Trump har iverksatt tiltak som tvinger aktører på det frie marked til å produsere etter statens behov.
Menneskeheten, argumenterer Žižek, står ved et veiskille i tiltakene mot Covid-19: Enten kan man fortsette den kollektive innsatsen mot viruset ved å videreføre isolasjonen, eller hengi seg til en form for utilitaristisk nyttetenkning der vi lar flere dø for å ta hensyn til økonomien. En slik «barbari med et menneskelig ansikt» må vi for all del unngå, propagerer Žižek, som mener alle må bidra til å opprettholde samfunnets forsyningslinjer for å videreføre koronatiltakene:
Vi må lære oss å tenke utenom aksjemarkedets og profittens koordinater og finne en annen måte å produsere og fordele de nødvendige ressursene. Skulle for eksempel myndighetene finne ut at en bedrift tilbakeholder millioner av ansiktsmasker for å kunne selge dem på et mer profitabelt tidspunkt, burde man ikke gå til forhandlingsbordet – man burde rett og slett rekvirere maskene.
Det er altså en kollektiv plikt å kjempe mot Covid-19, argumenterer Žižek, som ikke nøler med å framheve statsmaktas rolle: Situasjonen «er ikke en utopisk kommunisme, men en kommunisme påført av rene overlevelseshensyn. Det er, dessverre, en versjon av det sovjeterne i 1918 kalte krigskommunisme.»
… eller kontinentalfilosof uten klær?
Slikt får Die Zeit-redaktør Josef Joffe til å fnyse: Det er ikke bare helsevesen og globaløkonomi som har fått merke følgene av Covid-19 – også de akademiske meningsprodusentene har blitt infisert. «Koronakrisen er også en krise for de intellektuelle», tordner han i Neue Zürcher Zeitung, og anklager Žižek, Sloterdijk og Giorgio Agamben for grovt overdrevne undergangsvisjoner. Det finnes en normalitet også etter dette, fastholder Joffe – den britiske unntakstilstanden tok slutt med krigen i 1945 – og hverken Churchill eller Roosevelt brukte unntakstilstand for å gjøre seg til despoter. Koronakrisa legitimerer ikke revolusjonstanker og endetidsfilosofi, fortsetter han, og siterer den franske filosofen Alain Finkielkraut: «Dumhet er ikke det motsatte av intelligens – det finnes en intelligensens og de intellektuelles dårskap».
Frankfurter Allgemeine Zeitungs litteraturredaktør Julia Encke argumenterer for at uvissheten rundt de konkrete omstendighetene viser hvor fattigslig spekulativ teori kan framstå i krisetider:
I disse uker ser man tydeligere enn ellers i hvilken grad en teori som ikke har del i det som står på spill ikke bringer oss videre. De utgjør til syvende og sist ikke særlig mer enn en kynisk kommentar. Skal man bidra, må teori og praksis gripe inn i hverandre.
Spekulativ teori eller ei – mens Merkel kjemper for å holde kontrollen, fritenkerne forkynner demokratisk endetid og journalistkorpset peker på kontinentalfilosofene står uten klær, er imidlertid ett sikkert: Åpningsdiskusjonsorgiene tar neppe slutt med det første.
Sigurd Arnekleiv Bækkelund studerer master i historie med fordypning i skandinavisk-tysk kulturutveksling.